En akademisk fremtid

I forrige uke var jeg til stede ved min datters graduation-seremoni i England. I ekte Harry Potter-stil fikk studentene utdelt sine vitnemål. Som stolt pappa opplever jeg at en viktig milepæl er nådd: Min datter er blitt akademiker.

Jeg er ikke bare stolt, men lettet.

Jeg tenker tilbake på min egen skoletid. Mange gikk rett fra videregående til gode jobber i bank, finans, forsikring og databehandling – en snarvei til akademisk fremtid, spør du meg. I dag, nesten 40 år senere, er terskelen hevet. Ingen dører står åpne for årets avgangskull fra videregående allmennfaglige linjer, med unntak av enkle jobber innen dagligvarehandel og telefonsalg.

For 40 år siden ble avgangselevene fra allmennfaglige linjer regnet som akademikere etter russefeiringen. Men kompetansekravene i næringslivet er blitt strengere, – og jeg har med egne øyne sett hvordan under-skolerte akademikere møter veggen, forsvinner stille ut bakveien, eller får pakka ved fusjoner og nedbemanninger. Du må minst ha en bachelor i lomma for å kunne kalle deg akademiker. Det er det som bør feires, ikke russetiden.

Derfor er jeg lettet.

Likevel er jeg bekymret for utviklingen. Er vi i ferd med å stille for høye formelle krav til fremtidens akademikere? Min nevø holder på med sin andre bachelor. Han sier at det vil være nødvendig å ta en master også, – for å få seg jobb, banklån, eget hus, familie og en fremtid. Jeg hører andre som mener de bør ha to masterutdannelser, for å få en trainee-stilling i næringslivet.

Hvorfor søker arbeidsgivere etter mastere når en bachelor, med litt praksis, kunne gjort samme nytte?

Det er mastersyken.

En nyutdannet akademiker uten erfaring er langt fra noen ekspert. Hans eller hennes bachelor-/masteroppgave er sjelden direkte overførbar til fremtidige jobbsituasjoner. En nyutdannet kandidat har grunnleggende forståelse av konsepter, strukturer og prinsipper, som gjør det mulig å se ting i et større perspektiv. Det er det som gjør vedkommende til akademiker. Mens praktikeren fikser problemet, greier akademikeren å lage en løsning. En akademiker med master har bare vist ekstra interesse og selvdisiplin til å fordype seg i et faglig emne eller en spesialisering.

Jeg synes det var minnerikt å overvære min datters graduation-seremoni. Den høytidelige rammen, kostymene og prosedyrene fikk stedet til å ligne på «Galtvort» – Harry Potter’s høyere skole for hekseri og trolldom. Det typisk britiske gråværet bidro til stemningen. Under de lange talene fikk jeg anledning til å studere programmet. Vår seremoni-dag var viet matematikk- og økonomistudenter. De regnes som ganske tunge fag. Jeg la merke til at universitetet også tilbyr masterstudier innen overflatiske og generelle fag – fag jeg ikke ville vektlagt særlig mye, hverken som student eller arbeidsgiver.

Det finnes en master for alt, også … unnskyld uttrykket … dill-dall.

Siden jeg har «barn» i utdannelsessystemet ser jeg en tendens jeg tror er uheldig for landet. Nesten ingen vi kjenner, velger yrkesrettede fag. Yrkesfag har lav status i Oslo-området. Jeg tror mange frykter konkurransen fra utenlandske gjestearbeidere, spesielt fra tidligere Øststater. Det bidrar til å holde lønnsnivået nede, og forsterke lavstatus-preget. Jeg er bekymret for at det i fremtiden kan bli vanskelig å oppfylle etterspørselen innen praktiske yrker, mens vi får overtallighet ikke bare av akademikerne, men «wannabe-akademikere». Jeg frykter at mange unge søker seg til akademiske yrker uten å være tilstrekkelig motivert og uten ha evner til å fullføre nødvendige studier, – bare for å ende i arbeidsledighetskøen eller helsekøen. Det bekymrer meg fordi det ikke bare gjelder andres barn, men også mine egne.

