deilig er jorden omskrevet

Hvis jorden ikke er deilig

Min morfar hadde en del interessante tanker. Han mente i fullt alvor at jorden måtte være Helvete. Stedet for evig pine, gråt og tænders gnidsel.

Det skremmer meg at det faktisk er mulig å følge en sånn bisarr tanke.

For hva skjer? Man fødes til en verden full av ondskap, kriger, ulykker og sykdom. Alle havner før eller siden i situasjoner som kan fortone seg som et helvete. Noen ganger slipper det onde aldri taket. Ofrene vil for alltid leve med frykten for å gjenoppleve det onde. Det sitter i sjelen for alltid, – kanskje sammen med et hat som river og sliter dem opp innvendig.

Det er det som er Helvete.

Det onde holdes i live inne i hodene våre.

Kuren er å fylle hodet med gode tanker. Jeg vet at det er lettere sagt enn gjort. For meg er tiden før jul vanskelig. Man er dynget ned av arbeidsoppgaver samtidig som det er alt for mange oppgaver å gjøre hjemme. Hverdagen fortoner seg som et ragnarokk, – som et helvete. Hjernen oppfatter menneskene rundt seg som masekråker, sytepaver, somlekopper eller idioter.

Så kommer julen. Man reiser seg opp sammen med andre mennesker i en forsamling og synger Deilig er jorden. Man synger naive fraser om Guds prektige himmel, sjelenes pilgrimsang, – om paradis, engler og hyrder, – og om en evig Frelser. Jeg får opp bilder fra et landskap i Midtøsten badet i lavendelblått skumringslys, – samtidig som jeg tenker at noen har hatt seriøse problemer med å finne ord som rimer. Jeg bryr meg ikke så mye om hva jeg synger, men settingen – stemningen der og da.

Som Sølvguttpappa fikk jeg være tilskuer når Sølvguttene sang i Oslo Rådhus på lille julaften. Tradisjonen tro, ble forsamlingen hvert år oppfordret til å synge tre vers av Deilig er jorden sammen med koret. Sangen var lagt i et toneleie hvor alle kunne bidra med den stemmen de hadde. Gjennom de to første versene var koret knapt hørbart. Da var det publikums røster som fylte den fullsatte salen. Ved tredje vers vendte dirigent Otterstad seg mot korguttene og svingte armene mot taket. Så steg Sølvguttenes toner over publikums monotone sang – som noe overjordisk. Det gode brøt seg liksom gjennom det onde (no offence mot Oslo-borgernes sangstemmer). Jeg var nok ikke den eneste som kjente tårene presse seg frem.

Da kunne jeg snu meg mot min sidemann å betrakte ham eller henne som et medmenneske.

Eller kanskje ikke?

For «Deilig er jorden» er kontroversiell. Kanskje ikke så mye mellom ulike religioner, – men mellom det religiøse og det ikke-religiøse. Engler, hyrder og frelser representerer ikke bare symboler for julen og det gode, men noe religiøst. Det religiøse må bort fra det offentlige rom fordi det kan skape konflikter. Den samme type konflikt som er årsak til at noen kaprer en semitrailer og styrer den inn i et fredelig julemarked fullt av folk, – eller lager et blodbad av mennesker som feirer nyttår. Terrorister, som utgir seg for å være religiøse, men som egentlig bare ute etter å drepe gleden.

Fjerner vi ordene som representerer religiøs glede, faller meningen med Deilig er jorden bort. Gitt all den djevelskap som religion fører med seg, er det vel kanskje uunngåelig. Men hvis jorden ikke er deilig, – hva er den da, liksom?

Kanskje morfar hadde et poeng?

En utvidet Sølvguttbesetning synger Deilig er jorden sammen med publikum. Tredje vers begynner på 01:50

Reklame