flystyrt | La det være sagt!

Bisarre B-filmer med fly som faller ned fra skyene, folk som står i setene og skriker tar aldri slutt. Hva skjer med folk når de forstår at de kun har minutter igjen å leve? Fortvilte piloter som drar i stikka og presser roret ned uten autopilot, eller elektronikk som har slått seg vrang. Det uunngåelige vedvarende smellet og flammehavet når flyet treffer skyskraperen eller atomkraftverket er som et fyrverkeri.

Flykrasj slutter aldri å fascinere.

Jeg har vært gutt og husker at jeg krasjet plastikkflyene mine og tente på og så hvordan de endte opp som svarte, deformerte klumper. Gutten i meg er fremdeles interessert i flyvning, selv om jeg ikke lenger er like fokusert på den destruktive siden. Jeg har sett hvordan flyvning fungerer fra innsiden. Ikke fra cockpit, men fra flygelederens plass med full oversikt over alle rutefly i en hel landsdel. Jeg har arbeidet med ingeniører og teknikere i flykontrollsentere, spist kantinelunsj sammen med flygeledere og tilbrakt tid med flymekanikere. Tro meg når jeg sier:

Det er trygt å fly.

Likevel er det mange som har flyskrekk. For noen arter det som en svak skepsis til om fysiske lover, menneskeskapte systemer og rutiner virkelig fungerer. Det er samme følelsen man får, når man setter seg opp i en karusell på tivoli. For andre arter det seg som en irrasjonell panikkangst som forsøker å ta overhånd over kroppen. Jeg tror det er helt naturlig å ha en viss form for flyskrekk. Alle har vel en eller gang tenkt tanken på hva som kan skje når man er befinner seg i et fly? Spesielt i kjølvannet etter en ulykke.

En forrvirret 2. pilot krasjer flyet med vilje inn i en fjellvegg og tar med seg 150 flypassasjerer i døden. Et fly blir skutt ned av amatørkrigere med luftvernskanon. 295 personer styrter i døden. Og hva skjedde egentlig med flight MH370?

I det siste har VG trykket to artikler som vedrører flysikkerhet. Den ene referer til en artikkel skrevet av en såkalt svensk flyekspert som mener det har blitt farligere å fly. Flyeksperten skriver at det «har blivit oändligt mycket farligare att flyga på senaste tiden». Artikkelen fokuserer på beskytninger av sivile fly, bl.a. med håndvåpen under takeoff og landing. Denne trusselen har hengt over flytrafikken i flere tiår, og det er ingen ting i artikkelen som underbygger påstanden om at det har blitt farligere å fly. Flyeksperten er for øvrig sjefsredaktør av den ikke alt for seriøse svenske avisen Insider Plus, – som for øvrig har alt å tjene på oppslag som dette. Mannen deler for øvrig navn og ansikt med gutten som i sin tid spilte hovedpersonen i TV-serien «Emil i Lønneberga», skjønt det er ikke dét som reduserer mannens troverdighet.

VG skriver også om faren for at hackere kan bryte seg inn på flyenes styringssystemer, underbygget av uttalelser fra en pilot. At noen om bord i flyet eller utenfor forsøker å «jamme», blokkere, eller sågar ta over styringen av inflight-systemer er svært aktuell, men VGs artikkel kastet ikke noe nytt lys over denne trusselen. Ikke piloten heller, for han var ikke dataekspert. Det hele virker inspirert av filmen Air Panic som ble sluppet nesten samtidig som hele verden ble rystet av «9-11» katastrofen.

(Klikk for å se trailer!)

Det som imidlertid synes klart, er at timingen av disse artiklene neppe er tilfeldig. Det har dessverre nylig skjedd en grusom flyulykke. Nettavisene har sannsynlig registrert mange klikk på artikler vedrørende flykrasj, og gir næring til denne interessen ved å publisere artikler som har konklusjon og undertone av at det har blitt farligere å fly.

Virkeligheten er imidlertid motsatt. Det har aldri vært tryggere å fly. Jeg kunne her ha skrevet om nye systemer for styring, overvåking og navigasjon om bord i flyene, forbedrede kommunikasjonssystemer, radarteknologi, vedlikeholdssystemer, security check av passasjerer og bagasje og så videre. Det skal jeg ta en annen gang. Hvis du har en liten snev av flyskrekk – det har vi alle – så bør du bite deg merke i følgende to ting.

