dachs

Nei til giftåte mot ulv!

Jeg er både for og i mot ulv. Men det er én ting jeg er absolutt i mot: Å legge ut giftåte i skogen, uansett hva hensikten måtte være. Det er en dårlig måte å drepe ulv på, og det dreper andre skapninger også.

defacto-11

I kveld har vi striglet dachsene våre. Vi har vært hos oppdretter og fått tips og hjelp med napping av pels. Strihårete dachser skal nappes, ikke klippes. Det ytterste pelslaget er nappet av med kyndige hender. Vi gjør det for at de skal fortsette å se ut som strihårede dachser og ikke små pudler, eller noe sånt. Under nappingen pratet vi stort sett om hunder. Våre hunder, – og andre hunder i oppdretterens store hundefamilie med base i den vakre Vestfold-naturen.

Jeg fikk dessverre høre at en av de andre hundeeierne nylig hadde mistet sin ett-og-et-halvt år gamle hund. Den hadde blitt forgiftet og ble syk i løpet av et døgn. Etter obduksjonen greidde ikke dyrlegen å finne ut hva hunden hadde fått i seg, fordi det allerede hadde kommet ut av tarmsystemet. Å uttale seg om dette konkrete tilfellet blir derfor ren spekulasjon fra min side.

Det er flere måter hunden din kan få i seg dødelig gift på. Typiske giftkilder er rottegift, giftig sopp eller søtlig frostvæske som lekker fra en bil. Men i dette tilfellet går mistanken mot noen som har lagt ut forgiftet åte i naturen for å drepe ulv. Hunden ble nemlig forgiftet i et område kjent for sin ulvebestand.

Jeg googler litt på temaet «giftåte» og «ulv» og ser at det ikke er uvanlig at hunder får i seg gift som er myntet på ulv. Jeg søker videre og finner at det heller ikke er uvanlig at beboere i ulvestrøk legger ut giftåte. Sannsynligvis er det store mørketall her.

Mine forfedre ble født og levde inne på Finnskogen mot Värmland. Farmor fortalte meg hvordan de følte seg beskyttet av skogen og naturen rett utenfor døren. Det fascinerte meg. Men hva om tryggheten ved å leve blant endeløse skoger, myrer og furumoer ble vendt om til utrygghet og frykt? Politikere, beslutningstakere og mediefolk fra Oslo, Asker og Bærum kan vanskelig forstå hvordan det føles å leve i områder med ulv. Forstå-seg-på’ere hevder at ingen mennesker er drept av rovdyr de siste hundre år.

Det er teorien.

Men hvordan er det i praksis? Når noen finner saueflokken sin helt stille en morgen, med ett av dyrene på bakken, blodig og opprevet. Når noen finner sin kjære familiehund skambitt. Når noen har bilder av ulv som streifer langs skogkanten sett gjennom eget kjøkkenvindu. Når noen finner ulvespor langs jordet. Hvem ville våge å sende familiens seksåring alene den korte veien til skolebussen?

Skal det å bo på plassene inne i de dype skogene være forbeholdt hyttefolk og spesielt interesserte?

Den lille dachsen som fikk i seg giften, døde en langsom og pinefull død. En god hund som var sportrenet og elsket av sin eier. En ulv ville lidt samme skjebne. Rever, harer og rovfugler likeså. Fra en dyrevenns synspunkt er det bedre å skyte dyrene enn å drepe dem med langsomtvirkende gift. Fra gjerningsmannens synspunkt er det selvfølgelig bekvemt at dyret dør et annet sted, uten rester av gift i magen. Sannsynligvis sørger naturen selv for at skrotten forsvinner uten noe fuzz fra myndighetenes side.

Jeg forstår det, men forsvarer det ikke. Å legge ut giftåte er en feig måte å leve på. Det er ikke bare sivil ulydighet. Det er miljøkriminalitet! Ulvedebatten er en politisk debatt. Skogens sønner (som meg selv) føler seg nok mest hjemme under åpen himmel, – ikke i politiske møter. Men det er faktisk det eneste stedet hvor kampen mot ulv kan og skal føres i et sivilisert land.

