Novemberbilder

Fra midten av november er det dags for mørketid. Det er mørkt når jeg går morgenrunden med dachsene og mørkt når jeg sykler til jobben. I går hørte jeg noen på kontoret snakke om fin solnedgang, men da jeg kikket ut, var den forsvunnet. Det er mørkt på veien hjem og mørkt når jeg går kveldstur med hundene. I helgen rekker jeg kun å gjøre én utendørsaktivitet før vår Herre ubønnhørlig skrur på dimmeren. Når man i tillegg har mye å gjøre på jobben, er det ikke lett å være blogger.

Jeg er programvareutvikler. Tiden før jul er en travel tid for oss. Det virker som alle skal ha ny programvare til jul.

Mens den ene hjernehalvdelen jobber med å gjøre ferdig en nettbutikk til årets julehandel, holder den andre halvdelen med å fomle med bloggen. Jeg har skiftet layout. Nå skal det bli lettere å legge ut større bilder, integrerte bildegallerier og bedre tilpassing til pad’er og mob’er.

Jeg fortsetter å ta hverdagsbilder, jeg, selv om dagslyset er borte.

🙂 Kanskje jeg rekker å få med meg neste solnedgang?

-Pst … det går an å bla i billedgalleriet over – og, du, ikke glem å ta D-vitaminer!

 

Reklame

100 innlegg og cookies

I bloggverdenen er det tradisjon at innlegg nummer 100 brukes til å fortelle om selve bloggingen. Det som kalles metablogging eller bloggerens navlebeskuelse. Etter akkurat to år på WordPress er jeg omsider kommet dit, jeg også.

Ikke vet jeg om jeg skal rope «hurra» eller gråte noen stille tårer. Hvis en bloggers suksess måles i antall lesere, er det evig «gråd og tænders gnidsel». Mine mest leste innlegg er forresten forbundet med følgende stikkord: Fuglemating, Telefonsalg til veldedige formål, og Feriesykling.

Det er ikke de emnene jeg selv ville valgt å fronte verden med, men en blogger som ikke er aktiv på sosiale medier, får liten tyngde hos søkemotorene. Jeg føler meg som Jim Carrey som spiller nyhetsreporteren Bruce Nolan i filmen Bruce Almighty. Han får bare dekke små, betydningsløse nyheter, – som avdukingen av hjembyens største cookie. Det ender i den ene latterlige situasjonen etter den andre.

Jeg er blog-verdenens Bruce Nolan som skriver nyheter om lopper, bier, spurver, joikakaker og cookies fra mine hjemlige bygder – men som innerst inne drømmer om å være et nyhetsanker for store riksdekkende saker.

For i disse dager er det to bloggtemaer som opptar meg:

Det ene handler om oppdrettsnæringen – omgitt av makt og penger i et langt større omfang enn vi er vant til i Norge. Jeg er kritisk til hvordan naturressursene forvaltes. Personer med innsikt i denne næringen velger nemlig å gå stille i dørene. Jeg forstår det godt. Jeg får med meg litt sladder om dagen, og vet at den som hever røsten her, kommer til å lide samme skjebne som tidligere selfangstinspektør Odd Lindberg. Våre barnebarn, derimot, vil spørre seg hvorfor vi med åpne øyne tillot noen å berike seg på å utrydde villaksstammer og ødelegge fjordarm etter fjordarm, – i stedet for å bygge lukkede anlegg.

Et annet viktig tema er hvordan vi sikrer energiforsyningen vår i fremtiden. Også her er det barnebarna som får svi hvis vi handler feil – eller unnlater å handle i tide. Venter vi på ny teknologi, kan vi kanskje produsere mer ren kraft, – men venter vi for lenge, får vi kraftkrise. Også innenfor dette emnet får jeg med meg litt sladder. Fremtidens energi kommer ikke til å bli produsert ved å brenne kull, olje og gass.

Til slutt et bitte lite «hurra»

Et av mine blogginnlegg om fuglelopper (av alle ting) passerte nylig 1000 lesere og flere lignende artikler i mitt leserfelt ligger hakk i hæl. Det er jeg fornøyd med, tatt i betraktning de svært beskjedne besøkstallene denne bloggen har. Mange andre, gode innlegg stagnerer nemlig på rundt 30 lesere.

Som mitt alter ego, nyhetsreporteren Bruce Nolan ville sagt:

🙂 … and that’s the way the cookie crumbles! Jeg er Terje Bjørnstad, La det være sagt!