En rolig fyr

I det siste har jeg tilbrakt en del tid på flyplasser. Ingen ønsker å bli værende på en flyplass. Det er på en måte et ikke-sted, – et nødvendig onde på vei fra A til B. Jeg liker å være tidlig ute når jeg skal fly, i tilfelle toget skulle bli innstilt eller bilen skulle punktere. Når jeg er tidlig ute, blir jeg tvunget til å tilbringe minst en time lenger i avgangshallen enn mine mer coole venner som ankommer heseblesende i siste minutt.

Mye av livet på flyplassen er faktisk ganske heseblesende. Det er naturlig at man køler på litt hvis man risikerer å kommer for sent til gaten slik at flyet blir holdt tilbake. Men når jeg tilbringer tid i avgangshallen, merker jeg at mange mennesker stresser uten at de har noen som helst grunn til det. Alle går med oppjagede skritt, også de som skal med samme fly som meg. Jeg merker hvor lett man selv kan bli oppjaget.

Det er egentlig det jeg liker med flyplasser. Jeg vet at jeg er tidlig ute. Jeg har kontroll med tiden. Jeg har kaffe. Jeg finner et sted å sitte. Jeg merker at jeg kommer i en slags meditativ stemning, og kjenner at pusten min blir tung, – men jeg sovner ikke. Jeg fanger opp spredte inntrykk rundt meg. Det er utrolig skjønt å kunne slappe av, når menneskene rundt meg stresser.

-«Han er rolig»

Det var ordene min sønn på 19 år brukte, da han omtalte en av fedrene i kontaktnettet sitt. I 19-åringens øyne er «staying calm» en manns viktigste egenskap. En rolig mann lar seg ikke fare opp, han plaprer ikke når han snakker. Han gestikulerer ikke med armer og bein. Han flakker ikke rundt med øynene. Hvis du snakker til ham, ser han granskende på deg i noen pinlige sekunder, før han uttaler seg kort, gjerne i et kritisk tonefall. Hvis du vet hvem Morgan Kane er, skjønner du hva jeg mener.

Jeg er ikke rolig.

Jeg blir helt fra meg hvis tingene ikke forløper som det skal. Når serverne er nede når de skulle være oppe, når det er kø på steder der trafikken skulle flyte, når oppgavene står i kø. Jeg setter himmel og hav i bevegelse. Ofte til ingen nytte. Jeg forestiller meg at det er derfor jeg fortsatt får arbeidsoppgaver og er i jobb. Til tross for at jeg befinner meg i seniorenes rekker, er jeg en utøvende brikke i samfunnsmaskineriet. Det er meg som faktisk gjør jobben hands on. Jeg har ingen under meg. De andre fedrene er, for hva jeg vet, toppsjefer i næringslivet, rentenister på gamle familiepenger, eller nyrike oppkomlinger. De befinner seg kanskje i et stadium der de kan tillate seg å være rolige.

Innerst inne skulle jeg ønske at jeg var rolig. En som kunne sitte bakoverlent i livet med søvntung pust mens menneskene rundt meg løp omkring i et oppjaget tempo. Innerst inne vet jeg at tiden min har løpt ut. Jeg kan aldri komme opp på det nivået. Samtidig er jeg bekymret over min egen sønn, og andre unge menn som tror at alle kommer til å løpe rundt og behage dem, bare de selv beholder roen.

Kun mammaene deres gjør det.

Poenget mitt er at ingen, selv ikke de roligste fedrene i min sønns nettverk, kunne ha begynt sin voksenkarriere med å være rolige. En eller annen gang må de ha løpt omkring og vært «Fido», de også, for å behage andre mennesker og sagt ting som «Er det noe mer jeg kan gjøre nå, sjef?», «Slapp’a jeg fikser dette», «Kan jeg hjelpe deg med noe?», eller «Skal det være noe mer før vi stenger?».

