«To hender på rattet» er et herlig uttrykk! Ti-på-to-grepet gir nemlig et optimalt grunnlag for å takle alle hendelser som måtte oppstå. I overført betydning betyr også «to hender på rattet» å ta styring over livet sitt. Det er spesielt viktig for unge som er på vei inn i voksenlivet.
Jeg elsker å være kjøreinstruktør for barna mine. Jeg føler at jeg, – som har kjørt både tunge og lette kjøretøy, – tilbrakt mange mil på veien og opplevd mange merkelige situasjoner, har mye å lære bort. Og ikke minst: – Jeg har jo selv begått mange feil!
Opprinnelig var formålet med øvelseskjøringen å spare penger. Mitt eldste barn tok førerkort med et minimum av kjøreskoletimer på grunn av alle timene hun har vært på veien med faren sin. I følge mine beregninger har vi hittil spart et femsifret beløp. Men når jeg dividerer besparelsen på antall timer vi har øvelseskjørt, blir timeprisen svært lav. Jeg innser at formålet med øvelseskjøringen er mer enn å spare penger.
Bilkjøring og livsvisdom
Selv om trafikkopplæring er viktig, så vet jeg at unge mennesker kommer til å møte større utfordringer enn trafikk når de tar steget inn i voksenlivet. Jeg lurer ofte på om barna mine vil greie å oppfatte eventuelle faresignaler, bremse og styre unna i tide. Vil de greie å rette opp hvis de får en skrens inn i livets faresone?
Jeg husker godt da jeg selv ble gammel nok til å kjøre bil. Mine oppvekstkår var ikke så mye å skryte av. Derfor var det en ubeskrivelig følelse å kunne legge to hender på rattet og dra avgårde uten å se seg tilbake. Selv tok jeg et viktig valg for resten av livet: Holde to hender på rattet. Når du beveger deg ut i den store verden med livets skyggeside på netthinnen, kan du lett havne i grøfta hvis du ikke holder et godt grep på rattet. I god fart kan nemlig rattet bli slått brutalt ut av hendene dine hvis du skulle treffe en liten stein i veien på et ubeleilig tidspunkt, for eksempel i en kurve.
Nå er mine egne barn i ferd med å bli voksne og selvstendige. De har ingen assosiasjoner om livets skyggeside, og synes det er «kleint» å snakke om slike ting. Jeg kjenner min besøkelsestid. Jeg er fornøyd med å få de til å beherske bilkjøring og tilegne seg tilstrekkelige kunnskaper om hvordan de skal opptre i trafikken.
Å takle trafikken handler om å oppfatte faresignaler, respektere skrevne og uskrevne regler og innrette seg best mulig. Er du for ettergivende, blir du utnyttet. Er du for pågående, får du uvenner. Er du for uforsiktig kan du bukke under. Med andre ord er trafikken på mange måter et bilde av selve livet.
Det er her jeg får min lønn som pappa og ledsager i hundre timer på tomannshånd i den lille Hondaen med L-skilt på bakluka: Det er ikke sikkert de unge er klar over det, men jeg har lurt inn litt livsvisdom i trafikkundervisningen. For på veien har vi hatt mye tid til å prate om alt mellom himmel og jord.
Det er derfor godt å se at mitt eldste barn, som har flyttet ut i den store verden, holder to hender i et solid «ti-på-to grep» på rattet når hun kjører avgårde. Yngstemann, som fremdeles er under opplæring, får av og til følgende myndige påminnelse:
Å være på reise uten å drasse på tung bagasje gir ikke bare en deilig følelse av frihet, men også en smak av uansvarlighet.
Jeg liker å reise. Jeg er overbevist om at jo mer man reiser, jo mer nyter man det. Den gode følelsen man får når man reiser, er vanskelig å beskrive, men ordet «frihet» dekker ganske godt! Den ekstremt gode reisefølelsen får man imidlertid dersom man reiser uten bagasje. Cliff Richard beskriver dette godt i den gode, gamle sangen «Travellin’ light».
Got no bags and baggage to slow me down. I’m travellin’ so fast my feet ain’t touchin’ the ground.
