ceret

Med leid elsykkel i Pyreneene

Jeg liker å sykle. Ikke bare hjemme, men også når vi er i Frankrike. Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne sykle hele dagen. Men det går ikke. Da ville venner og familie aldri få glede av mitt nærvær. På den annen side skulle jeg ønske at venner og familie kunne være med meg på sykkeltur. Men folk som ikke sykler regelmessig, orker neppe å tilbakelegge mer enn en håndfull kilometer før en eller annen plage melder seg.

Løsningen finnes, og den heter elsykkel, eller nærmere bestemt Haibike SDURO. Vi leide den for en dag i byens sykkelsenter, Fun Bike Center utenfor Céret. De fikser det meste med sykkel. Og så har de nye elsykler til leie, primært for at folk skal kunne teste ut hva elsykkel er og for at turister, som oss, skal få anledning til å oppleve de vakre omgivelsene fra et sykkelsete.

Haibike SDURO

Haibike SDURO

Mine sykkelturer er på mellom 30-70 km avhengig av stigning, vind og dagsform. Haibike SDURO med Yamaha elmotor på kranken yter 250 Watt / 0,34 HK og har rekkevidde på 100 kilometer. Teoretisk skulle rekkevidden på en fulladet sykkel holde fint.

Opplegget var klart. Min gode venn, Jonny, ble testfører på Haibike’n, mens jeg syklet på en vanlig tursykkel, – en hybrid med smale dekk og girutveksling for landevei. Planen var å ta en rute jeg har syklet flere ganger, forbi Vivés opp på en liten fjellrygg ved Llauro og følge veien oppover denne til Oms, videre opp til Taillet og deretter kjøre bratt nedover til Céret. Høydeforskjellen er ikke avskrekkende, bare vel 600 meter, men terrenget går opp og ned hele tiden, slik at høydeforskjellen nok oppleves større enn hva den egentlig er.

Vi syklet side om side på vei fra Saint-Jean-Pla-de-Corts mot Vivés. Allerede i de innledende bakkene begynte jeg å puste og pese og sakke akterut, men ikke mer enn at vi kunne holde følge. Vi syklet innom Vivés og satte elsykkelen opp mot klokkeveggen på den gamle 800-talls kirken for fotografering. Jeg synes ikke den moderne sykkelen harmonerte med steinveggen. En gammel DBS halvracer ville gjort seg bedre. Jeg kan liksom ikke se for meg prest og nonner på en Haibike.

På vei opp mot Llauro fortalte jeg Jonny om den fantastiske utsikten vi kom til å få se der oppe. Jeg husker jeg sa noe om at «- man kan se milevis både nordover og sydover, helt dit hvor man fornemmer havet i en blågrå dis». Men like før vi kom opp, syklet vi rett inn i en tåkesky. Vi tok oss inn på liten bar, men kunne dessverre fastslå at tåken neppe kom til å slippe taket med det første. Ingen utsikt. Bare grått.

Men rødvin og kaffe var ikke å forakte.

Yamaha motor på kranken.

Yamaha motor på kranken.

Tåken gjorde veibanen våt, og brillene dugget. På vei opp til Oms tenkte jeg at vi burde hatt lys på syklene. Ikke godt å få øye på oss langs den smale, svingete fjellveien. I de bratteste stigningene måtte jeg ta en liten stopp for å få igjen pusten. Jonny stanset solidarisk, skjønt han merket ingen ting til stigningen. Jeg uttrykte misnøye med at tempoet var litt høyt. Elsyklisten hadde nemlig forsert bakkene på høygir uten å gire ned. Motoren hadde vært så trekkvillig at Jonny ikke så noen grunn til å skifte gir.

Da vi ankom Taillet hadde vi kommet over eller forbi tåken. Vi stanset for å ta bilder. Ennå var det 58 prosent igjen av batterikapasiteten på elsykkelen. Jeg skjønte da at den oppgitte rekkvidden på 100 kilometer faktisk var reell. For like etter at vi passerte den knøttlille fjellandsbyen, bar det nedover. Elmotoren hadde gjort sin jobb med glans. Nedover var det bare å stole på bremsene. Vel 13 kilometer sammenhengende svingete nedoverbakker ned til dalen under, ventet.

På vei mot Taillet.

På vei mot Taillet.

Men først var det tid for lunsj. Denne gangen medbrakt. Jonny hadde benyttet tidlige morgentimer til å kjøpe inn deilige skiver av Serranoskinke og ferske baguetter. Det er uhyre viktig ikke bare ha med drikkeflaske(r) men også proviant når man er på tur.

Da jeg syklet tilbake for å levere elsykkelen dagen etter, innså jeg hvor kjedelig elsykkel er på flat mark. Hastigheten blokkeres på rundt 30 km/t, – selv i medvind. Da føles elsykkelen fryktelig treg. Dagen før hadde vi syklet på veier der elsykkelen virkelig kom til sin rett. På de sjarmerende smale og svingete veiene var fartsbegrensningen akkurat passe.