Så mens de andre er opptatt med å nappe den voksne hunden, tar jeg stolt med den nystriglete hvalpen ut i naturen på en liten tur.

🙂 Se så fin han har blitt!

defacto-23
Snart 7 måneder gammel. Liten hund på tur i liten skog.

 
defacto-15

«Er vi slekt, kanskje?» Vi hilser på en av mammaene i hundegården.

 
defacto-17

Så hilser mammen til kameraet også.

 
rakker-11

Kvalitetstid med den «store hunden» på kjøkkenet.

 
Dagbladet (08.04.2014): Vi har i mange år sett giftåter, ulovlig skutte dyr og ulver som er forsvunnet

Den siste turen

Jeg er nok mer enn gjennomsnittlig interessert i turer. Mange av mine fineste øyeblikk er nemlig knyttet til turminner. I kveld sovnet den eldste hunden vår inn. Min høyt elskede turkamerat gjennom snart tretten år streifer nå langs de evige jaktmarkene.

lastwalk6

En sprøyte i låret hos dyrlegen. Jeg satt på gulvet og fikk lagt ham i fanget mitt. Jeg kjente at spenningene og smertene hans forsvant. Han ble tung i kroppen. Øyelokkene hang slapt ned. Øynene hans var ikke lenger med. Sammen satt mor og far på gulvet og strøk den tapre, lille hunden sørgmodig over hodet og nakken. Om og om igjen. Tårene våre trillet ustoppelig.

I går gikk vi tur sammen. Den siste turen. Jeg trodde han var for svak til å være med, men satte som vanlig frem mat til begge. Den yngste hunden løp inn til den gamle hunden for å fortelle ham at maten var servert, som en helt vanlig kveld. – Og etter mat og drikke er det tid for tur – som vanlig. Til min forundring reiste den gamle hunden seg opp og gikk frem til matskålen, snuste forsiktig uten å spise. Deretter gikk han ut i gangen med bestemte skritt og stilte forbausende pigg og klar for å gå tur – som vanlig.

Hunder er vanedyr. De liker ikke overraskelser. Alt bør være akkurat slik det var i går, og dagene før. Som hundeeiere må vi skape fine hverdager sammen med hundene våre. Kjøttfulle godbiter, lange turer og kroppsnært samvær med flokken er fine ting for en hund 🙂

Ute i den mørke, overskyede høstkvelden gikk vi sammen alle tre – den unge, den gamle og meg selv. Det virket som han hadde kviknet til. Han snuste og markerte som han pleide, enda han ikke lenger greidde å løfte bakbenet skikkelig. Jeg hørte klørne på bakbena subbe svakt mot asfalten når vi gikk. Det er en lyd som av og til dukket opp når turkameraten min var utslitt – som regel etter lange og strabasiøse turer.

Jeg godsnakker lavt med hundene mine mens vi går. De liker det og oppfatter det som positiv anerkjennelse. Den eldste hunden og jeg hadde utviklet et tett og fint språk sammen. «Praten» var så visst ikke bare enveis. Da vi var kommet ut på Fornebuveien signaliserte han at han ville gå videre utover mot Oksenøya, men jeg ville at vi skal gå en snarvei hjem via Lagåsen. Jeg våget ikke å gå for langt.

Han lot seg overtale. Jeg holdt meg sammen med ham. Den unge hunden var utålmodig og ville ha oss til å øke tempoet. Men det var nytteløst, – to mot en!

Vår gamle hund nøt respekt i hundemiljøet. Men dyreverdenen er grusom. En syk hund blir en svak hund, og raskt degradert og satt på plass av yngre hannhunder. Heldigvis skjedde ikke dette med min venn. Han forlot arenaen som en sterk, stolt og klok hund.

Den siste turen hadde nok blitt en alt for stor kraftanstrengelse. Kanskje turen forkortet livet hans? Kanskje vi kunne gitt ham smertestillende for å få én dag til sammen? Men det ville aldri kunne ha blitt en vanlig dag.

Glem aldri at det er de vanlige dagene som teller!

casper2

Foto: Madelaine Bjørnstad