Det er søndag ettermiddag og jeg reiser alene på vei hjem fra Colchester i England. Jeg følger samme rute som jeg ankom en dag tidligere, da sammen med min datter og to uhåndterlige beist av noen kofferter, samt diverse håndvesker. Min datter, som begynner på en treårig collegeutdannelse, behøvde all bagasjekapasitet til flyttelasset sitt. Turen fra London til Colchester tar vanligvis bare litt over en time, men i helgen er det satt inn busser på en del av strekningen, så reisetiden er fordoblet. Dette medførte at bagasjen flere ganger måtte løftes opp og ned et uendelig antall bratte steintrapper, slepes gjennom trange jernporter og over ulendte, midlertidig anlagte stier. Jeg ble skikkelig svett i trøya og fikk verkende rygg.
Men nå er heldigvis alt pikkpakket på plass i hybelen, og fordi all felles bagasjekapasitet ble brukt til dette flyttelasset, kan hjemturen skje uten bagasje, – det vil si – kun med en lett skulderveske med t-skjorten jeg hadde på i går, og to pizzarundstykker – en gave fra min datter som ante at pappaens blodsukker nærmet seg nedre grense.
Toget farer forbi et utrolig vakkert Essex-landskap. Det er sensommer og jeg ser konturer av et slott med flere tårn langs åsen, åpne jorder, engelske country cottages i naturstein, gamle, intakte steinmurer, hester på et jorde og masse flotte eiketrær. Vi ankommer Whitham rett fra jordene. Toget tømmes og går over i busser. Den første bussen kan kun ta med passasjerer uten bagasje – det vil si meg, og en håndfull andre passasjerer. Et dugnadsteam av gule vester hjelper til så alle kommer på riktig buss, alt i en hyggelig tone, «this way, sir!»
No comb and no toothbrush, I’ve got nothing to haul. I’m carryin’ only a pocket full of Dreams, a heart full of Love – and they weigh nothing at all.
Det er søndag ettermiddag og rolig langs den lille byen der sjåføren må ratte oss rundt i villastrøket for å komme ut på den lille hovedveien som leder til motorveien. Her kommer vi tettere inn på folkene som bor der. Fine hus, gamle hus, nye hus, hus med en ny Bentley parkert ute til tross for at det er 3 garasjer der! Den gamle puben på hjørnet ser stengt ut, folketomt, – kun en gammel dame med skaut går langs landeveien som totalt mangler veiskulder.
Mens jeg slapper av og nyter følelsen av å reise uten bagasje slår det meg at det er noe syndig over dette. Det var jo ikke bare bagasjen jeg satte igjen i Colchester! Jeg dro min vei uten å ta med mitt eldste barn! Alle pappaer kan jo tenke seg den følelsen som stikker i brystet i det man skulle glemme å ta med et barn, og nå kjenner jeg faktisk en følelse av «dårlig far»! Jeg forlot min datter ved en bussholdeplass utenfor et Tesco supermarked! Etter en rask farvelklem, bar hun med seg handleposene sine inn på bussen tilbake til campus. Selv slentret jeg ledig og lett over gaten og tok bussen til stasjonen der jeg akkurat rakk toget som sto klar på perrongen.
Herregud, hun fyller jo snart 19!
Bussen har kommet ut på A12 og jeg tenkte å smake på ett av de medbrakte pizzarundstykkene, men det smaker grusomt, så jeg må pakke det ned igjen. Det lukter forresten litt muggent nede i den lille skulderveska. Er det skjorta eller sokkene fra i går? Nei det er nok lunsjen…
Vi tar av fra motorveien inn på en landevei. Litt mer trafikk på veien i det vi ankommer stasjonen i den lille byen Billericay. Hele perrongområdet ligger nedsenket fra stasjonen. Alt er kledt med teglstein og noen pastellblå malte flater – som hentet ut fra et bilde fra 1961. På perrongen står det en kortvokst kar med sixpence og selger aviser og sjokolade under en markise. Om The Shadows hadde kommet ned trappa akkurat nå, – pakket ut gitarer og slagverk, og begynt å spille på perrongen, – så ville bildet vært perfekt!
