Hytta vår i Frankrike er en leilighet. Vi deler oppgang, bakgård og gate med franskmenn. I dag føles det mindre skremmende enn da vi flyttet inn.
Mange nordmenn foretrekker å eie noe eget i Frankrike. Et hus på landet, med egen innkjørsel, egen hage, ingen gjenboere. Kanskje med eget svømmebasseng og inngjerdet eiendom. Har man råd, har man lov.
Men, det er veldig sjarmerende å bo i leilighet.
Kvart på ni banket det på døren. Det var en installatør fra elektrisitetsselskapet som skulle bytte ut strømmåleren vår i gangen. Jobben var gjort på under en halvtime. Den nye måleren hadde noen spennende innstillingsmuligheter som kan gi oss lavere strømutgifter. En hyggelig prat på morgenkvisten! Spare penger er som musikk i mine ører.
Hos oss er regelen at førstemann som står opp, må gå til bakeren på hjørnet. Det tar bare sekunder å gå til det lille salgslokalet der far baker og mor selger. Heldigvis var det far som betjente kassen i dag. Han snakker på en slentrende måte som er godt tilpasset mitt franske øre. Nok en hyggelig prat.
På vei inn i leiligheten med 2 baguetter, 4 croissanter og 2 sjokoladebrød møter jeg min nylig innflyttede nabodame for første gang. En hyggelig frue på min egen alder. Til tross for at jeg forteller henne at jeg ikke snakker så godt fransk, prater hun alt for fort for meg. Jeg skjønte ordene, – men ikke sammenhengen. Typisk! Jeg nikker likevel bekreftende. Hun må tro at jeg ikke prater et kvekk fransk. Får håpe jeg får anledning til å gjøre et bedre inntrykk senere.
Bare jeg kunne snakket bedre fransk!
Men når vi begir oss ut i byen for dagens forskjellige gjøremål, er jeg kanskje bedre forberedt på det franske hverdagslivet enn de som ferierer i franske villaer og bungalow’er langt ute på landsbygda.
For det er noe med skikk og bruk i franske leiligheter. Du sier «bonjour» til alle du møter i trappa, selv om de ikke er naboene dine, – men noen som kanskje bare er på besøk. Da får jeg god oversikt over hva naboene mine gjør. Jeg liker det, for det er ingen som ignorerer oss heller, selv om vi prater degos-fransk. Vi føler at naboskapet er akkurat så tett som det bør være når man bor i blokk.
Når alle sitter ute på verandaene sine, er det helt ok å konversere med utestemme fra tredje etasje til noen nede på gaten. Og på gaten er det mye å følge med på. Unge kjærester i lidenskapelige hjerte-smerte dramaer, familiekrangler, uskikkelige barn som blir slått med flat hånd av mammaen sin, renholdsarbeideren på scooter med støvsuger som suger opp hundebæsj på fortauet. Ingen bruker pose. Håndverkere som sjekker kummer og lysmaster tilsynelatende mye oftere enn hjemme i Oslo. Plystringen fra håndverkerne som legger ny takstein på et hus i gaten. Biler, scootere og støyende mopedbiler gjennom 30-sonen.
Det er dagliglivet rundt oss som gjør at vi føler at vi er i Frankrike.
Vi bor i en 4-roms leilighet i en blokk med 6 husstander. Blokken ble bygget i 1967 og skal visstnok ha vært boliger for byens brannkorps. Vår leilighet var en gang i tiden brannsjefens leilighet. Kjekt å tenke på at gården ikke er noen brannfelle. Og i min iver på å slå av alt som går på elektrisitet om natten, kaller de andre i husstanden meg for «brannsjefen». – Brannsjef Terje.
Er du på utkikk etter egen leilighet i Syd-Frankrike, men ikke ønsker å betale mer enn du må ut med for en norsk skogshytte med utedo og stokkmaur, kan du klikke deg inn her hos eiendomsmegleren. Vi skal nemlig selge leiligheten vår for å flytte inn i ny bolig i samme by – i noe som er mindre og eldre, men enda mer fransk og veldig sjarmerende.
🙂 Men vi akter ikke å gi slipp på det franske dagliglivet!
La det være sagt! 