Et par andre ting jeg ikke liker med elsykler, er det store setet. Det er litt kjerringaktig. Jeg liker heller ikke tyngden på sykkelen. Den stjeler litt av bevegelsesfriheten og dynamikken ved syklingen.

Leier du elsykkel, anbefaler jeg et spennende veivalg med stigninger. Det finnes heldigvis mange sånne veier rundt Céret. Husk imidlertid på at stigninger tapper batteriet mer enn sletteland. Det samme gjelder nok også kraftig vind. Vi tilbakela i underkant av 40 kilometer med sykkelen og da viste batterimåleren 48 prosent. Det skulle rundt regnet holde til en dagsetappe på 75 kilometer i kupert landskap. Når du planlegger turen bør du være nøye med å studere stigningene. Av og til er det bedre å sykle en omvei for få moderat stigning i stedet for å brenne alt krutt – og batterikapasitet – på en insane stigning på 15% eller der omkring.

🙂 De du møter på vei opp der, er enten rablende gale eller proffsyklister.

Fun Bike Center (Her kan du leie elsykkel)

Haibike SDURO RC spesifikasjoner

Her kan du leie elsykler i sommer.

Her kan du leie elsykler i sommer.


Fakta:
Pris for leie: € 35 pr dag. Leien omfatter ikke hjelm, så du må enten ta med deg en hjemmefra, eller kjøpe ny.

Elsykkelen kan låses og batteriet kan tas av og lades på for eksempel et hotellrom.

Rundt Céret finnes mange fine veier egnet for sykkel: Pyreneene, Alberès-fjellene, kystbyene Argelés, Colliour, Port-Vendres. Man kan også sykle over til Spania. Det er godt tilrettelagt for sykling slik at man ikke behøver å sykle langs hovedveiene. Sykkeltraseene er ikke merket på vanlige papirkart. De er likevel mulige å finne på Google Maps. Det er trygt å sykle langs bilveiene. Sykkelsporten er høyt ansett, og bilistene er generelt hensynsfulle mot syklister.

Søndag morgen er franskmennenes sykkeldag. Da fylles veiene med syklister, som gjerne slår av en kort prat på veien. Ingen skam å si at man er fra Norge og ikke prater så veldig godt fransk. Det er vanlig at syklister hilser på hverandre når de møtes. Man hilser gjerne også på turgåere.

Kombinér gjerne sykkelturen med lunsj. Den serveres mellom 12 og 3 på ettermiddagen. Etter det, serveres ingen mat. Av egen erfaring vil jeg advare mot å drikke mye vann fra springen. Kjøp flaskevann. Ta med nødproviant.

God tur!

Fra start. 100 km rekkevidde.

Fra start. 100 km rekkevidde.

Turen starter på slettelandet.

Turen starter på slettelandet.

Fjellvei.

Fjellvei.

Ved Oms var sikten dårlig.

Ved Oms var sikten dårlig.

58% igjen av batterikapasiteten før nedstigningen.

58% igjen av batterikapasiteten før nedstigningen.

I godt driv nedover.

I godt driv nedover.

Endelig ble det lunsjpause.

Endelig ble det lunsjpause.

Idyll.

Idyll.

Hvor vi syklet.

Hvor vi syklet.

Reiserute.

Reiserute.

Tøff-tøff sykkelvei

Man tager en nedlagt jernbanestrekning, og vips! Så har man en sykkelvei. 

I månedsskiftet til november tok jeg disse bildene på sykkeltur oppover nederste del av Tech-dalen. Mellom landsbyene Céret og Amelie-les-Bains ved Pyrenéene er det mulig å sykle på nedlagte jernbanespor som er omgjort til gang- og sykkelvei. Du sykler som et tog. Det finnes nemlig få muligheter til å hoppe av mellom «stasjonene». I så fall må du bære sykkelen din gjennom skogen.

Landskapet er en dal med ganske kupert terreng, men det er ikke noe problem. Den gamle jernbanetraseen er tilrettelagt for at toget skal gå uten unødvendige svinger og bakker. Du kommer med andre ord fort frem. Det vil si, jeg likte ikke betongdekket så veldig godt. Det gir en del vertikale humpe-dumpe bevegelser som gjør at man tvinges til å ta det rolig.

På andre siden av Amelie-les-Bains kommer man til et off-road grusdekke. Slik er dessverre mange av de merkede sykkelløypene i området. De egner seg ikke for smale sykkelhjul. Da går det bedre på veien. Tilbake, nedover dalen, fulgte jeg derfor hovedveien og suste uanstrengt i hastigheter mellom 42-44 km/t forbi de automatiske fartsmålerne.

🙂  Kjekt å kunne ta toget, men av og til vil jeg kjøre selv.