Jeg kjøper en dobbel Snickers for å justere blodsukkeret, og tenker at det er hyggelig å handle av et menneske, og ikke behøve å klundre med en av disse evindelige automatene! Pizzarundstykkene havner diskret i en søppelkasse. Toget til London ankommer, og jeg tar plass ved siden av en ung kar som hviler hodet mot en enorm koffert. Jeg liker ikke å sitte på et fullt tog med setene mot hverandre, men heldigvis kunne jeg la blikket liste seg forbi min sovende reisekamerat og ut av vinduet.
Drasser vi på for mye bagasje? Som alle vet, er jo selve livet en lang reise. I likhet med mange andre har jeg greid å fange opp ganske mye bagasje på ferden, men i det sjelen forlater kroppen må jo all bagasjen settes igjen. Hvorfor samler jeg bagasje i stedet for å bruke tiden til å bli en bedre pappa og ektefelle?
Like etter at vi har passert OL-arenaen ruller toget inn på Liverpool Street Station i London. Dette må være en av Londons fineste stasjoner, beliggende i bydelen City. Har du litt tid, er det fint å spasere litt rundt her, spesielt på en søndag ettermiddag. Jeg følger i stedet det underjordiske gangveisystemet til Tuben. Circle Line til Kings Cross og Piccadelly Line videre til Heathrow. Har du tid, er tuben å foretrekke fremfor Heathrow Express fra Paddington. Tar du Tuben hele veien sparer du over £20, men det tar litt lengere tid – og har du mye bagasje, kan Tuben bli strevsomt i rushtiden. Denne søndagen er en av linjene ute av drift slik at vårt tog må ta med seg dobbelt så mye folk. Jepp, sild i tønne! Men jeg lener meg bare nonchalant inn mot bakveggen av toget, – for jeg reiser uten bagasje!
Vel fremme på Starbucks i avgangshallen på Heathrow’s Terminal 3 kan jeg fastslå at det var 4 timer siden jeg forlot min datter. Selvfølgelig måtte det være utvidet håndbagasjekontroll i Security akkurat i dag, da! En ubarbert mann i femtiårene i t-skjorte og slitte olabukser er i utgangspunktet nokså mistenkelig. At han bærer skittentøyet sitt i skuldervesken sammen med mystiske pizzabrødsmuler gjør ham ikke mindre mistenkelig. Mozarella-sandwichen fra Starbuck’s smaker ikke så verst og jeg innser at dette faktisk er dagens middag. Den jumbo-sizede cappuccino’en er så stor at man kan nippe kaffe helt til innsjekkingen på SAS – hjem til min kjære kone. Og jeg kunne ikke være mer enig enn Cliff’ern når han synger:
Soon I’m gonna see that love look in her eyes. I’m a hoot and a holler away from paradise. – Travellin’ light, Travellin’ light…
Det er ikke pappaer som er flinkest til å fortelle barna sine om biene og blomstene, men de er veldig flink til å fortelle om faren ved å ligge i dødvinkelen på et vogntog!
Vi er ute og kjører med L-skilt – min datter på 18 bak rattet og jeg i passasjersetet. Takk til alle som har ligget tålmodig bak en sort, bulkete Honda Civic med L-skilt på bakluka og wunderbaum i speilet. Min tid som aktiv kjørelærer er snart over for denne gang. Nå fyller jeg plassen i passasjersetet bare fordi oppkjøringen må vente til etter sommerferien. Snart er mitt eldste barn i stand til å ratte seg rundt i verden på egen hånd!
Jobben som kjørelærer har gått overraskende lett! Først har hun måttet venne seg til pedalene og greie å ha kontroll på bilen rundt på en parkeringsplass, deretter innøve se-teknikk og bruk av speiler, forstå vikepliktsituasjonene, samt passe på dødvinkler ved feltskifte og kryss.
