farmen | La det være sagt!

Jeg er ikke flink til å se på TV. Jeg innser at vi som ikke følger med på TV, risikerer å havne utenfor i enkelte sosiale sammenhenger. Det dreier seg om en slags «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven»-effekt.

Jeg finner liten eller ingen glede av å se på TV.

Jeg ser likevel en god del på TV, og får med meg bruddstykker fra TV-apparater som pulserer rundt meg. Jeg synes TV er pasifiserende. Jeg vil ikke sitte som en flue på veggen å se hva andre gjør. Jeg vil mye heller være i en arena hvor jeg selv spiller en rolle, – som å skrive på PC, fikse noe i huset, gå en tur med hundene, prate med noen, dra på fjorden med lodd og agnline. Ett eller annet hvor jeg selv regisserer handlingen.

Kanskje finnes det en diagnose for sånne som meg?

Jeg liker spontan interaksjon med medmennesker, sydlandske armbevegelser og innlevelse, som Nils Arne Eggen og Christine Koht utfører. TV er et enveis kommunikasjonsmiddel som egner seg til hjernevasking og passivisering, – som et dårlig jobbmøte hvor noen diskuterer pavens skjegg i det uendelige, mens kaffekruset er tomt. Jeg grøsser ved tanken på å være på besøk hos noen, og vertinnen plutselig utbryter gledesstrålende:

-Nå skal vi se på Farmen, dere!

Da begynner jeg å tenke egoistiske tanker. Er jeg virkelig nødt til å kaste bort en hel time av den dyrbare tiden som resten av livet mitt er? Jeg kjenner hvordan jeg krymper meg hver gang de andre kommenterer handlingen. De har jo sett alle de foregående fjorten episodene. Jeg deler ikke noe av dette. For meg er deltakerne bare Herr X og Frk Y.

-I don’t know what the silver hand is …

Jeg er en godt middelaldrende mann. Jeg burde stått opp tidlig, gjort samvittighetsfullt unna alle dagens gjøremål før klokken fem, spist middag, tatt på meg tøfler, skjenket meg en kopp kaffe, ruslet ut i stuen med subbende steg, satt meg i lenestolen med bena på fotskammel, studert TV-oversikten, valgt kanal og latt meg forføre inn i TV-sendingene – en etter en, humret lavt og kommet med supplerende kommentarer. Hysj, far ser på TV!

Dette er selvfølgelig ikke meg.

Jeg gliser når jeg ser reklamefilmen «The Silver Hand» (Try/Apt). Mannen som gikk glipp av århundrets TV-episode, havner som en sosial outsider. Han greidde aldri å fatte hva «the silver hand»-greia egentlig var, fordi han aldri fikk med seg selve opplevelsen. Derfor ble han avskåret fra å delta i samfunnslivet, som for øvrig var overdrevent fiksert på «the silver hand». Skulende og vantro haltet han rundt uten venner.

Noen som kjenner seg igjen?

Mange TV-sendinger må oppleves. Du kan lese referater fra en fotballkamp i ettertid, men hvis du ikke opplevde kampen, kan du bare glemme å uttale deg når kollegene dine snakker om den i lunsjen. De diskuterer selvfølgelig ikke bare hva som skjedde, men hvordan de opplevde spillet og spillerne, – gjerne relatert til hendelser gjennom hele kampen.

Se kampen eller hold kjeft!

(Klippet fra dbtv)

Det nytter heller ikke å zappe seg rundt i kanal-jungelen for å få med seg de tingene folk kommer til å snakke om dagen etter. Skulle jeg for eksempel tilfeldigvis dumpe innom et par som «hadde seg» under dynen i Paradise Hotel, ville det hjulpet lite hvis jeg ikke hadde fått med meg resten av episoden. Jeg ville ha gått glipp av det forutgående spillet, kurtiseringen og plottet som gjorde at det som skjedde, skjedde.

La du merke til at jeg innledningsvis brukte ordet «flink» om å se på TV?

Mange vil kanskje hevde at TV-titting er en last, på linje med røyking og inntak av usunn mat. Jeg mener at vi bør børste støv av kultur-begrepet. Alle vet at fotball, teater og romaner er kultur.

Er Paradise Hotel kultur?

Jeg kjenner ikke Paradise Hotel, men på generelt grunnlag mener jeg at reality-serier kan komme under kultur-begrepet av flere årsaker. Det handler om et spill med premier hvor vinneren ikke vinner på grunn av flaks, men på grunn av sine ferdigheter – ofte av sosial karakter. Det dannes/skapes roller og story’er som har likhetstrekk med kiosk-romaner.

Og virkeligheten kan være mer grusom enn oppdiktede historier.

En rik forretningsmann fortalte meg at det finnes tre typer mennesker: De som får ting til å skje. De som forstår at ting skjer, og de som får med seg at ting har skjedd. Flinke TV-tittere tilhører den gruppen som får med seg ting som skjer. Ikke bare som kalde fakta, men som opplevelser som krever uselviske innlevelser i andre menneskers liv og skjebner. TV-tittere er kanskje ikke så nøye med å skille mellom fakta og fiction, men i det store bildet er TV-tittere gode mennesker.

Selv er jeg ikke der. Jeg vil så gjerne være en som får ting til å skje. Skape en bølge. Jeg er IT-utvikler. Jeg har vært med – og er fortsatt med – i nyskapende utvikling, men har ikke greidd å skape noen bølger. Det var ikke jeg som utviklet Facebook, Google, LinkedIn, YouTube og de andre coole tingene som bølget over oss.

Det aner meg at personer, som meg, som er konsentrert av å skape sin egen bølge, ikke enser de bølgene som fortløpende ruller forbi. Hvis vi ikke lykkes i å skape vår egen bølge, hvor havner vi hen da?

Si «hei» til mister Silver Hand!

🙂 Hvilken type er du?