Guds dominobrikker

Siden det sakte går mot høst, og det skjer urovekkende ting i verden, – tillater jeg meg å filosofere om dommedag. Den dommedag som omtales i vår egen trosbekjennelse.

Foto: ScanStockPhoto

Det er få ting teologene er så sikre på som at Gud er god. Han representerer universets gode kraft. Det vi mennesker fornemmer som kjærlighet. Den salige varme vi fylles av i enkelte situasjoner.

Av og til, når ulykken rammer oss, kan vi rope ut: «Hvorfor gjør du dette mot meg, Gud?» Jeg lurer på om Gud rammer oss med ulykker for å straffe oss. Men Gud er ikke sånn. Gud er god. Han dømmer oss ikke i dagliglivene våre.

Men på dommens dag sier trosbekjennelsen at Gud skal dømme levende og døde. Mennesket skal dømmes til evig liv eller evig pine. Jeg forestiller meg en smal og en bred port. Ingen levende mennesker kan si når dommedagen kommer. Heller ikke Jesus Kristus kunne gi noe svar på dette spørsmålet.

Guds master plan?

Jeg forestiller meg Guds verden som en fatalistisk tilværelse hvor alt er forutbestemt. Hendelser og konsekvenser velter over hverandre som dominobrikker sirlig oppsatt i jordens handlingsplan. Når siste brikke faller, stilles vi til doms.

Jeg lurer på hvilken hendelse som skal sette punktum for vår eksistens. Det må være stort, som at jorden treffer et himmellegeme, evig solformørkelse, syndeflod eller noe sånt. Ting som jeg har vanskelig for å forestille meg kan skje uten hjelp av Guds hånd.

Men Gud er god.

Derfor er jeg sikker på at den hendelse som setter evig punktum for vår jordiske eksistens må være skapt av mennesker.

For mennesket er dessverre langt i fra godt …

Det foregår et par urovekkende, menneskeskapte trekk i verdensbildet i disse dager som i ytterste konsekvens kan lede til total utslettelse. Det ene er Putins annektering av land, det andre er Islamic State’s stadig økning av kontrollerte områder i Irak.

I Putins verden er det mange dominobrikker som skal velte før verdensfreden trues. I dag er det Ukraina, i morgen Baltikum, eller andre steder. Illevarslende grensekrenkninger over våre naboland gir grunn til bekymring. Men i en krig mellom stormaktene, vil første raketter fra Pentagon rette seg mot Putins boliger og sommerhus. Putin drives av egoets makt og rikdom. Han vil ikke ødelegge sitt eget behagelige liv. Men i et land med dårlig ledelse, dårlig kommunikasjon og billig sprit, kan menneskelige feil lett skje …

Islamic State står for meg som en langt større trussel i verdensbildet, fordi det ikke bare er en krig men en bevegelse. Det skremmer meg at unge mennesker i mitt eget nabolag drar av gårde for å kjempe med sin egen kropp og overbevisning i ondskapens tjeneste. Bevegelsen lokker til seg unge kvinner slik at det skal bli lettere å lokke til seg unge menn. Tenk om dine og mine barn slutter seg til IS sammen med unge mennesker fra andre vestlige land. Da ville Guds dominobrikker falle i et forrykende tempo!

Mennesket må selv velge det gode.

Dommedag skal komme. Og da vil Gud gjøre alt for å få deg og meg til å velge det gode, selv om vi har begått onde handlinger i våre liv. Det kan nemlig bli skjebnesvangert om vi på dommedag i stedet skulle velge den brede porten, og lar oss lede inn i fristelse. For fristelsen kommer til å være ubeskrivelig uimotståelig for den som ikke har forberedt seg mentalt på forhånd!

Jeg er ikke fatalist. Men jeg skulle ønske at jeg var det.

🙂 For selv om Vår Herre lar meg ligge i grønne enger, bekymrer jeg meg alt for mye over morgendagen.

Skumring i Fornebuparken.

 

Menneskeskapt vannfall.

 

– Hvem er vakrest i landet her?

 

Gutta på tur.

 

Inspirerende fullmåne knipset av blogger med dommedagsangst 🙂

Reklame

Spådamen på toget

Jeg mener å ha hørt ordtaket «Spå ikke kråke, det kunne råke!» Hvis noen gir deg en spådom over livet ditt, kan du risikere at den påvirker dine beslutninger slik at spådommen faktisk går i oppfyllelse! Både på godt og vondt.

Illustrasjonsfoto: ScanStockPhoto

En gjeng damer er på vei med toget til Oslo S. De er i utdrikningslag. De har feiret med god mat og drikke hjemme hos forloveren. Nå er de på vei til sentrum for å drikke den vordende bruden under bordet. Slik god skikk er.