Pablos hage

Flytting er et slit! Ikke bare for en sliten kropp, men også for følelsene. Det føles trist å forlate noe, samtidig er det litt skremmende å flytte til noe nytt. Jeg lurer litt på hvem våre naboer er, og hvordan det nye strøket er.

pablosgarden-3

Syv minutter før åtte på morgenen kom de, de morgenfriske flyttefolkene som skulle tømme leiligheten vår. På forhånd var kopper og kar møysommelig pakket ned, og IKEA-reoler demontert. Alle som har vært gjennom en flytteprosess, vet hva jeg snakker om. Og når leiligheten er tømt, går man etter å plukker opp små ting som befinner seg innerst inne i skap og skuffer, – rusk og rask man glemte å pakke ned. Det flytter man selv, – i plastsekker med egen bil. Men hvordan kan det ha seg at alle småtteriene inne i boder og skap forvandler seg til et berg av plastsekker som man MÅ bære og kjøre bort selv helt til man stuper?

Mens jeg holder på med dette, pakker min bedre halvdel ut alle sakene i leiligheten for å skape en hjemlig atmosfære. Det er godt å komme inn i sitt nye hjem og nikke gjenkjennende til nips og pynt fra den gamle leiligheten.

Home, sweet home.

Vi er i Frankrike, i landsbyen vår, Céret, helt syd ved spanskegrensen. Vi har flyttet til et annet sted i samme by. Det nye og det gamle stedet ligger bare 10 minutter fra hverandre – til fots. Likevel føles det langt. Der vi flyttet fra, kjente vi de nærmeste naboene. Her kjenner vi ingen. Enn så lenge.

Det vil si: Jeg har fått med meg at ingen ringere enn Pablo Picasso har bodd i nabohuset på andre siden av gaten. Han bodde her i noen år før, og under første verdenskrig. Landsbyen glemmer aldri det. For selv om Picasso ikke bodde så mange år i Céret, fikk han mange av sine venner hit. Til og med Salvador Dali besøkte byen ved en anledning. Mange av Picassos venner levde lenge her, selv etter at Picasso dro tilbake til Spania. Sammen satte de Céret på det kunsteriske verdenskartet. Det skjedde for 100 år siden.

Her vi bor nå, er det bare et stenkast fra lørdagsmarkedet i Céret. Gamlebyen gjøres om til et stort torv. Her får man kjøpt grønnsaker, kjøtt, vin, brød og artisan-produkter som er ekte og kortreist, – helt uten storkapitalens innflytelse. Min kone og jeg vandrer rundt og handler inn til et middagsselskap. Men det fineste av alt, er musikken. På hvert gatehjørne spilles det levende musikk. En musikk sterkt inspirert av Django Reinhardts tidstypiske swing jazz. Ser man bort fra bilene, kunne vi befunnet oss hundre år tilbake i tiden. Du fyller kurven din med matvarer, setter deg ned på en kafé med et glass, nyter musikkens glade toner og prater med venner. Det er sent i oktober og et-par-og-tyve grader ute.

Nærmere himmelen kommer du ikke!

Hagen på andre siden av gaten er fredet. Det er bra. På en av ringeklokkene i huset der Pablo Picasso i sin tid bodde, står det ennå Picasso. Hva skjuler seg bak ringeklokken? Er det Picassos tomme ateliér, eller en fjern slektning? Huset er i dag privateid, og har krav på privatlivets fred. Jeg tror at det er få som vet at det var akkurat her Picasso bodde.

For hundre år siden forestiller jeg meg at det var ville festligheter i hagen. Kunstnerne tok godt for seg av livets goder. Jeg vet ikke hva gjeterne, som bodde på vår side av gaten, mente om datidens eksentriske kunst-elite. Det kan hende de fikk se litt av hvert.

Jeg lar bildene tale for seg. Vi er i nest siste uke av oktober.

🙂 Pablos hage er vel ikke den verste utsikten man kan ha?

demenagement-1
Flyttebilen passet inn i portrommet som hånd i hanske.
pablosgarden-4
Naboeiendommen vår, hvor Pablo bodde, er i dag et privathus.
pablosgarden-2
Etter at man har flyttet inn i et nytt sted, føles det godt å kunne nikke til noe man tok med seg fra det gamle. Her har en gammel kjenning fra den gamle leiligheten allerede kommet seg opp på kjøkkenpeisen.
pablosgarden-1
Pablos hus sett gjennom verandadøren vår.
pablosgarden-5
Jeg lurer på hvem som svarer hvis jeg ringer på hos Picasso? Kanskje man skulle prøve å ringe … og løpe?
pablosgarden-6
Et-par-og-tyve grader i slutten av oktober er som norsk sommer.
market-1
Céret er kjent for sitt lørdagsmarked. Det fyller hele bysenteret. Her er bare en av flere gater hvor folk fra nær og fjern samles.
pablosgarden-7
Under annen verdenskrig gikk en rute forbi her for de som flyktet til Spania for å slutte seg til motstandsbevegelsen der.
pablosgarden-8
Pablos hage til venstre. Pablos naboer til høyre.

