bærum

Trenger vi å gå?

Jeg liker å gå. Det er blitt en vane. Jeg går hver dag. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg liker det. Selv om jeg verken får høy puls eller svetter mye, føler jeg velvære over å konstatere at kroppsmaskineriet fungerer.

Jeg har hund og kan fint forsvare å gå lange turer hver dag. Men en liten dachs trenger ikke mer enn et kvarter for å være fornøyd. Selv trenger jeg flere kilometer og et par timer. I det siste har jeg funnet ut at jeg kan kombinere pleasure med business.

Bena kan brukes som fremkomstmiddel!

For noen dager siden stanset en bil opp ved siden av gangstien jeg gikk på. Ut kom ei jente som stilte seg opp rett foran meg med et skilt – «Adgang forbudt».

-Ja, nå har det seg sånn at vi skal sprenge her, altså…

Jeg bor i et område hvor det skal bygges ny T-bane. Det er byggeaktivitet over alt. Og akkurat nå – på sletta der jeg vandret.

Hun så på meg med en mine som sa – «Du kan vel gå et annet sted?«.

En annen vei ville bety at jeg ville komme ti minutter for sent. Jeg forklarte bedende at jeg var på vei til Granfoss, et par kilometer unna, og ikke ville rekke frem i tide hvis jeg måtte gå rundt.

Hvem bruker bena som fremkomstmiddel?

Jenta slapp meg likevel forbi, og jeg kvitterte med å gå hastig over sletta mens bilene fortsatt kjørte få meter fra meg. Da jeg passerte tjue minutter senere med bil, så jeg at jenta med skiltet fremdeles var på plass, – mens biltrafikken gikk uforstyrret. Kun korte stopp ved sprengning.

Gående får gå et annet sted!

Det er dessverre mange som aldri går. De har ikke tid. De gidder ikke. De synes det er dumt. Når mennesker som aldri går, skal tilrettelegge for anleggsvirksomhet, velger de systematisk å stenge gangvei og fortau sånn at biltrafikk ikke blir forstyrret. Jeg greidde å få utbedret en livsfarlig trafikkfelle – for gående. Tankeløst arbeid. Kommunen involverer seg ikke i planleggingen av trafikkomleggingen. De overlater til Pjotr og Dimitrij å gjøre det de mener er best. Det som fungerer i Vilnius og Krakow, fungerer sikkert fint også på Fornebu.

Not!

Jeg vandret omkring i området lenge før den store utbyggingen begynte. En kveld kom jeg over et anleggsgjerde som stengte hovedveien for gående ut til Snarøya. Ingen omvei – ingen mulighet til å komme gjennom.

Ta bilen neste gang!

Dagen etter hadde Budstikka en reportasje med bilder av en mann som rev opp klærne sine da han forsøkte å krysse det samme gjerdet. Han skulle åpenbart rekke noe. Han brukte bena som fremkomstmiddel. Han visste ikke om noen omvei. Det sto ikke noe sted. Lokalavisen fikk anleggsformannen til å fortelle hvor dumt det var å gå der. Jeg tenkte at formannen kunne hatt godt av å bruke kroppen sin mer. Ikke bare ville han fått bukt med fedme, – han kunne også ha forberedt en bedre løsning for gående.

Bedre i gamle dager?

Jeg var nylig på befaring på gamle boplasser i skogen over Siljan i Telemark. På midten av 1800-tallet var det spredte plasser hvor det levde barnerike familier. Grusveiene eksisterer den dag i dag – men er stengt av bommer. Inne i skogen finnes ennå spor etter kjerreveier. De er delvis gjengrodd og moselagte, men de finnes – akkurat som restene etter torpene. Det forundrer meg hvor mye folk måtte gå – til fots – kanskje på ski om vinteren. Ikke for fornøyelsens skyld – ikke for å holde fedmen unna. Det var nødvendig – for å komme seg på jobb i skogen eller på skolen – eller utføre enkle ærender. En tur til doktoren – til skomakeren – levere varer – kjøpe salt og kaffe?

Det fortelles at kvinnene ofte slo i hjel tiden ved å strikke – samtidig som de gikk langs veien. Det er ikke noe problem å gå. Fire kilometer til – og fire tilbake – er vel ingen ting?

Inne på skogen måtte alle gå. Det var ikke noe lett liv. Tankefullt sto jeg på restene av en steintrapp hvor en familie på syv passerte da de i 1872 forlot plassen for å ta Amerikabåten til Quebec. De skulle ta seg videre «over leikane» til Minnesota. Ingen vet hvordan det gikk. Deres ankomst er notert i bøkene, men ingen har hørt fra dem siden.

I dag behøver ingen å dyrke rug og bygg, høste fôr, holde ku, høner og geiter i fjøset. Vi kan bo sentralt. Vi har kommunikasjonsmidler. Vi trenger ikke å gå.

– Eller gjør vi det?

tur-2

Tanker etter valget

illustration of hands with flower and bee flying around them

Foto: ScanStockPhoto.com

Hva skal til for å få husets yngste velger opp fra sofaen? – Og hva var det egentlig presten drev med denne valgdagen?

-Du skal vel stemme?
Husets samfunnsengasjerte datter, snart 22 stiller et kritisk spørsmål til husets førstegangsvelger, 18 år og gutt.

