Hvordan svindle eldre mennesker uten vold? Kle deg ut som en dørselger fra Canal Digital slik at du kommer inn i stuene. Lat som du leverer en tjeneste og forlang å ta kopi av bankkortet der og da. Ring gjerne offeret på forhånd og skap tillit. Jeg spør: – Trenger vi å beskytte slik virksomhet?
Har du fått telefon fra Canal Digital i det siste? – Fra Get? – eller Microsoft? Det kan nemlig være noe galt med TV-en din eller PC’en din som må fikses. Du vet kanskje ikke så mye om sånt. Det gjør ikke noe. Vi hjelper deg!
Du og jeg vet selvfølgelig at man skal være på vakt. For damen som snakker til deg på indo-engelsk er selvfølgelig en svindler. Men hva med mannen som ringer fra Get? Hvordan visste han at vi hadde Get, forresten?
La oss høre hva han har å si!
Det gjorde en kvinne (87) fra sin aldersbolig på Gullhella i Asker. Den hyggelige mannen i andre enden av telefonen visste jo allerede at hun var Get-kunde! Nå ville han informere om at Get skulle legge om kanalene sine. Derfor ringte han rundt til kundene for å høre om noen trengte hjelp til å stille inn TV’ene sine. Ellers ville de få svarte skjermer. Før kvinnen visste ordet av det, sto den samme hyggelige mannen inne i stuen hennes. Som så mange andre, lignende historier endte det med at mannen svindlet til seg penger via bankkortet. I dette tilfellet dreide det seg om et sekssifret beløp.
Vi har lest sånne historier før. Og vi kommer dessverre til å fortsette å lese flere slike historier.
Problemet med telefonsalg og dørsalg er at det ikke er mulig å vite om personen virkelig er den han – eller hun – gir seg ut for å være.
Mannen som kom inn i stuen til kvinnen i aldersboligen, autentiserte seg ved å bære et Get-merke på jakken, – et merke som hvem som helst kunne laget. I en direkte-på-døren situasjon virket det godt nok. Her ville mange latt seg lure!
God kveld, vi kommer fra Canal Digital …
Jeg hadde besøk av to pent antrukne mennesker fra Canal Digital for et par år siden. I det de begynte å snakke, avbrøt jeg dem høflig, og spurte forundret: «Er dere dørselgere?» De fortsatte på leksa si. Jeg avbrøt dem på nytt med en håndbevegelse for å få de til å rygge litt bakover. Deretter gransket jeg dem og sa: «… Dørselgere? – Virkelig?» – og fikk den tunge ytterdøren til å lukke seg med et passelig smell.
1-0 til meg, tenkte jeg tilfreds.
Fire dager senere fikk jeg telefon fra kona mi mens jeg var ute. Hun fortalte at hun akkurat hadde bestilt ett eller annet nytt abonnement fra Canal Digital. De hadde vært på døren, – igjen!
OK så ble vi skuls, da!
Men jeg liker ikke dørsalg. Spesielt ikke når jeg leser i avisen om at falske Canal Digital selgere går rundt og utgir seg for å være dørselgere og svindler eldre for tusenvis av kroner. Da synes jeg det er grunn til å spørre:
Trenger virkelig Canal Digital å drive med dørsalg?
Dørsalg har eksistert lenge. Jeg tenker med et smil på handelsreisende som dro rundt i bygdene med sleipe salgstriks for å selge støvsugere. Men vi er i en annen tid nå. Samfunnet er ikke like trygt og oversiktlig lenger. Vi kan ikke stole på «et ærlig ansikt». Ved å drive dørsalg, åpner Canal Digital en mulighet for svindlere. Neste gang kona mi får besøk mens hun er alene, kan hun risikere å åpne opp for to luringer med Canal Digital skilt på brystet, men med helt andre hensikter enn å selge TV-abonnementer.
Jeg er klar over at det ikke er Canal Digital som svindler uskyldige mennesker. Heller ikke Get, Verisure, Sektor Alarm, eller andre tullebukker som ringer på dørene til folk for å gjøre en handel. men deres meningsløse salgsmetode gjør det lettere for svindlere å følge i deres fotspor. Canal Digital, som er eid av Telenor, burde innsett dette for lenge siden.
Vi trenger ikke telefonselgere heller.
Av samme grunn. Ingen kan være sikker på hvem som er i den andre enden. Dagens mulighet til å reservere seg mot telefonsalg fungerer ikke – og har aldri fungert etter hensikten. De som ringer, hevder bare at det dreier som et eksisterende eller tidligere kundeforhold, – noe ingen kan dokumentere på en tilfredsstillende måte.
Selv er jeg næringsdrivende og kan ikke reservere meg. Mange telefonselgere selger utelukkende til næringsdrivende, – såkalt business to business. Jeg må innrømme at jeg har – og har hatt kunder – som driver med telefonsalg. Jeg tjener altså selv penger på dette svineriet. Men når de ringer meg, lar jeg dem aldri få fremføre budskapet sitt. Jeg avbryter dem før de begynner på leksa si. Ofte hører jeg lyder fra callsenteret. Da åpner jeg samtalen med å fortelle «Du! Jeg er ikke interessert, jeg…» – før de får fortalt hva de heter.
Hvorfor ikke høre hva selgeren har å si?
En dag fikk jeg telefon fra en saklig herre som jobbet i et firma à la Dun & Bradstreet. De lagde firmarapporter. Han fortalte at de hadde funnet «ting» om firmaer som innehaverne neppe kjente til selv. «Og ditt firma …», fortsatte han. Jeg lyttet. Men jeg fikk aldri høre om firmaet mitt. Mannen fortsatte – hele tiden med en undertone av at han visste noe om mitt firma, – uten at jeg fikk vite hva det var. Med ett tilføyde han at han satte i gang opptak av samtalen for å dokumentere handelen. Jeg ble så perpleks at jeg ikke greidde å si noe før jeg et par dager senere fikk tilsendt en utskrift med siste tre års resultattall med en tilføyelse om at det ikke fantes noen anmerkninger. En rapport jeg selv kunne fått gratis på Fylkesskattekontoret! Svindelen lød på 3 990,- kroner og ble betalt med – (kremt) – glede.
😐 Lærepenger!
Budstikka (30.08.2014): Du er en svindler, tenkte jeg – men jeg var redd
La det være sagt! 