Feriebilder

fransk-vindu

Vindusskoddene er stengt. Reisen hjem forløp knirkefritt. Men feriefølelsen har ennå ikke sluppet taket i kroppen. Jeg sitter hjemme og går i gjennom feriebilder, – minner om fine sommerdager i Syd-Frankrike.

Jeg blir melankolsk over å innse at jeg befinner meg i livets avgangskull. Hittil har jeg vært heldig, men tenker på de som får tilværelsen snudd opp ned på et øyeblikk. Man hører stadig om triste skjebner. Derfor holder jeg livet høyere enn noensinne. Jeg vil nyte sanseinntrykkene, solen og vinden – glede meg over samværet med min familie og mine venner. Jeg håper det skal bli mange slike fine dager.

🙂 Lytt derfor til en lett aldrende mann når han med glimt i øyet forteller at meningen med livet er …

strikk-hopp
… Se på at folk du kjenner, hopper i strikk fra en nedlagt jernbanebro

eplekake
… En ettermidags spasertur med innlagt kafébesøk.

chez-steph
… Et langsomt middagsmåltid på en velkjent, lokal fortausrestaurant.

vinmarker-1
… Sykle langsomt gjennom vinmarkene.

rode-vindruer
… Inspisere druene hos din lokale vinbonde og leverandør.

bro-le-boulou
… Lukte på blomstene.

tech-dalen-1
… Stoppe og nyte utsikten så ofte man kan.

krusifiks
… Så får du kanskje leve lenge i dette landet 🙂

Sykle til Llauro i agurktiden

DSC01931

Det er ferie. Det er agurktid. Det er formiddag. Ungdommene i huset sover ennå. Frokosten er inntatt. Ferske bakervarer og kaffe. Jeg har aldri vært i Llauro før. Det akter jeg å gjøre noe med! Jeg fyller vannflaske, setter på meg sykkelhjelmen, tar farvel med min kjære og drar ut i den store ukjente verden på min kjære sykkel.

Jeg føler meg som en 15-åring.

Hvor i huleste ligger Llauro hen? Det spiller ikke så stor rolle for denne historien. Det viktigste for meg er at byen finnes, og at jeg ikke ha vært der før. Jeg skal utforske noe. Jeg har et mål for de neste par timene. Noe som får tankene mine vekk fra alt annet. Når man bor litt tett i agurktiden er det godt å bevilge seg litt egentid.

Å sykle på lite trafikkerte landeveier i Frankrike er som en drøm. Alle bilister er hensynsfulle mot syklister. I stigningene må jeg vinke bilene forbi. Når jeg sykler på ukjente veier tar jeg det litt roligere enn ellers. Jeg må holde et tempo jeg kan leve med lenge, for jeg vet ikke hvor langt det er til målet. Jeg aner ikke hva jeg møter rundt neste sving og neste bakketopp. Underveis hviler jeg øynene på et fantastisk landskap.

Like ovenfor landsbyen Saint-Jean-Pla-de-Corts stikker jeg innom knøttelandsbyen Vivès for å ta bilder av kirken som er fra 700-tallet. Det er vakkert der, men ingen folk ute. Jeg føler meg som en landstryker som har kommet inn i et alt for fint slott. Deilig å komme ut på veien igjen.

Målet nås nesten for raskt. Jeg trodde det skulle ta lengre tid. I landsbyen Llauro bor det bare 320 innbyggere. Velstelte eiendommer og friserte veikanter vitner om velstand. Jeg har utsikt til begge sider,  sørover og nordover så langt øyet rekker. Helt til det grønne landskapet går over i en gråblå dis der Middelhavet begynner. Jeg tar en god pause. Tenk om man kunne levd av utsikt!

Jeg tar den litt bredere veien nedover mot Céret. Jeg blir passert av et par Harley Davidson-karer. Også de på tur. Putretur. På en rett strekning møter jeg en strøken, rød MGB med toppen nede. Bak rattet sitter en enslig blond dame i ubestemmelig alder, med solbriller og Greta Garbo skaut. Jeg følger bilen med kulerunde øyne, som en 15-åring. På støtfangeren bak var det strappet fast to antikke kofferter. Belgiske kjennetegn. Alt var som hentet fra 1962.

På veien nedover kommer jeg opp i bilfart. Jeg holder samme fart som Audien foran meg. Jeg må bruke hele kjørefeltet i svingene. Litt skummelt å tenke på om jeg skulle få punktering på ett av de tynne dekkene, eller noe skulle komme i veien. Jeg greier likevel ikke å la være å smile.

🙂 Dette er livet i agurktiden!

DSC01916
I enden av denne gaten ligger en kirke fra 700-tallet.

 

DSC01913
Mens vi er i det sakrale hjørnet tar jeg med dette gravstedet langs veien, som minner meg om at vi trafikanter ikke er udødelige.

 

DSC01917
Stemningsbilde på veien mot Llauro.

 

DSC01919
Hvilken utsikt! Sydover mot Middelhavet ved Argelès. Klikk for større bilde.

