feriehus i frankrike

Husene på sanden

Kunne du tenke deg å bo i et lite hus på stranden? Rett på sanden?

På den franske Racou-stranden ved Middelhavet, like syd for byen Argeles-sur-Mer ligger det et lite samfunn, et slags «Saltkråkan». Du husker vel Astrid Lindgrens TV-serie fra 60-årene?

racou-509

De knøttsmå husene ligger slik at du setter føttene direkte på den varme sanden. Det ser nesten ut som de tilhører en kolonihage. Disse husene kommer nesten aldri for salg på det åpne markedet. De har gått i arv i generasjoner. Folk som eier hus her, har – eller hadde – en slektning med røtter hit. Kanskje en bestefar som var fisker, – som dro den lille båten opp på stranden i solnedgangen, – som tappet en liten karaffel med vin mens den lille konen hans grillet kjempereker og danderte nyhøstede tomater i olivenolje på utekjøkkenet.

En innbygger forteller at bestefaren satte opp hytten selv. Innledningsvis leide innbyggerne grunnen fra kommunen, men etter krigen ble det mulig å løse inn parsellene. Boligene er ikke ideelle som helårsboliger. Om vinteren er det kaldt og rått her. I november blir skodder og dører lukket og låst for vinteren. Først på våren vender de første tilbake, gjerne til en hyggelig sammenkomst.

Jeg har vært her flere ganger, og oppfatter den lille «byen» som et ganske sammensveiset samfunn, og kanskje en tanke lukket. Her har beboere rangen. De får handle «på bok» i butikken så de slipper å frakte penger i badetøyet. De får alltid plass ved et bord. Sporadiske badegjester, derimot, kan aldri bli noe mer enn besøkende. Til tross for at stranden utenfor er full av folk, er det ingen trengsel av fremmede i mellom husene. Det passer seg ikke for fremmede å gå inn i smugene, og enda mer upassende er det å ta bilder, selv om det er mange vakre motiver.

Går vi en kilometer nordover, kommer vi til den store Argeles-stranden. Her går livet i en annen rytme enn livet blant sandhusene på Racou. Argeles-stranden er en kommersiell ferieby, – som en merry-go-round tivolikarusell som drar i gang ved påsketider. Du er mer enn velkommen til å stikke hodet inn og bruke pengene dine over alt. Stativer med simpelt badetøy, stråhatter, rimete iskremboder, fastfood og barer uten atmosfære. Mange etablissementer lever kortvarig. På tredje rad fra sjøen, har flere tilbydere allerede pakket sammen – midt i den franske fellesferien.

Sosiale feriesamfunn får meg til å tenke på «Saltkråkan». Stedet eksisterer ikke i virkeligheten, men Astrid Lindgrens skjærgård utenfor Furusund, nord for Stockholm, er full av lignende steder. Der finnes det feriehus hvor folk i alle aldre har tilbrakt sine barndoms sommerferier, der de kan komme tilbake senere i livet og føle seg som hjemme for noen uker. Da jeg for noen år siden seilte rundt innspillingsstedene la jeg merke til at noen av husene fra TV-serien så mye stusseligere ut i virkeligheten enn jeg drømte om. Det samme kunne jeg sagt om mine egne barndoms feriesteder

Det får meg til å tenke over hvilke steder vi søker solferie.

Hvis du synes kommersielle turistmaskiner i «syden» ikke er noe for deg, kan du søke deg til et «Saltkråkan» i inn- eller utland der andre har funnet lykken, mens hvor du selv må nøye deg med å være en fremmed flue på veggen de første 20 årene, eller noe sånt. Men du kan jo alltids søke tilbake til ditt eget «Saltkråkan», der bølgeblikket slår i vinden og brenneslene gror bak utedassen.

🙂 Kanskje like greit at sommerferien er over, … eller?

Ta likevel en titt på denne flotte nyhetsreportasjen franske TF1 hadde da husene ble åpnet tidligere i år. Idyllisk, ikke sant?

Bildene under ble tatt på fredag 5 august.

racou-501 racou-505 racou-507 racou-503 racou-513 racou-511

Franske sitroner

Jeg nyter feriedager i Frankrike. Det er snart midnatt og jeg har akkurat kommet hjem til gjeterhytten vår etter en fantastisk middag med ansjos, tomater, løk, hvitløk, olivenolje, rødvin og vann, – et fantastisk stykke morue med aoli, mer hvitløk, mer rødvin, en deilig creme catalan, en espresso, fantastisk atmosfære – og en hyggelig prat med venner på baren ved siden av.

Slik var det kvelden før også. Grillede nyrer med hvitløk, – en av mine favoritter. Masse lokal rødvin. Prat, franske bises, håndtrykk, klapp på skuldre og en god latter i sommerkvelden.

Det er dette som er Frankrike.