På toget kommer de i prat med en dame. De finner tonen, og damen slår følge med den festlige gjengen inn på ett av byens utesteder. Det er en varm kveld, så de finner et utendørs bord. Den fremmede kvinnen forteller at hun er klarsynt. Hun kan se ting som andre ikke kan se. Hun forteller diskret om sidedamens kjærlighetsliv og økonomi. Alt stemmer på en prikk! Så tar hun for seg mannen hennes. Hun ser jobben hans, og forteller om et konkret problem han har der. Så fortsetter hun lavt: «Jeg ser Frankrike!». Damen som blir spådd, har tillit til spådamens talent, og spør om hun kan spå fremtiden for det vordende brudeparet. «Dem? – Nei det ekteskapet holder ikke lenge!», sier spådamen bestemt. «Men, jeg kan se at bruden gifter seg på nytt når hun er i midten av femtiårene!»

Sannheten er ikke alltid det man liker å høre.

Hun som blir spådd, stiller et spørsmål om mannen sin. Hun forteller at hans familie døde svært unge av hjerte og karsykdommer. «Vil mannen min dø av det samme, – han også?». Spådamen tenker seg om – lenge og vel – hun skal til å si noe, men biter munnen sammen, – før hun kommer med følgende sminkede formulering: «Nei … han dør av noe annet».

Det var historien jeg fikk høre da kona mi kom hjem sent på kvelden for 16 år siden. Jeg fikk gåsehud da jeg hørte hva hun fortalte om mitt jobbproblem. Jeg kan dessverre ikke publisere hva det var, men nevner det for å vise styrken i spådommen. Jeg hadde nemlig aldri fortalt henne noen ting om det!

Vel, spådommen har så langt gått i oppfyllelse. Ved en tilfeldighet dukket det opp en gunstig mulighet for oss til å kjøpe et husvære i Frankrike. Der skal vi om noen år leve og bo til vi dør. Brudens ekteskap holdt dessverre ikke særlig lenge. Hun nærmer seg nå den angitte alder for sitt neste ekteskap. Flere tegn tyder på at det snart går i oppfyllelse. Og jeg, – mannen til hun som ble spådd – døde ikke av hjerte- og karsykdommer i ung alder.

Kan en spådom styre livet ditt?

Er det slik at når man har en spådom hvilende over seg , så handler man – bevisst eller ubevisst – i tråd med spådommen? Kan noen uttale seg om andres skjebne, eller er det bare tilfeldigheter? Finnes det noen skjebne? Er livet et tilfeldighetens spill, eller er det bestemt på forhånd.

Jeg liker å tro på fatalisme – at skjebnen er forutbestemt og at det ikke er noe vi mennesker kan gjøre. I stedet for å bekymre seg om fremtiden, kunne man myse mot solen gjennom vinglasset å si til seg selv: «Slapp av, Terje! Det som skjer, det skjer.» De som kjenner meg, vet at jeg ikke er slik. Det er bare slik jeg skulle ønske jeg var.

Derfor liker jeg spådamen på toget.

🙂 Jeg vil ikke vite hva jeg skal dø av!

 

En søt historie om islamske verdier

Jeg bruker sjelden ordet «søt», dels fordi jeg er mann og dels fordi det er sjelden det passer. Denne historien er faktisk søt. Den handler om å sette de gode verdier foran alt, og den vil for alltid prege mitt syn på islam.

Foto: Terje Bjørnstad

Historien begynner i Riyadh, Saudi-Arabia. Året er 1984. Jeg var en ung mann som jobbet for et norsk selskap som utviklet kommunikasjonssystemer for luftfart. Systemet var levert, installert og satt i drift på den nyåpnede internasjonale flyplassen. Jeg var en av tre representanter som var igjen for å nøste opp løse tråder, være med på avsluttende tester og bistå saudi-araberne i deres «arabization program» der målet var å holde viktige samfunnsoppgaver i gang uten ekspertise utenfra.

Jeg opplevde mine arabiske venner som fredsæle, familiekjære, varme og hyggelige. Jeg bar på et ID-kort som på arabisk fortalte at jeg kom fra Norge, at jeg var ugift og kristen. Mange fremmedarbeidere i Saudi-arabia er nemlig kristne. Mine muslimske kolleger forsøkte aldri å bruke religion eller nasjonalitet for å splitte meg fra de andre – eller gjøre meg mindre verdig. Tvert i mot snakket vi ofte om likheten mellom våre kulturer – ikke hva som skilte. Det var verre med min svenske kollega som nektet å bekjenne seg til noen religion. Når han tordnet ut i rommet: «Jag är inte religiös!» ble saudiske kolleger bekymret og hvisket til meg. «Stakkars mann! Han har ingen tro! Hvor skal hans sjel finne hvile?»

