Amarone og virus

Mål, tiltak og virkemidler?

Jeg kommenterte et innlegg fra en venn på Facebook. Han ønsket sterkere virkemidler. Full isolasjon og lockdown. Jeg sammenlignet oss med franskmenn. De ble berøvet sin personlige frihet over natten. I Norge kan vi ennå gå lange turer eller sette oss i bilen, og kjøre hvor det måtte behage oss. Det er kanskje fordi vi nordmenn er lojale? Vi følger myndighetenes nye regler til punkt og prikke. Det har jeg sett med egne øyne.

Men det var ikke poenget.

Min venn var ikke bare uenig i regjeringens virkemidler. Han var redd. Redd for å bli smittet. Redd for å dø. Han er ikke alene. Regjeringens mål handler jo bare om å glatte ut smittekurven, – ikke utrydde smitten totalt. I møte med døden spiller det ingen rolle hvor mange måneder det vil ta, eller hvor mye det vil koste. Viruset må slukkes!

Jeg hadde ikke tenkt så mye på døden.

Jeg sitter på hjemmekontor. Bærbar PC med headset og kamera. Kollegene mine er yngre enn meg, velfungerende friske mennesker. Noen har små barn. Vi snakker om når skoler og barnehager kan åpne, så vi kan vende tilbake til et mer normalt liv. Vi snakker om jobbmessige emner. Å snakke om døden ville være både irrelevant og irrasjonelt.

«I dag tar vi denne!»

Kona mi så bestemt på meg da hun satte Amarone-vinen på benken. Det var første lørdag etter at skolene stengte. Druene i Amarone Della Valpollicella er dyrket i Veneto, Italia, og tørket i 4 måneder. Vi var enige om at det ville være synd å ikke få drukket den opp. Vi er over seksti. Vi er i faresonen.

Det sier ekspertene.

Coronaviruset har lært meg én ting. Når noen fremstilles som en ekspert, er det ikke nødvendigvis innenfor det feltet han eller hun uttaler seg om. I dagens sosiale medier foretas ingen bakgrunnssjekk. Det slår meg at mange av uttalelsene kommer fra mennesker som befinner seg i livets avgangsklasse, – enten de er såkalte eksperter, eller filmer seg selv mens de banner og kjører bil – eller skjeller ut joggere og hyttefolk på nettavisene. Deres egen dødsangst skinner tydelig i gjennom.

Burde vi være redde?

Vi har to trusler. Åpenbare skader som følge av viruset og langsiktige skader på samfunnet. Vil vi fortsatt kunne opprettholde dagens velferdsnivå og helsetilbud etter at «alt» er over?

Tenk deg at du befinner det i et rutefly med brann i motorene. Pilotene er tvungne til å stenge dem ned mens de kjører brannslukningsrutiner. Hva skal man være redd for? At man skal brenne opp, eller styrte i bakken? Før eller senere må nemlig motorene startes.

Briste eller bære!

Jeg opplevde dette for mange år siden. Mens flammene lyste opp i nattemørket og all motorlyd forsvant, mistet jumboen høyde. Noen skrek, andre jamret svakt. Flyvertinnene lå i en klynge på gulvet og tviholdt i innredningen. I møte med døden angret jeg ikke på det som hadde bragt meg opp i denne situasjonen. Før eller siden rammes vi av ett eller annet som tar livet av oss.

Vi må leve livet likevel.

Heldigvis greidde pilotene å starte motorene og kapteinens dirrende stemme kunne fortelle at vi var berget. Jeg håper vi greier å starte samfunnets motorer igjen når «brannen» er slukket, vel vitende om at den kan blusse opp igjen senere. Jeg heier på «mannskapene» og «pilotene» og håper at vi ikke tar bakken alt for hardt.

Optimister som vi er, har vi nå to tre flasker Amarone i huset.

Mine tanker går til de som bor i ett av verdens hardest rammede Corona-distrikt. De som har laget den gode vinen.

Reklame

Smittens ettervirkninger

Omstillingen skjedde brått

Da jeg smekket igjen døren til det store kontorbygget på torsdag kveld følte jeg at Karenslyst kokte. Det tutet iltert flere steder, og jeg kunne høre folk som skrek ut av bilvinduene. På vei hjemover langs sykkelveien tenkte jeg på scener jeg hadde sett på kino. «Redde seg den som kan, før asteroiden kommer!» – eller noe sånt.

