Dette er en liten historie om tre romantiske ting på en gang! – Å være betatt av det franske, et porselensbryllup og det første møtet mellom to ektefeller.
For noen uker siden kom min kone med følgende bekjennelse:
«Jeg alltid vært betatt av det franske, jeg!»
«Det er vel ikke noen overraskelse», sier jeg og tenkte på den første gangen jeg så henne for noen-og-tyve år siden på en bar i Oslo. Det sa bare «klikk» og jeg forsto at jeg hadde sett kvinnen i mitt liv. Jeg kan ikke gi noen forklaring på hvorfor det skjedde. Hvorfor akkurat henne? Var det noe i underbevisstheten min som satte irrasjonelle elementer på plass slik at hjernen reagerte? Kanskje hennes «franske side» fanget min oppmerksomhet?
Jeg har nemlig også en dragning mot det franske. Jeg ble bevisst denne legningen allerede tidlig på 70-tallet. Min gamle LP-samling avslører dette.
Jeg har etter hvert oppdaget at det finnes mange likesinnede mennesker. Institut français d’Oslo er et senter for å fremme fransk-norske aktiviteter rundt språk, litteratur, musikk, kunst og alt annet som faller under begrepet fransk kultur. Jeg følger språkskolen der og er således blitt kjent med flere sånne som meg.
Porselensbryllupet
Porselensbryllup kan feires når man har vært gift i tyve år med samme ektefelle. Vårt porselensbryllup ble nylig feiret tête-à-tête på restaurant Feinschmecker i Oslo med fransk meny, sammensatt av flere retter og balansert med gode viner. Det var smakfullt og stemningsfullt. Dyktige servitører sørget for perfekt timing mellom rettene og vinene. Vi koste oss og praten gikk om vår fremtid i Frankrike. Hva vi skal gjøre til sommeren og de årene vi planlegger å bo der.
I vår bekjentskapskrets har omtrent halvparten av inngåtte ekteskap endt med skilsmisse. Det er ganske nær landsgjennomsnittet for de som giftet seg for tyve år siden. Tyve år fortjener en markering!
Den største begivenheten for meg var likevel ikke bryllupet vårt, men det første, magiske øyeblikket da vi møttes. Jeg husker det som om det var i går! Jeg trasket alene hjemover i vinternatten med et telefonnummer i lommen, skrevet med en mascara-penn på et lånt visittkort. Neste gang vi møttes, var i baren på Hotel Norum i Bygdø Allé. Jeg var spent. Jeg hadde bestilt bord for to på Feinschmecker. Ville magien fremdeles være der?
Hva er det med det franske som gjør at så mange elsker det? Språket, som er vanskelig å lære, men fantastisk å lytte til? Maten og måltidene som betyr «alt» for franskmenn, selv når det er hverdagsmat? Fransk design og stil – moter, innredning, arkitektur, fly, tog, biler? Geniale, franske konstruksjoner? Tegneserier? Spektakulære sykkelritt? Fransk væremåte?
Uttrykket frankofil kan bare brukes om personer som ikke selv er fra Frankrike. Derfor er de fleste frankofile mennesker jeg kjenner, norske – og svært hyggelige. For øvrig er alle franskmenn jeg har møtt, også hyggelige – med unntak av damen i informasjonsskranken på Orly-flyplassen i Paris som jeg en gang henvendte meg til på engelsk. Selv om parisere faktisk behersker engelsk godt, foretrekker de at du prøver å snakke litt fransk først. Praten går mye lettere etter at du har dummet deg ut.
Nevnte jeg kjærligheten? Jeg tror få kulturer setter ekteskapet like høyt som franskmennene!
… og vår rendez-vous?
På den tiden var jeg med i redaksjonen for et fagtidsskrift. Jeg ville gjerne vise frem det nyeste bladet til min kjæreste. Hun ble derfor med meg hjem. I ettertid har hun røpet at hun trodde dette var et påskudd – en variant av «vil-du-bli-med-hjem-for-å-se-på-frimerkesamlingen-min»? Hun ble nokså paff da kavaleren hennes faktisk brettet ut og presenterte tidsskriftet over et glass mineralvann! Hvilken «nerd»!
Heldigvis fikk jeg flere sjanser 🙂
La det være sagt! 