 

DSC01922
Av en eller annen grunn følte jeg meg velkommen til denne lille landsbyen 🙂

 

DSC01926
Down-town Llauro.

 

DSC01924
En hvil i skyggen fra et stort tre. Her tror jeg vi ser nesten helt til Perpignan. Klikk for større bilde.

 

DSC01933
Siste stemningsbilde før nedstigningen.

 

Leilighet i Frankrike

Hytta vår i Frankrike er en leilighet. Vi deler oppgang, bakgård og gate med franskmenn. I dag føles det mindre skremmende enn da vi flyttet inn.

DSC01900

Mange nordmenn foretrekker å eie noe eget i Frankrike. Et hus på landet, med egen innkjørsel, egen hage, ingen gjenboere. Kanskje med eget svømmebasseng og inngjerdet eiendom. Har man råd, har man lov.

Men, det er veldig sjarmerende å bo i leilighet.

Kvart på ni banket det på døren. Det var en installatør fra elektrisitetsselskapet som skulle bytte ut strømmåleren vår i gangen. Jobben var gjort på under en halvtime. Den nye måleren hadde noen spennende innstillingsmuligheter som kan gi oss lavere strømutgifter. En hyggelig prat på morgenkvisten! Spare penger er som musikk i mine ører.

Hos oss er regelen at førstemann som står opp, må gå til bakeren på hjørnet. Det tar bare sekunder å gå til det lille salgslokalet der far baker og mor selger. Heldigvis var det far som betjente kassen i dag. Han snakker på en slentrende måte som er godt tilpasset mitt franske øre. Nok en hyggelig prat.

På vei inn i leiligheten med 2 baguetter, 4 croissanter og 2 sjokoladebrød møter jeg min nylig innflyttede nabodame for første gang. En hyggelig frue på min egen alder. Til tross for at jeg forteller henne at jeg ikke snakker så godt fransk, prater hun alt for fort for meg. Jeg skjønte ordene, – men ikke sammenhengen. Typisk! Jeg nikker likevel bekreftende. Hun må tro at jeg ikke prater et kvekk fransk. Får håpe jeg får anledning til å gjøre et bedre inntrykk senere.

Bare jeg kunne snakket bedre fransk!

Men når vi begir oss ut i byen for dagens forskjellige gjøremål, er jeg kanskje bedre forberedt på det franske hverdagslivet enn de  som ferierer i franske villaer og bungalow’er langt ute på landsbygda.

For det er noe med skikk og bruk i franske leiligheter. Du sier «bonjour» til alle du møter i trappa, selv om de ikke er naboene dine, – men noen som kanskje bare er på besøk. Da får jeg god oversikt over hva naboene mine gjør. Jeg liker det, for det er ingen som ignorerer oss heller, selv om vi prater degos-fransk. Vi føler at naboskapet er akkurat så tett som det bør være når man bor i blokk.

Når alle sitter ute på verandaene sine, er det helt ok å konversere med utestemme fra tredje etasje til noen nede på gaten. Og på gaten er det mye å følge med på. Unge kjærester i lidenskapelige hjerte-smerte dramaer, familiekrangler, uskikkelige barn som blir slått med flat hånd av mammaen sin, renholdsarbeideren på scooter med støvsuger som suger opp hundebæsj på fortauet. Ingen bruker pose. Håndverkere som sjekker kummer og lysmaster tilsynelatende mye oftere enn hjemme i Oslo. Plystringen fra håndverkerne som legger ny takstein på et hus i gaten. Biler, scootere og støyende mopedbiler gjennom 30-sonen.

Det er dagliglivet rundt oss som gjør at vi føler at vi er i Frankrike.

Vi bor i en 4-roms leilighet i en blokk med 6 husstander. Blokken ble bygget i 1967 og skal visstnok ha vært boliger for byens brannkorps. Vår leilighet var en gang i tiden brannsjefens leilighet. Kjekt å tenke på at gården ikke er noen brannfelle. Og i min iver på å slå av alt som går på elektrisitet om natten, kaller de andre i husstanden meg for «brannsjefen». – Brannsjef Terje.

Er du på utkikk etter egen leilighet i Syd-Frankrike, men ikke ønsker å betale mer enn du må ut med for en norsk skogshytte med utedo og stokkmaur, kan du klikke deg inn her hos eiendomsmegleren. Vi skal nemlig selge leiligheten vår for å flytte inn i ny bolig i samme by – i noe som er mindre og eldre, men enda mer fransk og veldig sjarmerende.

🙂 Men vi akter ikke å gi slipp på det franske dagliglivet!

DSC01885
Leilighet til salgs i et ikke alt for brennhett marked

irla1
Interiør

DSC01854
Gatebilde

DSC01849
ting å se på

DSC01852
Arkitektur i bybildet

El-sykkel på ferie

Vi er i Frankrike på ferie. To gutter på sytten-og-et-halvt år skal aktiviseres. Vi har leid el-sykler for at de skal kunne ta seg til bading, vannskitrekk og andre spennende steder.