Jeg tror kjøreopplæringen går lettere når den unge har gode holdninger vedrørende trafikk og sikkerhet. Dette dannes i tidlige ungdomsår ved at foreldrene er gode forbilder ute i trafikken og gjør tiden i trafikken så hyggelig som mulig. Utskjelling av medtrafikanter, banning, stress, uvøren omgang med regler og ego-kjøring er dårlige eksempler. Din oppførsel som pappa (eller mamma) går i arv til den som begynner å øvelseskjøre. Enten du liker det eller ikke, er det du som er forbildet når kjøreopplæringen begynner. Tenk på at opplæringen skjer i dine hjulspor, og de unges holdninger til bilkjøring og trafikk dannes tidligere enn man tror.
Den som begynner å kjøre, bør vite at det er få situasjoner i trafikken som er 100% riktig eller 100% galt, det meste ligger midt i mellom. Heller ikke du kjører 100% korrekt. Ingen blir 100% perfekt, men alle kan bli bedre. Det er bare å kjøre og legge flausene bak seg.
Alle gjør tabber i trafikken.
Jeg har opplevd å ha de beste samtalene med barna mine mens vi kjører bil. Vi har snakket om ting som har skjedd, om det som skal skje, det vi har gledet oss til, eller gruet oss til, – venner og familie. En sjåførpappa kan få med seg mye informasjon som han ikke ville greidd å fange opp hjemme. Når bilen fylles opp med ungdommer fra ett eller annet arrangement kan han sanse gruppedynamikken, hvem som er hot – og hvem som er not – hvem som har fått kjæreste, hvem som har begynt å drikke og røyke osv. I bilen får pappa også ta del i frustrasjoner, svik, skuffelser og sårede følelser. Men i pappas bil skal det herske god atmosfære fra det øyeblikket ett av barna hopper inn og stiller om radioen fra P1 «Alltid nyheter» til «Kanalen med Oslos heteste låter».
Her er en uttalelse fra min datter:
-Du pappa! Alle venninnene mine har hatt en alvorsprat med foreldrene sine om hva de må passe seg når de er ute på by’n og sånt, men det eneste du har lært meg er at (med mørk stemme) JEG ALDRI MÅ LIGGE I DØDVINKELEN PÅ ET VOGNTOG!
Jeg husker godt den tiden jeg selv lærte å kjøre bil med min pappa. En høy, sindig mann som gav et inntrykk av vennlig autoritet. Med det litt tynne håret bakover gredd med Brylcreem, satt han allerede i passasjersetet når jeg kom bort til Saab-en. Han brukte å si:
– Jeg har koblet ut frihjulet, så det bare å starte opp! (Gammel-Saab-terminologi)
Saab-en krevde sin mann! Styringen var beinhard. Det var nesten umulig å vri på det store, tynne rattet mens hjulene sto helt stille. Rattgiret var slarkete og svampete, og krevde dyp konsentrasjon. Etter å ha fått spaken ut av det ene giret så gjaldt det å lirke den møysommelig inn i neste gir. Men V4-en brummet tøft når vi dro avgårde!
Vi kjørte ofte langt, så øvelseskjøringen skjedde over mange timer. Det var den gode praten som dominerte da, som nå.
-Du må regne med at alle medtrafikantene er idioter, men du må likevel behandle dem med respekt! Ikke stå på retten din hele tiden! Vær hensynsfull!
«My old Man» visste hva han snakket om. Med opptil 40 000 km bak rattet hvert år i privatbil lot han seg ikke hisse opp av bagateller. Han var hensynsfull mot alle, og kjørte aldri fort – men som han selv pleide å si – Radig.
Faren min er fremdeles mitt forbilde når det gjelder bilkjøring og jeg føler av og til at jeg fremdeles kjører i hans hjulspor. Jeg kommer dessverre til kort innenfor ett av de områdene han mestret best, nemlig det som kalles «temper control». Jeg jobber fortsatt stadig med saken. Jeg håper at jeg greier å overføre noen av hans holdninger og tips vedrørende bilkjøring og trafikk til mine barn – barnebarna som han dessverre aldri fikk oppleve.
🙂 Lurer på om det er noen hjulspor etter meg når min tid er over?
La det være sagt! 