Det er ingen tvil om at tiltakene er nødvendige.

Etter hva jeg forstår, er det viktig å hemme utbredelsen sånn at dagens helsesystem rekker å behandle så mange som mulig. Det forhindrer ikke at du og jeg blir syke, men vi blir ikke alle syke samtidig. Jeg stoler på det norske helsevesenet og krysser fingrene.

Derfor tillater jeg å ta et lettsindig skritt tilbake for å se det hele fra oven.

Corona-viruset vil utvilsomt etterlate seg spor i verdenshistorien. Da tenker jeg ikke først og fremst på det vi kommer til å oppleve de nærmeste ukene, – ei heller de medisinske sidene – men samfunnsmessige endringer som vi kommer til å knytte til viruset.

Her er noen eksempler:

Under Corona-viruset sitter nesten alle kontorister, som ikke har samfunnsviktige oppgaver, på hjemmekontorer. En laptop med nett og VPN – og voilà, så er man på jobb. Vi kan delta på møter hvor vi kan både se og høre hverandre samtidig. Teknologien har vært her lenge, men mange har valgt å ikke benytte seg av muligheten, eller har ledere som ikke anerkjenner hjemmekontor som arbeidstid. Nå er ikke hjemmekontoristene outsidere lenger. Det er de som ennå sitter på kontoret som er det. Mange kommer til å få en aldri så liten aha-opplevelse -ikke bare over hvor bra teknologien fungerer – men at hjemmekontortid faktisk er arbeidstid. Trenger vi egentlig kontorpulter til alle – samtidig?

Jeg håper staten stiller garantier for likviditeten til Norwegian sånn at de kan fortsette med sine lavprisflyvninger. Uansett, kan Corona-viruset bli dråpen som tvinger lavprisselskaper til å sette flyene sine på bakken. Flere har slitt med dårlig lønnsomhet, og noen har allerede sett resultatene av «flyskammen». Før eller siden kommer det til å bli dyrere for deg og meg å fly, – og endringen kan godt komme i kjølvannet av Corona-viruset.

Flyselskapene har kanskje ikke tatt høyde for hendelser som Corona. I fredstid er det nemlig usannsynlig å oppleve at land stenger grensene sine på kort varsel. Det er ekstreme tiltak som tidligere har vært knyttet til krig, statskupp, bananrepublikker og force majeure. Hvis dagens grensestengninger viser seg å bli effektive, kan siviliserte land iverksette dette til andre, mindre alvorlige formål. Det vil begrense din og min bevegelsesfrihet.

Verre er det at Corona-viruset har bidratt til historiske lave oljepriser. Alle vet at etterspørselen etter olje er synkende og at oljeindustrien før eller senere blir tvunget til å omstille seg. Corona-viruset kan gjøre at dette skjer nå og ikke «senere». Corona-viruset er en god unnskyldning også for aktører i andre næringer til å iverksette omstillinger.

Varehandelen for eksempel.

Det forundrer meg at nedgang i varehandelen ofte blir forklart med endringer i kjøpekraft og konjunkturer, uten å nevne elefanten i rommet: Netthandelen. Klær, sportsartikler og elektro har lenge vært utfordret. For første gang har jeg bestilt medisiner på nettet. Ingen vits i å stå i kø på apoteket. Når nye kunder oppsøker nye nettbutikker, ender det med poengseier til nettbutikkene.

Netthandelen vil også øke innenfor dagligvarehandelen. Her hvor jeg bor, er det populært å få varer levert på døren. I Frankrike (og andre steder) kan man bestille varer på nettet og plukke dem opp på vei hjem senere. Man stanser bilen på «Drive»-feltet, trykker på knappen som fjernåpner bagasjeluken, og venter på at noen skal legge varene rett inn i bagasjerommet.

I dag kom beskjeden om at Frankrike stenger barer og restauranter. Det skal fremdeles gå an å hente pizza for å spise den hjemme. Kultur og sportshendelser kan også nytes hjemmefra. Trenger vi å sitte sammen med mennesker vi ikke kjenner?

Er jeg alene om å frykte et kaldere samfunn?

Coverbildet er del av fantastisk gatekunst som kan beskues i Brenneriveien ved Vulkan i Oslo.