🙂 Derfor er jeg lettet for at min datter tar fatt på masterstudier til høsten.

Universitas.no (28.01.2015): Mastersyken er ikke kurert

Det innkalles herved høyt og klart til graduation-seremoni i den store universitetsaulaen.

Et plenum av notabiliteter overværer seremonien.

Stolte foreldre på vei til samling under lærdommens pauluner.

Reklame

Mordene i parken

Det er mange ting vi foreldre kan bekymre oss om når gjelder våre barn. De fleste bekymringene er heldigvis ubegrunnet. Akkurat nå omtales en særdeles uhyggelig mordsak i engelske aviser. Er det grunn til å bekymre seg?

Vi er i England, i Colchester – en by litt mindre enn Stavanger. Ved et busstopp står min datter med kofferten klar for å reise hjem til Norge for sommeren. Hun er ferdig med sitt andre studieår ved universitetet der.

Det er sommer, sol og lett bris.

– Hvorfor er det så mye politi her? spør damen ved siden av.

Det grønne, idylliske landskapet de står ved, er som hentet fra en engelsk turistbrosjyre. I dag er det fullt av politibiler og uniformerte poilitifolk der.

– Det skjedde et mord her i går, sier min datter.

– Midt på lyse dagen ble en ung kvinne knivstukket og drept bare 100 yards unna.

Litt før klokken 11 på høylys dag ble den 31 år gamle PhD-studenten Nahid Almanea drept på vei gjennom et parkområde fra boligområdet Greensted langs en sti mange benytter på vei mot universitetet. Minutter tidligere ble hun avbildet i det hun passerte et overvåkningskamera. Den unge Saudi-Arabiske kvinnen var for sin kultur korrekt antrukket iført abaya og hijab, noe som får etterforskere til å antyde at det kan ligge anti-muslimske motiver bak, – men det er lite trolig.

Knivdrapet var nemlig særdeles brutalt og grusomt utført. Kvinnen var knivstukket hele 16 ganger i hode og overkropp. Hun var fremdeles i live da hun ble funnet, men livet sto dessverre ikke til å redde.

For bare to måneder tidligere ble den lille byen rystet av et lignende drap. En 33-årig hjerneskadet mann ble funnet knivstukket i Castle Park, en av byens vakre parker. James Attfield, – som få år tidligere ble hardt skadet i en bilulykke, ble funnet med over 100 knivstikk i ansikt og overkropp. I dette tilfellet skjedde drapet etter mørkets frembrudd. Bortsett fra tidspunktene har begge drap svært mange likhetstrekk.

Politiet er uten spor.

Detective chief superintendent Steve Worron i Colchester-politiet advarer folk mot å ferdes alene, og oppfordrer alle til å være på vakt. Det er ingen tvil. En bestialt seriemorder går løs. Ingen vet hvordan han ser ut. Vedkommende kan være personen som står rett bak deg.

At drapet på Nahid Almanea skjedde 250 meter fra min datters bolig, og at den drepte var student ved samme universitet som min datter, gjør meg betenksom.

Mine tanker går til den dreptes familie.

Det alle i Colchester nå lurer på, er om politiet greier å finne morderen. Hvis ikke blir det et spørsmål hvem parkmorderen velger neste gang han slår til. Kanskje allerede om 2-3 måneder igjen?

Da vil min datter – og 11 000 andre studenter – være på plass i byen og fylle byens grønne lunger.

Jeg vet at man ikke kan bekymre seg om slike ting, – men jeg føler meg i høy grad berørt av saken.

Daily Mirror 20.06.2014 Colchester murders: ‘Don’t go out alone’ police warn following brutal stabbing of Muslim woman

Essex Police 30.06.2014 Murder of Nahid Almanea

Afternoon Tea at Wivenhoe House

De tidligste britiske bosetningene slo seg ned i Essex. Hit kom romerne, – og vikingene etter det. Er du litt anglofil, er det ikke noen dårlig idé å dra på helgetur til Essex!