DSC01862

Nå ruller de på egne hjul. Familiens lånte Citroën kan hvile i skyggen. Selv elsker jeg å farte rundt langs frukt- og vinmarkene på min egen landeveissykkel. En sykkel der kreftene går rett ned i veien, hvor jeg kan gire opp å sykle i racerfart på nesten 40 km/t med egen lårmuskulatur. Jeg har ingen speedometer på sykkelen min, men måler hastigheten på de automatiske fartsmålerne rundt omkring i byen. Jeg sprenger 30- og 40-sonene med et selvtilfreds smil!

Mens guttene sover, låner jeg en av el-syklende på en tur rundt her vi bor i landsbyen Ceret like ved foten av Pyreneene. Jeg slår på computeren og velger kraftmodus. Jeg må prøve meg frem. «Turbo», «Sport», «Tour», eller noe sånt. Jeg beveger pedalene, og sykkelen går fremover. Jeg har ingen veifølelse i tråkkene. Jeg har følelse av å tråkke på en maskin – ikke en sykkel.  Jeg føler også at jeg har mistet mye av dynamikken i forhold til vanlig sykkel. Alt tar lengre tid. Oppbremsing og svinger må planlegges. Jeg girer ned før bakken og hører en liten hvining i el-motoren i det sykkelen skyter fart.

Jeg kjenner at gårsdagens sene middag ikke akkurat minsket midjemålet mitt. Jeg innser at jeg ikke skulle ha spist opp hele det store stykket med sitronterte. For sent! Vil en tur på el-sykkel hjelpe, tro?

Man blir hverken tynnere eller fetere av å sykle på el-sykkel. Det er et fremkomstmiddel. Selv om noe av sykkelgleden er borte, er mye likevel til stede. Den friske luften. Gleden over å suse lydløst gjennom terrenget. Gleden over å tilbakelegge kilometer etter kilometer. El-sykkel er likevel bedre enn alt som går på bensin.

Trenger du lokal transport der du er på ferie, er leie av el-sykkel et alternativ til apostelens hester, buss, scooter og leiebil. Prisen her i Ceret er fra 25-34 euro pr dag pr sykkel. Vi leide syklende våre her. Utleiesyklene gikk unna som varme hvetebrød til ferierende.

Min konklusjon er at å «tutle» rundt omkring på el-sykkel er liksom ikke meg. Men jeg må medgi at å bevege meg 3-4 kilometer rundt byen kostet meg ingen ting. Jeg kunne ha gått rett inn i et møte i banken, eller noe sånt.

🙂 No sweat!

DSC01864
Dataskjermen

DSC01865
Modusvelger – turbo eller tour

DSC01873
Koselige gater for el-sykler

DSC01876
Slike kakestykker er et slit!

el-sykkel
Idylliske turveier rundt byen med utplasserte parkbenker.

Lunsj i Frankrike

Mens vi nordmenn greier oss med tjue minutter og to brødskiver med makrell-i-tomat, kjører franskmennene et helt annet regime for lunsj! Vi har vært i Syd-Frankrike og «lunsjet» flere steder.

dejeuner1Lunsj i Frankrike serveres normalt mellom halv tolv og to. De fleste lunsjrestauranter stenger kjøkkenet etter lunsjserveringen er over, det vil si omtrent klokka tre. En av våre venner fortalte om den norske familien som gikk inn på en fransk restaurant klokka halv fire og ville bestille mat! Alle (franskmenn) vet jo at slikt ikke går an! Men, tilføyde vår venn og sukket, de var jo på McDonalds, da, så de fikk noe å spise, allikevel.

I vår franske landsby bor vi i nærheten av en barneskole. Når det er lunsj, kommer alle mødre eller besteforeldre og plukker opp sine barn/barnebarn. Det er lunsj, og da skal man ikke være på skolen – ikke på jobben heller for den saks skyld. Håndverkerne som flislegger naboens leilighet forsvinner også til lunsj. Mange butikker stenger, fordi de ansatte skal ha lunsj. Problemet er bare at ulike butikker stenger til ulike tider.

En fransk lunsjpause er på to timer. Såpass med tid behøver man. Svært mange franskmenn går nemlig ut og spiser. I vår landsby, Céret, er det mulig å bestille en tre-retters meny på restaurant Quattrocento for så lite som 10 euro. Du kan bytte ut desserten med et glass rødvin. For 10 euro får du ikke bare mat, men du sitter ved et hyggelig bord og nyter hyggelige omgivelser med venner eller kolleger.

Jeg vet at det ikke er pent å spionere på andre gjester, men hvem er det egentlig som spiser lunsj sammen ved nabobordene? Veldig ofte er det par – dame og herre – i kontorklær. Er det mann og kone tro? Nei, det kan det ikke være! En av dem må jo hente og levere barna på skolen! Kanskje bestemor henter barna, slik at far og mor kan spise lunsj sammen? Men jeg mistenker at mange av parene er kolleger. Ved å følge litt med på kroppsspråket ligger det ofte utilslørt flørting i luften. Nei, jeg får konsentrere meg om mitt eget lunsjselskap!

