fornebu arena

Menn i uniform

paulmccartney-1

(kilde: Youtube.com) Klikk hvis du vil høre hvordan Paul McCartney høres ut på konsert.

translate -De ser jo helt like ut, alle sammen! Si meg, går de i uniform, eller…?

Utbruddet kommer fra huset herre og far til ung mann på 18 ½ år. Poloskjorte, lyse bomullsbukser, Converse stoffsko, ankelsokker og caps bak-frem. Noen har også skulderveske. Ekte vestkantgutter.

-Hvor er personligheten?

Noen dager senere kommer følgende uttalelse fra husets unge dame i begynnelsen av tyveårene som kikker ut over parkeringsplassen der vi bor:

-Har du sett hvordan middelaldrende menn kler seg? De går jo i de samme klærne jo!

Mørkeblå piquetskjorte, jeans, joggesko, og grå hårmanke gredd til siden, for de som har.

-Uniform? Vi? Nei, vet du hva!

På sykkel utover Fornebu samme dag som Paul McCartney skulle holde konsert på Fornebu Arena, fikk jeg bekreftet min datters observasjon. Hvis du har et forhold til Paul McCartney, er du sannsynligvis født en gang på 50-tallet. Da kunne du oppleve å bli forelsket, kjøre moped, røyke og drikke øl til tonene av psykedeliske Beatles-plater og tekkelige Wings-album.

Det var mye grått hår å se da middelaldrende par fylte gangstiene på vandring fra Lysaker utover mot Fornebu. I det jeg snittet den ene «gæmlisen» etter den andre med sykkel på vei utover, så jeg hvor korrekt min datters observasjon var. I anledning av konserten var imidlertid piquetskjorten byttet med dresskjorter i forskjellige blåtoner. Men det var likevel innenfor.

Jeg er selv født på 50-tallet, – og ganske riktig, under sykkeljakken og hjelmen hadde jeg på meg de samme klærne som Paul McCartney-gjengen. Jeg har ikke falt for fristelsen til å iføre meg sykkelshorts med «bleie» og sykkelsko. Jeg tror det er min svigerinnes uttalelse som sitter prentet inne i hodet mitt, da hun en gang høylytt uttalte at kontorister i lycra var det minst sexy hun kunne tenke seg. For selv om man er født på 50-tallet, vil man gjerne være attraktiv på sjekkemarkedet.

Hjelm og jakke, og sykkelhansker når det ikke er midtsommer. Da føler jeg meg uniformert som en seriøs syklist. Jeg hører ikke til de som sitter hjulbent og vingler med sykkelen min opp på fortauet. Jeg er en av de som sykler for å komme frem så radig som mulig innenfor rammene av antrekket.

For hvis du sykler i vanlige klær, signaliserer du til andre syklister at du er nødt til å ta det litt rolig. Dermed kan de med proffe sykkeldrakter legge seg foran i lyskryss og andre steder det går an å komme forbi. Men sykler du i proff sykkeldrakt, er du forpliktet til å holde et visst tempo. Det er kleint å sitte i full lycra med rallende pust i bakkene på laveste krabbegir.

Like bra uten uniform?

Uniform er ikke bare stoff, lær og blank messing. Det er like mye genseren du har på deg når du er med å arrangere loppemarked, eller refleksvesten du har når du går natteravn, eller nattevakt i båthavna, for å nevne noe. Det er et symbol på at du inngår i et fellesskap, et opplegg, et arrangement, en funksjon. Med skolekorpsgenser på et loppemarked er jeg ikke lenger Terje, men «en av de som arrangerer loppemarked», – og jeg må faktisk innrømme at det gir meg en meget god følelse.

En god følelse av hva?

Tilhørighet, den gode teamfølelsen. Det å gjøre noe sammen, være i samme båt og ha felles mål. I ytterste konsekvens en slags mening med livet.

Trygghet og beskyttelse. Ingen ved sine fulle fem forulemper en mann i uniform. Da får du med de andre i samme uniform å gjøre. Selv om uniformens makt kan lokke frem det onde i enkelte sjeler, så vil jeg konsentrere meg om den gode følelsen. For samme følelse får jeg nemlig også av og til i dagligdagse situasjoner – helt uten uniform. Da er jeg ikke lenger Terje, men:

– en av de som sitter i samme vogn på toget til Ski.
– en av de som sykler i en klynge langs Bestumkilen.
– en av de som er foreldre til avgangselevene.
– en av de som fisker i båt ved skjæret.

En liten presisjon

Følte jeg noen sinne tilhørighet til de middelaldrende karene på vei til Paul McCartney-konsert? Svaret er «nei» til tross for at de hadde samme antrekk som meg, var født på 50-tallet som meg, og sikkert var mer eller mindre preget av Paul McCartney, som meg. Problemet var at jeg forsøkte å ta meg hjemover på sykkel, mens de gråhårete utenbysboende menneskene ikke hadde forståelse for at man er nødt til å avgi en liten stripe vei til syklistene.

Den ettermiddagen følte jeg meg mer som «en av de galningene som prøvde å ta seg hjem like før Paul McCartney gikk på scenen». Dermed følte jeg meg i samme uniform som to stakkars rulleskiløperne i full mundur som slet enda mer enn meg, med å ta seg frem. Også jeg, som aldri har stått på rulleski!

🙂 Felles fiende felles trøst.