Øl til ungdommen?

Jeg mener foreldre ikke bør kjøpe øl til egne barn under 18. Men er det greit at venner kjøper øl til dem i stedet? Hvor strenge bør egentlig foreldre være?

Pulled Porc smaker godt sammen med øl – og fotball på TV

– Jeg vil lære meg å like øl!

Husets tyveåring, nylig hjemkommet fra studier i England, har et klart mål for sommeren.

– Alle vennene mine drikker øl, bare ikke jeg – for jeg liker ikke øl. Øl er jo så billig i England! – Og så er det ikke så mye alkohol i øl som i vin.

To gode poenger! Billigere og mindre alkohol. Kveldens tema under en av de tidligere fotballkampene ble derfor:

Hvordan kan man bli hekta på øl?

Far foreslår å prøve et populært, kostbart, utenlandsk ølmerke som kan drikkes rett fra flasken med en «twist of lime» trykket ned i flaskehalsen. Fire øl er kjøpt inn. Blir det vellykket? Hvis ikke må vi prøve mildere drinker. «Shandy» er halvparten øl og halvparten sitronbrus eller lignende, – som ingefærøl. «Snake Bite» er halvparten øl (stout eller lager) blandet med vanlig alkoholholdig sider. Men mange britiske puber serverer ikke «Snake Bite» fordi det skjuler ølsmaken så godt at den kan gjøre folk avhengige av alkohol. Men drinken serveres over alt ellers.

– Det er Tuborg som er best! – kommer det verdensvant fra husets 17-og-et-halvt-åring.

– Hvordan vet du det? Du er jo ikke 18 ennå, sier søsteren.

Hva gjør man som foreldre til en 17-og-en-halvt-åring som bruker nummer 45 i sko? Kjøper man øl til ham, eller lar man ham ordne seg selv? For 17-åringer får jo tak i øl, uansett. Jeg vet det hersker mange meninger blant foreldre om dette. Som foreldre kjøper vi ikke øl til 17-åringen, men er likevel ikke veldig restriktive. Det kan vel hende at det har ligget en og annen pose med noen boksøl på et vaskerom eller i en garasje?

Mitt budskap til de unge er at jeg ikke bryr meg om de har drukket øl.

– Øl blir du bare full av til du kaster opp. Men hold deg unna sprit og piller!

På «house parties» er ett av pille-langernes beste salgsargument at du kan få en rus uten at foreldrene dine merker noe. Jeg har hørt sanne historier om ungdom som er funnet sovende utendørs fordi de var fulle og ikke våget å gå hjem. Mitt poeng er at unge aldri må være redd for å komme hjem, eller ringe for å bli hentet. Selv er jeg nattmenneske, og alltid våken når de kommer hjem. De får et muntert «Hei-hei» når de kommer hjem. Munterheten skyldes lettelse over at de er hjemme. Ingen granskende blikk eller alkotest. Det skal ikke så mange ord til for å forestille seg hvordan kvelden har gått.

Tror du at dine barn aldri blir fristet med sprit og piller?

I mine barns skolemiljøer er store ungdomsfester blitt stengt av politiet, enten på grunn av mistanke om narkotikahandel eller fyll. Det er derfor grunn til å tro at dette også forekommer på fester som ikke er blitt stengt av politiet. Som pappa kan jeg ikke forhindre at mine barn blir fristet med sprit og piller.

Jeg mener at foreldre ikke bør være alt for fordømmende og restriktive til alkohol. Da risikerer de at barna deres flipper ut på alkohol senere i livet, for eksempel under studiedagene. Det sies at barn som skjenkes hjemme, drikker mer alkohol enn de som aldri får smake alkohol hjemme. Hos oss har ikke det vært noe stort tema. Hvor kult er det egentlig å sitte å drikke sammen med foreldre dine før du har fylt 18?

Jeg bruker å si at voksne barn før eller siden skal lande inn i voksenlivet. Som pappa synes jeg det er viktig å gjøre landingen deres så myk som mulig, men barna må gjennomføre landingen selv. Min oppgave er å få stilt dem inn mot rullebanens «gliding slope», slippe taket og la det stå til.

🙂 Det blir omtrent som å slippe barnet av gårde på tohjulsykkel første gang uten å holde.

En øl rett fra fryser’n