Jeg filosoferer over farskapet. Det er ikke vanskelig å trekke frem både sorg og glede. Et farskap kan lett få seg en smell i dagens skilsmissestatistikk.
Hvem har ikke fått med seg Mamma Mia? Enten som musikal i London eller som kinofilm. Meryl Streep er fantastisk, men jeg irriterte meg grønn over måten vi menn fremstilles på. Hvor dumme og sårbare er vi egentlig? For ikke å snakke om Pierce Brosnans «sangtalent»! Typisk jentefilm!
Jeg hadde en telefonsamtale med en fjern slektning i går. Faren hans døde for et par år siden. Det var ingen hemmelighet at far og sønn ikke var på talefot, men det var en tankevekker å høre at faren aldri kom til forsoning med sin eneste biologiske sønn før han døde. Det fikk meg til å tenke over hvor høyt jeg holder farskapet til mine egne barn, men også hvor sårbart det er.
Jeg har innprentet fra barnsben av at de alltid må kalle meg «pappa» – og, for Guds skyld, aldri «Terje». Når barna kaller en farsfigur for «Terje» blir han automatisk degradert til en tilfeldig mann – en snill onkel – som mammaen deres har plukket opp ett eller annet sted. Ingen skal lure på hvem som er den biologiske faren her i gården!
Min voksne datter morer seg med å erte meg. Hvis jeg ikke hører etter når hun snakker til meg, blir et vennlig «pappa» raskt eskalert til et skarpt «Terje!». En gang presterte hun å si:
«-Min biologiske far ville gitt meg penger til dette!»
Deretter lo vi så vi ristet begge to. Min biologiske datter har samme humor som meg! Det slår meg at latter fort kan bli til gråt. I barnas tidligere skoleklasser er minst halvparten av foreldrene skilt. Flere har begynt på andre, – og sågar tredje runde i familielivet. Betegnelser som «stefar», «nye stefar», «forrige stefar» og «biologiske far» brukes derfor med den største selvfølge. Det kan være litt forvirrende.
Farskapet kan lett få seg en smell i skilsmissestatistikken
I skilsmisser hvor barn under 18 år er involvert, har de biologiske foreldre et felles ansvar. Men når barna er blitt unge voksne, – over 18 – kan de seile sin egen sjø. Jeg tror det er da det kan oppstå uvennskap mellom skilte foreldre og skilsmissebarn. Kanskje en og annen ung voksen velger å ta et følelsesladet, spontant oppgjør med faren sin, den nye teite dama hans, eller morens håpløse nye mann? Kanskje en og annen far ser sitt snitt til å løsrive seg fra barna? Når jeg spør om farskapet er sårbart, er det fordi jeg har inntrykk av at det er faren – eller stefaren – som lettest havner i uvennskap med sine voksne barn.
Jeg vet så inderlig godt at om det skulle bli skilsmisse i dag, ville mitt farskap også stått i fare. Skilsmisse eller ikke, jeg tror at et skakkjørt farforhold vil komme til syne den dagen det voksne barnet skal gifte seg. Hvis du har sett Mamma Mia, er det et dårlig tegn hvis du som far eller stefar ikke blir invitert på bryllupsfesten, – altså det som skal skje etter den obligatoriske seremonien. Etter at jeg røpet disse tankene hjemme, hender det at min datter for spøk sier: «… hvis du ikke gjør som jeg sier, blir du ikke invitert til bryllupet mitt»
Tomme trusler, selvsagt. Jeg trodde biologiske fedre måtte være med å betale kalaset. Ikke skal noen skille seg her i huset, – og ikke kommer det til å bli noe bryllup på flere år. Såpass vet jeg. Men ikke å bli invitert til sitt barns bryllupsfest, synes jeg må være enda verre enn å bli kalt «Terje» på åpen gate av sine biologiske barn!
Mamma Mia! For et bryllup!
I fjor var jeg gjest i et storslagent midtsommer-bryllup. I likhet med Mamma Mia hadde bruden sørget for at hele «farsgalleriet» stilte opp: Den biologiske faren førte sin skjønne datter til alters. Den nye stefaren var selvskreven gjest. I tillegg stilte brudens første stefar opp som chef på kjøkkenet, mens brudens andre stefar ble lurt inn sideveien som hjelpemann i baren. Ut i den lyse sommernatten hygget alle fedrene seg, sammen med brudeparet, brudens mor og gjestene til tonene fra Mamma Mia.
Det er slik det skal gjøres 😎
Meryl Streep som brudens mor i filmen Mamma Mia! basert på musikalen av samme navn.
La det være sagt! 