Blant storinvestorer på Fornebu

Gode investorer skaper arbeidsplasser. De støtter fellesskapet ved å betale masse skatt og står ikke tilbake for å gi økonomiske bidrag til samfunnsnyttige formål. Jeg tar på meg «nærmiljø-brillene» mine og ser kritisk på storinvestorer med utgangspunkt i Stor-Oslos nye bydel Fornebu.

very_rich_1Kommune-ledere liker storinvestorer. Både de som velger å bosette seg i kommunen, og de som ønsker å sette i gang andre tiltak der. I storkommunen Bærum sto jubelen i taket da storinvestor Jens Ulltveit-Moe valgte å etablere seg med bolig i Lagåsen og hovedkvarter på gamle Fornebu Hovedgård. Den statseide bygningsmassen og den kommunalt eide grunnen foran ble raskt omdannet til privat eiendom. Privatiseringen førte til at kommunen måtte kvitte seg med en gang- og sykkelvei som krysset eiendommen.

Hovedforbindelsen for gående og syklende ble derfor stengt over natten og lagt om i en meningsløs omvei med en usikret kryssing av bilvei. I tillegg snevret kommunen inn gangveiens bredde slik at de som ankommer Ulltveit-Moes kontorer skal få ekstra god plass til å svinge inn på den nyanlagte praktalléen. Det handler om de rikes makt.

Noen har sikkert tenkt at «Vanlige folk må da tåle å gå en omvei for storinvestorer». Selv ønsker jeg Ulltveit-Moe & Co dit pepperen gror hver gang jeg vandrer i fotsporene etter den gamle gangveien …

Gjelder ikke samme regler for alle?

ulltveit-moe-1

Fornebu Gård hvor kommunen solgte din og min gang- og sykkelvei.

Ta for eksempel kommunens reguleringsplaner. Vanlige innbyggere må følge disse til punkt og prikke, mens kommunen gjerne gjør unntak for storinvestorer, selv om det skulle medføre ulemper for vanlige mennesker.

Da Bærum kommune utformet reguleringsplanen som omfatter Telenor Arena, ble det uttrykt at hallen skulle være et idrettsanlegg. Tomten til arenaen ble skaffet til veie gjennom et samarbeid mellom utbyggerne, – ikke til bruk som forretningsbygg, eller handelssted, – men som et sted for idrett, sport og lek. Rent praktisk innebærer det et permanent dekke av kunstgress. Bærum kommune er nøye med å påse at det blir avsatt areal til lek og sport i sine reguleringsplaner. Det skal de ha. Et slikt areal kan være en lekeplass, en sandkasse med to lekestativer, eller lignende.

Et privat boligsameie på Rolfstangen ved Fornebu besluttet enstemmig å fjerne lekeapparatene fordi ingen av sameierne ønsket å ha de på sin felles eide grunn. Da trakk kommunens byråkrat frem reguleringsplanen – og beboerne måtte fint finne seg i å gjenoppbygge lekeplassen. Man kan da ikke bare ta seg til rette. Reguleringsplanen skal følges.

Eieren av Telenor Arena, storinvestor Kjell Chr. Ulrichsen fant ut at arenaen var langt mer lukrativ når den ble leid ut til kommersielle aktiviteter som konserter og varemesser. Det var jo bare å rulle sammen kunstgresset. Men uten fast kunstgress-dekke oppfylte ikke arenaen kravene i kommunens reguleringsplan – ei heller idrettsmessige krav. Kommunen så lenge gjennom fingrene med dette. Var det så nøye, da? Det så en stund ut som om Ulrichsen skulle få det som han ville, men en massiv protestbevegelse blant vanlige folk tvang de folkevalgte til å presisere overfor Ulrichsen at reguleringsplanen skal følges. Kunstgresset skal ligge permanent. Men om regler og praksis er sammenfallende, gjenstår å se. Noen mener dette ikke skjer. Men på den annen side er det jo ikke gratis å eie en av Norges største idrettshaller, heller.

telenor-arena-1

Telenor Arena pynter opp i mørketiden.

Rikdom som gjennomslagskraft

I forbindelse med Fornebu-utbyggingen har Bærum kommune stått steilt på ett viktig krav: Nemlig kravene til byggehøyde. OBOS ga tidlig uttrykk for at de ønsket å bygge i høyden for å få ned prisen på de nye boligene og gjøre det mulig for flere å bo der. Jeg tror OBOS har et grunnleggende formål å bygge boliger for vanlige folk. Det ga ingen gjennomslag i Bærum kommune. Men når storinvestor Kjell Inge Røkke i denne uken luftet mulighetene for å bygge et 40 etasjers monsterbygg på Fornebu for kontorister, lokket det frem velvillige smil og lovord fra kommuneledelsen. Visst er dette mulig! Høyhus beriker området. Det ville være fint om flere kunne knyttes til en fremtidig Fornebu-banes stoppesteder. Kanskje Røkke gjennom Aker Solutions eller annet selskap kan være med å finansiere banen, på samme måte som han finansierte ny gang- og sykkelvei helt fra Slemmestadveien ut til sin bolig ved Konglungen?

Kanskje OBOS rett og slett ikke var rike nok?

Folks reaksjoner er delte. Noen liker at det bygges høyhus på Fornebu – andre ikke. Høyhus på Fornebu bekymrer meg ikke det minste. Men jeg synes det er urovekkende å leve i en kommune styrt av mennesker som synes å være alt for ettergivende for landets rikmannselite. Det bør være like regler for alle, – rik og fattig.

😐 Er ikke det en forutsetning for demokratiet?

fornebu-kontorbygg-1

Det bygges og det bygges. Dette skal bli kontorlokaler tror jeg.

 

Budstikka.no (19.12.2014): Vi må være åpne for å drøfte et slikt høyhus med den beliggenheten som Røkke foreslår, sier Ole Kristian Udnes (H), leder av planutvalget

Bilde av «Ulltveit-Moe’s omvei».

Budstikka.no (15.01.2015): Ulrichsen slipper å legge permanent kunstgress