Det ene er statistikk. Siden 2005 har antall ulykker og døde i luftfart gått ned, til tross for at det aldri har vært så mange fly oppe i luften. Trenden ble imidlertid brutt i 2014 hvor antall døde gikk litt opp, mens antall ulykker gikk ned. Det neste du skal merke deg er hvordan besetningen om bord oppfører seg. Så lenge stemningen er gemyttlig og dagligdags, er det ingen grunn til å bekymre seg.

Jeg har erfaring med akkurat dét.

Jeg befant meg i et fly på vei til å nå marsjhøyde. Jeg reiste sammen med min gode kollega Stu som satt ved vinduet. Selv satt jeg ved midtgangen på en av de aller fremste plassene i jumbojeten – en toetasjes Boeing-747, med cockpit og bar i annen etasje. Ute var det helt mørkt og jeg tror klokken nærmet seg midnatt. Vi skulle være med flyet til nærmeste destinasjon som lå 2 timer unna. Deretter skulle flyet tankes opp og fortsette natten østover mot det fjerne østen.

Som frequent flyer hadde jeg ikke brydd meg om å følge flyvertinnenes sikkerhetspresentasjon. Det gjorde jeg aldri. Jeg husket knapt hvordan de så ut. Like etter at kapteinen hadde slukket «fasten seatbelts» skiltet la jeg «sleeper» setet bakover. Det var god plass her i flyets 1. klasseavdeling.

Plutselig hørte vi et dypt drønn og en kraft som forplantet seg gjennom flyet og som et sekund etter traff seteryggen min. Jeg forsto at det var store krefter involvert.

Mannen i silkedressen foran skrek opp. Jeg kikket ut. Der var den kullsvarte natten brått blitt magnesiumhvit. Det brant intenst på vingen. Det harde hvite lyset falt innover setene. Det var ikke lenger noen hørbar motordur. Jeg kjente jeg fikk dotter i ørene på grunn av nedstigning. Som den korrekte gentleman han var, ba Stu meg kontakte en flyvertinne så vi kunne blende ned alle vinduene på vår side, slik at damene på andre siden ikke skulle bli så redde. Jeg snudde meg for å fange oppmerksomheten til en flyvertinne.

Men hvor var flyvertinnene?

Det tok meg en stund å finne dem. De hadde kastet seg ned rundt trappen til annen etasje. De lå på magen delvis over hverandre og tviholdt i trappen med hvite knoker. Jeg kunne se på uttrykkene deres at de var livredde. Jeg kunne se at blusene deres var våte på ryggen.

Da begynte det å gå opp for meg at vi befant oss i en alvorlig situasjon.

Jeg vet ikke hvor lenge det brant. Det er helt umulig å kunne si. Det føltes som minutter, men det dreide seg sikkert bare om sekunder. Mange nok til at situasjonen var farlig. Flyet falt stadig, og noen mennesker kastet opp. Det merkelige var at det var så stille. Bare svak jamring, men ingen skrek høyt. Selv følte jeg meg overraskende rolig. Jeg ergret meg over et par ting jeg gjerne skulle ha gjort før jeg nå skulle dø.

Siden jeg skriver dette her, skjønner du sikkert at det gikk bra. Etter hvert hørte vi motorer som ble startet, og begynte å summe igjen. Vi hørte kapteinens svært pregede stemme på høyttaleren. Aldri har jeg vært så glad for å høre en amerikansk sørstatsstemme!

Flyet landet helt i enden av rullebanen ved de blå lysene. Vi ble hentet på selve rullebanen med portable flytrapper og flyplassbusser. Jeg antar at det var for at ingen passasjerer skulle se den utbrente jetmotoren.

Først nede på bakken merket jeg skrekken som veltet over meg, ikke bare meg, – men også min kollega. Han var en del eldre enn meg og hadde reist på alle kontinenter. Dette var hans verste opplevelse i luften. Han ønsket å tenne seg en røyk, men skalv så mye på hånden at han ikke greidde å få noen sigarett ut av sigarettpakken. Da jeg prøvde å hjelpe ham, ble det som når den blinde skulle hjelpe den halte… eller var det omvendt?

I dag tenker jeg ikke så mye på episoden. Men én ting har endret seg. Jeg følger alltid med på flyvertinnenes sikkerhetspresentasjon, og tilstedeværelse. Ikke bare av sikkerhetshensyn, men av høflighet. Jeg noterer meg alltid om min nærmeste nødutgang er forover eller bakover i flyet. Så føler jeg meg styrket over å vite at selv om noe skulle eksplodere og brenne i flyet, så vil det helst gå bra!

🙂 Smil til personen i setet ved siden av og ha en fortreffelig flight!