coronavirus

Amarone og virus

Mål, tiltak og virkemidler?

Jeg kommenterte et innlegg fra en venn på Facebook. Han ønsket sterkere virkemidler. Full isolasjon og lockdown. Jeg sammenlignet oss med franskmenn. De ble berøvet sin personlige frihet over natten. I Norge kan vi ennå gå lange turer eller sette oss i bilen, og kjøre hvor det måtte behage oss. Det er kanskje fordi vi nordmenn er lojale? Vi følger myndighetenes nye regler til punkt og prikke. Det har jeg sett med egne øyne.

Men det var ikke poenget.

Min venn var ikke bare uenig i regjeringens virkemidler. Han var redd. Redd for å bli smittet. Redd for å dø. Han er ikke alene. Regjeringens mål handler jo bare om å glatte ut smittekurven, – ikke utrydde smitten totalt. I møte med døden spiller det ingen rolle hvor mange måneder det vil ta, eller hvor mye det vil koste. Viruset må slukkes!

Jeg hadde ikke tenkt så mye på døden.

Jeg sitter på hjemmekontor. Bærbar PC med headset og kamera. Kollegene mine er yngre enn meg, velfungerende friske mennesker. Noen har små barn. Vi snakker om når skoler og barnehager kan åpne, så vi kan vende tilbake til et mer normalt liv. Vi snakker om jobbmessige emner. Å snakke om døden ville være både irrelevant og irrasjonelt.

«I dag tar vi denne!»

Kona mi så bestemt på meg da hun satte Amarone-vinen på benken. Det var første lørdag etter at skolene stengte. Druene i Amarone Della Valpollicella er dyrket i Veneto, Italia, og tørket i 4 måneder. Vi var enige om at det ville være synd å ikke få drukket den opp. Vi er over seksti. Vi er i faresonen.

Det sier ekspertene.

Coronaviruset har lært meg én ting. Når noen fremstilles som en ekspert, er det ikke nødvendigvis innenfor det feltet han eller hun uttaler seg om. I dagens sosiale medier foretas ingen bakgrunnssjekk. Det slår meg at mange av uttalelsene kommer fra mennesker som befinner seg i livets avgangsklasse, – enten de er såkalte eksperter, eller filmer seg selv mens de banner og kjører bil – eller skjeller ut joggere og hyttefolk på nettavisene. Deres egen dødsangst skinner tydelig i gjennom.

Burde vi være redde?

Vi har to trusler. Åpenbare skader som følge av viruset og langsiktige skader på samfunnet. Vil vi fortsatt kunne opprettholde dagens velferdsnivå og helsetilbud etter at «alt» er over?

Tenk deg at du befinner det i et rutefly med brann i motorene. Pilotene er tvungne til å stenge dem ned mens de kjører brannslukningsrutiner. Hva skal man være redd for? At man skal brenne opp, eller styrte i bakken? Før eller senere må nemlig motorene startes.

Briste eller bære!

Jeg opplevde dette for mange år siden. Mens flammene lyste opp i nattemørket og all motorlyd forsvant, mistet jumboen høyde. Noen skrek, andre jamret svakt. Flyvertinnene lå i en klynge på gulvet og tviholdt i innredningen. I møte med døden angret jeg ikke på det som hadde bragt meg opp i denne situasjonen. Før eller siden rammes vi av ett eller annet som tar livet av oss.

Vi må leve livet likevel.

Heldigvis greidde pilotene å starte motorene og kapteinens dirrende stemme kunne fortelle at vi var berget. Jeg håper vi greier å starte samfunnets motorer igjen når «brannen» er slukket, vel vitende om at den kan blusse opp igjen senere. Jeg heier på «mannskapene» og «pilotene» og håper at vi ikke tar bakken alt for hardt.

Optimister som vi er, har vi nå to tre flasker Amarone i huset.

Mine tanker går til de som bor i ett av verdens hardest rammede Corona-distrikt. De som har laget den gode vinen.

Enten dem eller oss?