Det er fredag ettermiddag på Wivenhoe House. Salongen har akkurat åpnet for gjester til afternoon tea. Vårt følge på to damer og meg selv anvises et bord ved det største vinduet mot den storslagne parken som omkranser den herskaplige bygningen. Servitrisen tar i mot bestillinger på te. Earl Gray til damene og grønn te til meg. Inn kommer tekanner, og etter hvert også kanapéer og et tre-etasjes kakefat. Det er stemningsfullt i den gamle, stilige salongen. Skuldrene er senket. Det er den lavmælte, intime og gode konversasjonen som gjelder. Her passer det seg ikke å snakke om business eller jobbrelaterte ting.

Afternoon tea er et kvinnelig påfunn

Kortreist syltetøy, Made in Essex

På midten av 1800-tallet var det ikke vanlig å spise mer enn to ordentlige måltider pr dag. Hertuginnen av Bedford følte ofte at blodsukkeret sank ut over ettermiddagen, og fant ut at te med litt og bite i, gjorde godt.

Vi ble sittende i over to timer

Wivenhoe House har historie fra midten av 1700-tallet. Det var opprinnelig i privat eie som et herskapshus, men ble i nyere tid overrakt til the Universitety of Essex. I dag drives stedet kommersielt som et tradisjonelt, høykvalitets hotell, men det er studenter som utfører den daglige driften. Det er et slags elitepreg over dette opplegget. Jeg kan love deg at du behandles korrekt, høflig etter gamle, britiske tradisjoner. Omgivelsene er en stor park og nærhet til universitetets campus-område, samt nærhet til byen Colchester.

Eldste bosetting

Colchester er den eldste registrerte bosettingen i Storbritannia med historie 1000 år før Kristus. I dag er det en by på 160 000 innbyggere og handelssentrum for omkringliggende landbruksområder.  Mange av innbyggerne pendler med tog inn til London (50 minutter inn til City). Colchester har alle de store klesbutikkene og store kjøpesentre inne i byen, uten at de dominerer noe særlig i fasadebildet.

The George Hotel, Colchester

Selv overnattet vi på the George Hotel i Colchester by, som vi har gjort tidligere. Det finnes flere hoteller i byen, men the George omtales ofte bare som «hotellet». Det er 500 år gammelt, med knirkende ganger. Regn med høylytt folkeliv i gatene om natten og at de gamle vinduene tetter dårlig. Det som er helt unikt med hotellet, er atmosfæren i lobbyen. Det er et fint sted å stikke innom under hektisk lørdags-shopping for en drink og enkel lunsjrett. Mange av byens innbyggere er tydeligvis av samme oppfatning, for det fylles opp her. Noe mer britisk enn dette finner du ikke noe sted på jorden!

Det er mulig å fly svært billig med Ryanair fra Rygge til Stansted hvor det går timesavganger med buss til Colchester (£20). Jeg anbefaler leiebil. Det tar 40
minutter med bil til Colchester gjennom trivelige landsbygder.

Synes du det er langt å måtte reise til England for å drikke afternoon tea? Jeg kan opplyse at Hotel Bristol i Oslo tilbyr afternoon tea i engelsk ånd, og at det er populært blant byens fruer.

Husk for øvrig at afternoon tea skal drikkes med hevet lillefinger   🙂

Kanapeer hører med. Her servert på en skiferplate.

Verneverdige Wivenhoe House med den nye hotellfløyen til høyre.

Et av de gamle eiketrærne som ble plantet av eieren samtidig med at huset ble reist på midten av 1700-tallet.

Parti fra travle High Street en lørdag i mars.

Colchester er ikke like urbant som storbyene, og det finnes nesten ingen internasjonale impulser i gatelivet.