Jeg har nettopp tilbrakt en lang-weekend i England på besøk hos min datter. Jeg liker å observere livet i England. Er man på jobb i et serviceyrke, har man på seg uniform, som kan være alt fra refleksvest til hvit skjorte med glorete slips. Som kunde kan du forvente at personen i uniform yter service i tråd med hva arbeidsgiveren krever. På den andre siden beholder arbeidstakerne sin egen integritet. Alle vet at deres oppførsel på jobb ikke behøver å være sammenfallende med deres private indre. Så er du egentlig en rolig fyr, kan du bare hive på deg uniformen og løpe rundt å behage andre mennesker, for det er ikke deg, – det er din jobbrolle.

Som kunde, derimot, kan jeg, som egentlig stresser omkring, være en rolig fyr.

🙂 Et herlig rollespill.

Jeg legger ved bilder fra turen til Colchester første helg i mars.

Fra Castle Park, Colchester.

Hjemme var det snø og sludd – her blomstrer påskeliljene.

Litt luksus på rommet.

Fra Colchester.

Hotellet er fra 1600-tallet. Colchester er Englands eldste by.

Do not disturb…

Reklame

Mordene i parken

Det er mange ting vi foreldre kan bekymre oss om når gjelder våre barn. De fleste bekymringene er heldigvis ubegrunnet. Akkurat nå omtales en særdeles uhyggelig mordsak i engelske aviser. Er det grunn til å bekymre seg?

Vi er i England, i Colchester – en by litt mindre enn Stavanger. Ved et busstopp står min datter med kofferten klar for å reise hjem til Norge for sommeren. Hun er ferdig med sitt andre studieår ved universitetet der.

Det er sommer, sol og lett bris.

– Hvorfor er det så mye politi her? spør damen ved siden av.

Det grønne, idylliske landskapet de står ved, er som hentet fra en engelsk turistbrosjyre. I dag er det fullt av politibiler og uniformerte poilitifolk der.

– Det skjedde et mord her i går, sier min datter.

– Midt på lyse dagen ble en ung kvinne knivstukket og drept bare 100 yards unna.

Litt før klokken 11 på høylys dag ble den 31 år gamle PhD-studenten Nahid Almanea drept på vei gjennom et parkområde fra boligområdet Greensted langs en sti mange benytter på vei mot universitetet. Minutter tidligere ble hun avbildet i det hun passerte et overvåkningskamera. Den unge Saudi-Arabiske kvinnen var for sin kultur korrekt antrukket iført abaya og hijab, noe som får etterforskere til å antyde at det kan ligge anti-muslimske motiver bak, – men det er lite trolig.

Knivdrapet var nemlig særdeles brutalt og grusomt utført. Kvinnen var knivstukket hele 16 ganger i hode og overkropp. Hun var fremdeles i live da hun ble funnet, men livet sto dessverre ikke til å redde.

For bare to måneder tidligere ble den lille byen rystet av et lignende drap. En 33-årig hjerneskadet mann ble funnet knivstukket i Castle Park, en av byens vakre parker. James Attfield, – som få år tidligere ble hardt skadet i en bilulykke, ble funnet med over 100 knivstikk i ansikt og overkropp. I dette tilfellet skjedde drapet etter mørkets frembrudd. Bortsett fra tidspunktene har begge drap svært mange likhetstrekk.

Politiet er uten spor.

Detective chief superintendent Steve Worron i Colchester-politiet advarer folk mot å ferdes alene, og oppfordrer alle til å være på vakt. Det er ingen tvil. En bestialt seriemorder går løs. Ingen vet hvordan han ser ut. Vedkommende kan være personen som står rett bak deg.

At drapet på Nahid Almanea skjedde 250 meter fra min datters bolig, og at den drepte var student ved samme universitet som min datter, gjør meg betenksom.

Mine tanker går til den dreptes familie.

Det alle i Colchester nå lurer på, er om politiet greier å finne morderen. Hvis ikke blir det et spørsmål hvem parkmorderen velger neste gang han slår til. Kanskje allerede om 2-3 måneder igjen?

Da vil min datter – og 11 000 andre studenter – være på plass i byen og fylle byens grønne lunger.

Jeg vet at man ikke kan bekymre seg om slike ting, – men jeg føler meg i høy grad berørt av saken.