I morges så jeg et intervju på BBC. En kvinne satt fortvilet inne på et hotell på Tenerife mens bevæpnet politi holdt vakt utenfor. De hadde munnbind. Hun beskrev situasjonen på hotellet. Alle hadde fått utdelt munnbind og febermålere. Feberen skulle rapporteres morgen og kveld. Nøkkelkortene hadde sluttet å virke så familien kunne ikke forlate rommet samlet. De hadde vært nede i spisesalen for å få seg noe å spise. De greidde ikke å komme seg frem til maten. Det var flere hundre mennesker der. Klaustrofobisk. Mange hostet – uten munnbind. For hvordan skal man få i seg mat med munnbind?

Vi diskuterte det under lunsjen i dag.

«Går man ikke for langt, når man isolerer mennesker på et hotell og behandler dem som spedalske? «

Kvinnens familie var jo ikke syke. De hadde bare bodd på samme hotell hvor en italiensk lege hadde fått påvist Coronavirus. Hva er planen her hjemme? Kommer man til å stenge folk inne og skyte dem hvis de prøver å rømme?

En griper ordet…

– Statistisk sett er det ti ganger høyere dødelighet ved Coronaviruset som vanlig influensa. Hvor mange dør under en vanlig influensa?
– 1 av tusen?
– Stemmer. Det betyr at 10 av 1000 smittede kan dø. Hvis du er «ung og sprek» er sannsynligheten mindre, fordi «gamle og syke» dør først.
– I likhet med vanlig influensavirus, er Coronaviruset i stand til å mutere seg selv – og komme tilbake i en annen form. Det er allerede meldt om at en kvinne er smittet av samme virus to ganger.
– Det er det som bekymrer forskerne. Hvis dødeligheten er – si – 10 av 1000 ved hver smitte, vil risikoen for død kanskje dobles dersom viruset kommer tilbake i en annen form. Kanskje de smittede ikke har greidd å restituere seg etter forrige omgang. Med nedsatt almenntilstand havner de kanskje i kategorien «gamle og syke».
– Hvis man ikke isolerer de smittede, blir mange syke samtidig. Da tømmes medisinlagrene og dødsraten vil stige ytterligere.

– Det er dem eller oss!

Jeg tenker. Er ikke dette et trekk i tiden? Er det bare jeg som føler at samfunnet har blitt kaldere? At mange føler behov for å trekke linjer mellom oss og dem. En linje som trekkes stadig nærmere vår egen terskel, hvor avvikene mellom oss og dem stadig blir mindre. Frontene rettes mot båtflyktninger, asylsøkere, muslimer, fargede, miljøaktivister. Vi ønsker ikke svenske tilstander, – ei heller britiske og franske. Det er krefter i gang for å stenge grensene i Europa før det er for sent.

Før pesten kommer!

Jeg forundrer meg over mennesker som hater muslimer uten å kjenne noen personlig, verken som venn, kollega eller nabo. Og hva vet vi om klimaendringene? Det vi vet, får vi via nettet. På Facebook. Nettet florerer av nyheter som ikke er sanne, – men ikke direkte usanne. Det handler om retorikk. Hvordan nyhetene fremstilles. Det er en kunstart for alle som er skrive- og taleføre. De gjør det ikke for å skape en bedre verden. De gjør det for å høste klikk, «likes» og anerkjennelse.

Det er ikke vanskelig.

For ikke lenge siden delte noen en sak på Facebook om at en hvit innvandrerkvinne skulle sendes ut av landet til tross for at hun var fullt integrert i samfunnet og i fullt arbeid, mens en afrikansk innvandrermann – en versting – med flere volds- og voldtektsdommer fikk bli. Dette var ikke løgn – i hvert fall ikke da det ble skrevet for omtrent to år siden. Ett Google-søk avslørte at kvinnen hadde fått oppholdstillatelse etter å ha anket vedtaket, og at mannen nå satt i fengsel.

Snart får vi vite «sannheten» om Coronaviruset.

Det som jeg skrev tidligere i dette innlegget, var fritt sitert fra en lunsjprat mellom kolleger. Påstandene er et eksempel på halvsanne nyheter som kan gjøre leserne redde. Sånne nyheter skyller over oss, gjerne ispedd konspirasjonsteorier om at viruset er menneskeskapt – og at motivet er makt, rikdom og verdensherredømme. Sånt som skjer i James Bond-filmene.

Nå blir det lettere å skille dem fra oss. Hvis noen begynner å hoste i nabolaget, er det bare å stille borgervern med gule vester og munnbind. Det er enten dem eller oss.