Fire år på fransk kveldskurs har begynt å bære frukter. Nå kan jeg se på menneskene jeg snakker med uten å falle ut av de franske bøyningsformene. Vel, språket er foreløpig uten «kryss og b», men jeg fornemmer spontaniteten, – at man kan si noe på et annet språk uten at alt er planlagt på forhånd som i et flytdiagram. Alle som husker eventyret «God dag mann økseskaft» vet at planlagte samtaler neppe går som planlagt.

Det gikk heller ikke flyttingen av telefonlinjen vår.

Da vi flyttet inn i gjeterhytten, sa forrige eier opp sitt abonnement, dermed måtte vi melde flytting av vår gamle linje for å få Internett. Jeg troppet opp på det lokale SFR-kontoret og fikk til svar at de kunne ikke hjelpe. De kunne registrere at jeg ønsket flytting, men for å få gjennomført flyttingen måtte jeg selv ringe de som stelte med slikt.

Jeg liker best å snakke face-en-face, ikke via et norsk telefonnummer. Franske tjenestemenn skyr utenlandske telefoner. Heldigvis kjenner jeg en fransk venninne. Det tok henne 6 samtaler og en hel ettermiddag å ordne opp slik at flyttingen ble behørig registrert. Omsider fikk jeg mail fra SFR om at vi atter hadde fått telefon, Internett og TV i gjeterhytten.

Men da vi prøvde å koble til norske smarttelefoner og bærbare PC’er var det likevel ingen internett. Noen hadde sikkert registrert flyttingen i datasystemet sitt, men ingen hadde koblet til den fysiske telefonlinjen. Jeg kontaktet SFR’s chattelinje og satt i vel tre kvarter og chattet om problemene før kundebehandleren slapp oss gjennom nåløyet. Han trykket på knappen som rekvirerer en lokal montør. «Yess», tenkte jeg. Nå gjensto bare å opplyse hvilke tidspunkter vi var ledige og hvilket mobilnummer vi kunne treffes på.

«Har dere ikke et fransk telefonnummer?», spurte kundebehandleren.

«Nei, eh – dessverre …?»

«Vi er nødt til å ha et fransk mobilnummer for å kunne følge opp saken, vet De», sa kundebehandleren. Skulle all denne hyggelige franske chattingen være forgjeves, bare fordi vi ikke hadde fransk telefon? Vi er tross alt betalende kunder, og hvem trenger forresten fransk mobil når de bor i Norge?

«OK, vi kan kontakte dere på e-mail», kom det fra kundebehandleren.

Supert.

Gjennomsnittlig responstid for telefonmontører i SFR er 48 timer, men nå er det gått dobbelt så lang tid. Jeg har mistanke om at saken med den norske e-mailadressen ligger nederst i innkurven. Hvem melder seg frivillig for å prate med utlendinger, liksom?

Også jeg som har over fire år på fransk kveldskurs!

I vår franske bankfilial gikk det ikke særlig bedre. Forrige gang jeg var der, ville jeg melde om at jeg hadde fått ny adresse på hjemstedet vårt i Norge. Den ble aldri registrert fordi jeg ikke hadde tatt med meg en regning som beviste at jeg faktisk bodde på den nye adressen.

Makes sense.

I mellomtiden gikk fornyelsen av mitt franske bankkort i retur via rekommandert sending, fordi adressen var feil.

I dag hadde jeg tatt med en regning. I det den unge damen skulle registrere adressen, tittet hun opp og spurte hva den norske regningen gjaldt. «En livsforsikring», sa jeg, og tenkte at en mer seriøs regning enn det, vanskelig kunne frembringes.

Men nei.

Damen i skranken sa at dessverre var det kun regninger vedrørende elektrisitet og vann som kunne godkjennes. Og hvor mitt franske bankort hadde tatt veien, visste fåglarna. Jeg fikk bestille et nytt. Men jeg fikk utskrift av en RIB, og hun så oppriktig medfølende ut da hun sa at hun var glad for å kunne hjelpe med noe.

Hva jeg skal gjøre neste ferieuke?

Jeg skal besøke noen som har både internett og skriver, og skrive ut en el-regning fra nettet som jeg kan ta med meg til damen i banken. Kanskje jeg får registrert ny hjemmeadresse slik at jeg kan søke om nytt bankkort. Deretter skal jeg ta kontakt med min franske venninne som da skal være tilbake fra ferie. Hun kan hjelpe meg med å finne montøren som skulle ha fulgt opp feilmeldingen fra kundebehandlingen i Paris. I det minste har hun fransk mobiltelefon og kan kjefte på en måte som bare franskmenn kan tillate seg.

Dette er Frankrike.

🙂 Men det heldigvis mye annet også.

Som festival i sardane-dansing.

Som festival i sardane-dansing.