Daily Mirror 20.06.2014 Colchester murders: ‘Don’t go out alone’ police warn following brutal stabbing of Muslim woman

Essex Police 30.06.2014 Murder of Nahid Almanea

Afternoon Tea at Wivenhoe House

De tidligste britiske bosetningene slo seg ned i Essex. Hit kom romerne, – og vikingene etter det. Er du litt anglofil, er det ikke noen dårlig idé å dra på helgetur til Essex!

Det er fredag ettermiddag på Wivenhoe House. Salongen har akkurat åpnet for gjester til afternoon tea. Vårt følge på to damer og meg selv anvises et bord ved det største vinduet mot den storslagne parken som omkranser den herskaplige bygningen. Servitrisen tar i mot bestillinger på te. Earl Gray til damene og grønn te til meg. Inn kommer tekanner, og etter hvert også kanapéer og et tre-etasjes kakefat. Det er stemningsfullt i den gamle, stilige salongen. Skuldrene er senket. Det er den lavmælte, intime og gode konversasjonen som gjelder. Her passer det seg ikke å snakke om business eller jobbrelaterte ting.

Afternoon tea er et kvinnelig påfunn

Kortreist syltetøy, Made in Essex

På midten av 1800-tallet var det ikke vanlig å spise mer enn to ordentlige måltider pr dag. Hertuginnen av Bedford følte ofte at blodsukkeret sank ut over ettermiddagen, og fant ut at te med litt og bite i, gjorde godt.

Vi ble sittende i over to timer

Wivenhoe House har historie fra midten av 1700-tallet. Det var opprinnelig i privat eie som et herskapshus, men ble i nyere tid overrakt til the Universitety of Essex. I dag drives stedet kommersielt som et tradisjonelt, høykvalitets hotell, men det er studenter som utfører den daglige driften. Det er et slags elitepreg over dette opplegget. Jeg kan love deg at du behandles korrekt, høflig etter gamle, britiske tradisjoner. Omgivelsene er en stor park og nærhet til universitetets campus-område, samt nærhet til byen Colchester.

Eldste bosetting

Colchester er den eldste registrerte bosettingen i Storbritannia med historie 1000 år før Kristus. I dag er det en by på 160 000 innbyggere og handelssentrum for omkringliggende landbruksområder.  Mange av innbyggerne pendler med tog inn til London (50 minutter inn til City). Colchester har alle de store klesbutikkene og store kjøpesentre inne i byen, uten at de dominerer noe særlig i fasadebildet.

The George Hotel, Colchester

Selv overnattet vi på the George Hotel i Colchester by, som vi har gjort tidligere. Det finnes flere hoteller i byen, men the George omtales ofte bare som «hotellet». Det er 500 år gammelt, med knirkende ganger. Regn med høylytt folkeliv i gatene om natten og at de gamle vinduene tetter dårlig. Det som er helt unikt med hotellet, er atmosfæren i lobbyen. Det er et fint sted å stikke innom under hektisk lørdags-shopping for en drink og enkel lunsjrett. Mange av byens innbyggere er tydeligvis av samme oppfatning, for det fylles opp her. Noe mer britisk enn dette finner du ikke noe sted på jorden!

Det er mulig å fly svært billig med Ryanair fra Rygge til Stansted hvor det går timesavganger med buss til Colchester (£20). Jeg anbefaler leiebil. Det tar 40
minutter med bil til Colchester gjennom trivelige landsbygder.

Synes du det er langt å måtte reise til England for å drikke afternoon tea? Jeg kan opplyse at Hotel Bristol i Oslo tilbyr afternoon tea i engelsk ånd, og at det er populært blant byens fruer.

Husk for øvrig at afternoon tea skal drikkes med hevet lillefinger   🙂

Kanapeer hører med. Her servert på en skiferplate.

Verneverdige Wivenhoe House med den nye hotellfløyen til høyre.

Et av de gamle eiketrærne som ble plantet av eieren samtidig med at huset ble reist på midten av 1700-tallet.

Parti fra travle High Street en lørdag i mars.

Colchester er ikke like urbant som storbyene, og det finnes nesten ingen internasjonale impulser i gatelivet.