Et par ganger har vi tatt bussen til Perpignan, en by på størrelse med Oslo. Her er tempoet mye høyere ved lunsjtider. Det er flere kontorister, og mange som er på bytur. Selv om lunsjstedene har fulle hus, er det forbausende lett å få et bord til to. For det klart: Lunsj må alle ha!

I og med at alle spiser lunsj, får restaurantene mye trafikk. Å være kelner ved en travel lunsjrestaurant er et anerkjent yrke. Jeg tror dyktige servitører verdsettes høyere enn i Norge. Flere kelnere er menn på min alder.

dejeuner3

Parti fra Collioure

Et par uker i Syd-Frankrike på høsten har fått meg til å glemme de norske kneippskivene med makrell-i-tomat. Jeg er veldig glad i fisk – og bestiller det så ofte jeg kan. Her nede går det mest i cabillaud/morue som er en blanding mellom torsk og lyr. Av og til er den lettsaltet, andre ganger helt fersk. En annen fiskesort er Lotte, som har et litt grovere kjøtt. Og selvsagt finnes laks i alle varianter. En av de merkeligste fiskerettene fikk jeg servert i kystlandsbyen Collioure: Cabillaud en crêpe!

Som avslutning på lunsjen foretrekker jeg en asjett med ost, eller bare en kaffe. Det er selvfølgelig også mange deilige desserter å velge mellom. Siden vi er i Katalonia, er det verdt å nevne Crème Catalane.

Vi var en tur over grensen til Spania (Costa Brava). Her fikk jeg min absolutte favorittlunsj: Sardiner grillet på kull. Synd at jeg ikke finner denne retten i våre franske restauranter, men det har vel noe med råvaretilgangene å gjøre.

La meg avslutte med følgende ord: Grillede sardiner, olivenolje, hvitløk, brød, vann og rødvin … 🙂

dejeuner2

Feriesykling

Racersyklisten foran meg i trendy blått sykkelantrekk og rødvinsnese må være langt opp i syttiårene. Stilen er upåklagelig. Her nede i Syd-Frankrike er denne mannen like høyt respektert som vår egen «knickersadel». Man tøyser ikke med syklister!

cycle4

Endelig sommerferie! Vi bor i landsbyen Céret, – akkurat i overgangen mellom slettelandet langs kysten og Pyreneene. Jeg har investert i en sykkel med hydrauliske skivebremser, high speed utveksling og landeveisdekk. Vidunderet er et ledd i en langsiktig plan om å tilbringe deler av alderdommen her. Alder er for øvrig ingen problem. Påfallende mange av mine medsyklister er gråhåret som meg selv.

Før ferien hadde jeg hodet fullt av spørsmål: Hvordan er det egentlig å sykle i Middelhavs-varme? Finnes det egnede steder å sykle? Hvordan er stemningen i trafikken?

Ingen problemer – Pas de problème!

Om sommeren bør man sykle før klokken tolv. Varmen føles sterkere jo lenger ut på dagen man kommer. Med temperaturer mellom 35 og 37 grader forsvinner både krefter og motivasjon for hver time.

Man merker forbausende lite til varmen så lenge man holder landeveisfart med vind mot kroppen. Verre blir det når farten forsvinner i bakkene. Selv om man ikke merker varmen, dehydreres man ganske fort.

Jeg har på forhånd forsket litt på Google.maps for å finne hensiktsmessige sykkelløyper, men jeg oppdager at de smaleste stiene er for røffe for mine landeveisdekk. Selv skiltede sykkelløyper er best egnet for terreng- og kombisykler. Jeg sykler like greit rundt på landeveiene med asfalt eller grovt oljegrusdekke.

Bilister her nede er veldig hensynsfulle mot syklister. Det sies at dersom en bilist skulle komme til å kjøre ned en syklist, settes han uvilkårlig i fengsel! Det samme kan ikke gjelde for fotgjengere. Fotgjengere er fritt vilt selv når de benytter merkede fotgjengerfelt. Merkelig nok går det lettere når man sitter på en sykkel 🙂

Landeveiene mellom landsbyene er gode. På daglige koseturer rundt 15-20 kilometer passerer jeg 3-4 forskjellige landsbyer. Jeg nyter friheten med et stort smil, og merker at andre syklister også ser glade ut. Jeg kunne tenke meg å sykle til stranden, men siden jeg er nødt til å være sjåfør for resten av familien, skjer strandturene i svogers komfortable Citroën.

DSC00950

For en vinelsker er vinmarker hyggelig utsikt. Det er stadig folk ute og steller med vinrankene. På denne vingården får vi kjøpt 5 liter god søndagsvin på papp til €17.

grapes1Hvorfor Céret?