Jeg likte jobben min i Saudi-Arabia selv om det var svært utfordrende å sitte timevis i møterom fylt av sigarrøyk og bli grillet av representanter for det saudi-arabiske luftfartsverket. Det ingeniørene manglet av teknisk kompetanse, tok de igjen i retorikk og forhandlingsteknikk. Jeg tror de likte den unge, blåøyde nordmannen som hadde så dårlig pokerfjes! Kontrakten og spesifikasjonene ble nemlig lest med lupe, og de krevde at den minste uoverensstemmelse skulle kompenseres på en eller annen måte. Selv om landet vasset i oljepenger, ble det ikke gitt noe ved dørene. Alle krav ble fulgt opp til punkt og prikke.

En kveld i påskehøytiden fikk jeg en telefon fra det norske konsulatet i Jeddah. Jeg måtte ringe hjem! Det var viktig! Jeg ringte til søsteren min som kunne fortelle at faren vår var død. Han døde brått og uventet.

Jeg kom i et kjempedilemma. Jeg var nøkkelperson i en nær forestående teknisk test som ville gi store utbetalinger til mitt selskap. På grunn av visumregler ville det ikke være mulig å få en stedfortreder fra Norge ned i tide. Dessuten ville kunden neppe godkjenne dette uten videre. I følge kontrakten kunne de første ti dagers forsinkelse dessuten utløse et åttesifret krav i dagbøter! Hva skulle jeg gjøre?

Min første plan var å melde fra til min søster at jeg ikke hadde mulighet til å delta i begravelsen, og fortsette arbeidet som normalt. Jeg var sikker på at hjemme i Norge ville alle forstå dette, – arbeidsgiver, familie og venner.

Tre søsken, som hadde blitt splittet opp under oppveksten, hadde funnet hverandre igjen. Også jeg da, som ikke hadde gitt dem telefonnummeret mitt en gang! I påskehøytiden måtte de kontakte meg via UD. Kunne jeg, – eldste bror – svikte dem? Selvfølgelig ikke!

Jeg fikk gitt noen enkle beskjeder. Tok med meg en lett veske og reiste hjem via Stockholm der jeg leverte passet mitt til det saudi-arabiske konsulatet for å få fornyet innreisetillatelsen. Denne behandlingen tok lang tid. Det skulle gå tre uker før jeg var på vei tilbake til Riyadh igjen.

”We will arrive at King Khaleds International Airport in 15 minutes, – inshallah!”

Ingen hjemme i Norge visste hvordan situasjonen var der nede. Det var overhodet ikke mulig å få noen vettug informasjon om hvordan vår viktige saudi-arabiske kunde taklet forsinkelsene. Vi hadde jo erfart hvor nøye de var med å kreve kompensasjon for hver lille mangel, så forventningene våre var ikke særlig lovende.

Flykapteinens rolige stemme og tilføyelsen «inshallah» gjorde at jeg tok hele situasjonen med fatalistisk ro. Muslimer er mer fatalistiske enn oss. Hvis det er Guds vilje at det går bra, – ja, da går det bra! Selv om jeg var fattet, var jeg forberedt på støy. Mye støy.

Jeg fulgte strømmen av folk ut av flydøren. For å komme inn til ankomsthallen måtte man ned en liten rulletrapp. I det jeg tar steget ut av trappen hører jeg en diskret stemme:

«Terje…»

Der stod min saudiarabiske kontaktperson, Khodran. Han hadde pyntet seg i dag med en fin, hvit «ghutrah». ID-kortet var plassert høyt og synlig. Jeg kikket opp. Rundt ham sto alle de andre!  Jeg hilste alle på arabisk måte med klem og de kondolerte meg. De andre passasjerene på det store flyet kunne se den spesielle velkomstkomiteen når de gikk forbi på vei til ankomsthallen.

Khodran fortalte meg alt. Da de hadde fått beskjed om at jeg, som eldste sønn, måtte haste hjem for å ordne min fars begravelse, satte de alle våre aktiviteter på «vent». I følge Islam er den eldste sønn forpliktet til å gjøre akkurat det jeg gjorde. Dette kommer foran alt annet, selv om det medfører at arbeidet på en hel flyplass blir utsatt! Dessuten, sa Khodran, og blunket: Det var andre leverandører som ikke holdt fristen sin.

I Saudi-Arabia skal ingen person straffes eller forfølges økonomisk for å følge Koranens skrift. Det er rett og slett ikke noe å snakke om!

Hadde det samme kunnet skje i vesten?