Sykler du på langtur langs kysten – Perpignan og spanskegrensen (La Jonquera) – anbefaler jeg at du legger turen om Céret og ikke kystlinjen der du må sykle langs den sterkt trafikkerte kystveien. I Céret kan du i sommersesongen overnatte på en av de mange og gode campingplassene rundt byen, eller rimelige hoteller og hosteller inne i landsbyen. Du spiser godt på de mange hyggelige restaurantene til lavere priser enn langs kysten. Sykler du utenom sommersesongen er kystbyene mer eller mindre lukket, mens dagliglivet fortsatt er intakt her i landsbyene innenfor.

Hvis du ønsker å sykle i Pyreneene, er Céret et naturlig startpunkt eller endepunkt. Du kan leie sykkel her.

tech12På denne bade/campingplassen kan du skimte middagen som svømmer langs sivet. Nesten alle restauranter har and på menyen.

pontceret1

Broene i Ceret tatt fra den gamle, pittoreske Djevlebroen. I sommer var det en ukes tid tilbud om strikkhopp fra den nedlagte jernbanebroen (ved parasollene). Folk med vett i hodet avstår selvfølgelig fra slik galskap!

DSC00923

I nabokommunen kan du bli trukket rundt sjøen på vannbrett. Genialt!

feria2

Vakkert gatemotiv i forbindelse med feringen av Féria. Dette er en stor katalansk fest som varer fra fredag til søndag med ett okseløp, tre tyrefektningsforestillinger og masse spetakkel i gatene. Det er program frem til klokken 04 alle dager!

Alderdommens vyer

Gullfisker har ingen fremtidsvyer. Det har heldigvis jeg. Men når mine neste vyer viser alderdom, er det vel kanskje på tide å endre fokus?

feedUs2Livet i et akvarium må fortone seg som temmelig meningsløst. Når jeg en sjelden gang plukker opp en død gullfisk fra filteret tenker jeg:

«Stakkars liten! For et bortkastet liv!»

Hver gang en menneskeskikkelse nærmer seg akvariet, svømmer alle fiskene lystig opp til overflaten for å fange godbitene som om få sekunder skal drysse ned. Jeg tror at gullfiskenes fremtidsperspektiv strekker seg om lag 30 sekunder fremover i tid, – like lang tid som det tar å fôre dem.

Det er vel få skapninger som lever mer «i nuet» enn gullfisker. Mennesker, derimot, har evnen til å legge langsiktige planer. Det gjør oss i stand til å ta utdannelse, bygge karriere, skape relasjoner, spare opp penger, låne penger og så videre.

Mennesker med fremtidsvyer oppnår mer i løpet av livet enn de som kun lever fra dag-til-dag. Hvis jeg hadde levd hele livet mitt «i nuet», ville jeg stått nærmere gullfiskene mine. Engelen som plukker opp sjelen min etter døden, ville sikkert utbryte:

«Du verden! For et bortkastet liv!»

De store målene i livet

Først gleder man seg til man blir 18. Da kan man endelig kjøre bil, gå på utesteder og drikke alkohol. Så kommer en periode hvor man drømmer om karriere, venner og kanskje kjæreste? Når jobb og kjæreste er «i boks» drømmer man om hjem og familie. Med småbarn i husholdningen drømmer man om større husvære og høyere materiell luksus. Det neste store målet er alderdommen. Alle bør planlegge alderdommen sin.

Jeg vet at mange velger å ikke planlegge alderdommen. De vil leve sitt liv fra dag til dag mens de er på toppen. Jeg klandrer dem ikke.

Hva skjer med fremtidsperspektivet når man blir gammel?

Jeg har vanskelig for å tro at åttiåringer har sterk fokus på fremtiden. På ett eller annet tidspunkt i livet må man vel rett og slett koble ut evnen til å være fremtidsrettet? Det som skremmer meg er: Når skjer dette og hvordan vil jeg takle det?

I år fyller jeg 55. Alle mine drømmer har gått i oppfyllelse! Nå gjenstår siste del av planen, nemlig alderdommen. Vi er heldigvis to om dette, min jevngamle kone og jeg. Dagens bolig skal med tiden vike plass for noe lettstelt med «tøffelavstand» til nærbutikk og vinmonopol. Barna skal hjelpes i gang med sine liv. Norske vintre skal vike for vårblomstring i februar under sydlige himmelstrøk.

Vi er allerede kommet godt i gang med dette arbeidet! Om syv år skal alt være klart! Dessertgenerasjonens alderdom fortoner seg nemlig som en lang ferie, og planleggingen kan faktisk være like morsom som selve reisen!

thesquare1Akkurat nå drømmer jeg om å sitte på torget i vår franske landsby under skyggen av de store trærne med en café allongé og lese dagens L’Indepéndant, hilse på forbipasserende med et «bonjour» før jeg rusler hjem arm i arm med min kjære kone og vår lille dachs.

Men når vi omsider er kommet inn i pensjonist-tilværelsen, hvilke fremtidsvyer får vi da?

Jeg er redd for at vyer om kaffe og kaker på eldresenteret kommer til å bli en gedigen nedtur!