-Skal du ikke stemme?
-Nei,
kommer det uengasjert.
-Du må stemme! Er du klar over at det finnes folk som dør for retten til å stemme?

-Vet du ikke hva du skal stemme på, eller?
-Nei
-Du vet at du kan stemme blankt?
-Hva er vitsen?
-Hvis du stemmer blankt, så gir du din støtte til demokratiet og stemmeretten. Du trenger ikke fortelle noen at du stemmer blankt.
-Det gidder jeg ikke.

Dermed satte førstegangsvelgeren cap’sen bak frem. Han ble hjemme.

-Jammen, prøvde jeg, – snakker dere ikke om politikk på skolen?
-Nei
-Men kameratene dine da, snakker ikke de politikk?
-Nei
-Skal ikke de heller stemme?
-Sikkert noen, – men ingen jeg vet om…

Når våknes vår politiske bevissthet? Da jeg var 13-14 år diskuterte jeg politikk med bestekameraten min. Det var like før den berømte folkeavstemmingen om Norge skulle søke medlemssakp i EF (EU). Folk diskuterte så fillene føk. Diskusjonene splittet familier og venner ble uvenner.

Mangler vi de store politiske sakene i dag?

På valgseddelen til ett av de store partiene oppdager jeg to kandidater på alder med min sønn. De har flere års politisk erfaring bak seg, blant annet med det som skjedde på Utøya, mens andre jevnaldrende befinner seg i slags infantil dvaletilstand. Jeg skal ikke forsvare sofavelgerne, – men vil reise følgende spørsmål:

Er det noen vits i å putte en valgseddel i urnen uten å vite noen ting om partiprogrammet?

Er det noen vits i å stå 45 minutter i kø for å avgi blank stemme?

Er det bedre å havne blant de som stemte blankt i stedet for å havne blant sofavelgerne?

Selv visste jeg godt hva jeg skulle stemme på. Vår kommune er en Høyre-kommune der Høyre-politikere har klippekort til makten. Hvis samme parti har rent flertall i en kommune, – som Høyre har hatt i Bærum, trenger ikke politikerne å samarbeide med noen. Da kan de tillate seg å være arrogante, – sitte på sitt eget, lukkede rom å vedta viktige saker over hodet på resten av innbyggerne. I år ønsket jeg å bruke min stemme til å sikre at Bærum Høyre ikke lenger fikk sitte med rent flertall, noe jeg med tilfredshet kan fastslå gikk som det skulle.

Jeg ville hatt samme formål, hadde Bærum vært Ap-kommune eller Sp-kommune.

Mens vi sakte beveget oss frem i køen mot avlukkene, ønsket jeg å få avklart et viktig spørsmål vedrørende kirkevalget. Jeg ville gjerne bruke stemmeretten min, men hadde ikke peiling på hva jeg skulle velge.

-Du må velge Åpen Folkekirke, sa min datter.

Hun forklarte på en overbevisende måte hva de står for, og jeg forsto at dette samsvarte godt med mitt eget kirkesyn. Nå visste jeg hvem jeg skulle stemme på.

Men, uh-oh…

Foran bordet der stemmesedlene for kirkevalget lå, stod ingen ringere enn sognets folkekjære og velkjente prest. Vi stilte oss litt i bakgrunnen så andre kunne komme foran.

-Der ligger listene for Åpen Folkekirke, hvisket min datter og pekte.

Jeg fulgte med presten. Oppførte han seg ikke litt rart i dag?

En ung mann med trendy skjegg spurte om hva de forskjellige stemmesedlene var. Dette er listene til Bispedømmerådet, sier presten og feide hånden raskt over de grønne stemmesedlene, mens han stilte kroppen sin foran dem – for liksom å skjule dem.
-Men, he-he, sier presten i et tonefall som lignet en bilselger.
-Det er vel Menighetsrådet du er interessert i, ikke sant?
Han rakte frem stemmeseddelen over menighetsrådet. Den unge mannen tok listen med den ene hånden og strakte med ignorant mine den andre hånden bak presten etter stemmeseddelen for «Åpen Folkekirke».

Det minnet meg om forrige kirkevalg. Da, som nå, ble jeg møtt av presten som delte ut listen for menighetsrådet. Da jeg spurte om hva de listene som lå bak ham på bordet var, svarte han avfeiende at det, – det var bare listene til Bispedømmerådet, det.
-Det er vel Menighetsrådet du er interessert i, ikke sant?
Ikke hadde jeg noen sterk mening om hvem som burde sittet i Bispedømmerådet, og ikke insisterte jeg på å plukke med meg noen liste. Men på vei hjem følte meg lurt, en følelse jeg fikk forsterket ved å Google opp kirkevalget på nettet.

Nå, i 2015, virket det som om presten ikke ønsket at folk skulle ta stilling til Bispedømmerådsvalget. Mente han at vi ikke hadde nødvendige forhåndskunnskaper til å velge? Ønsket han ikke at vi skulle gi stemmene våre til Åpen Folkekirke? La meg for ordens skyld tilføye at jeg ikke har noe grunnlag for å anklage noen fra kirken hverken i deres ord eller handling. Det hele dreier seg om et følt, subjektivt inntrykk hos meg. Jeg er nemlig ganske god til å lese kroppsspråk.

Jeg unnlot å se i retning av presten da vi begge strakte oss frem og tok hver vår liste hver med overskriften «Åpen Folkekirke», og beveget oss mot valgurnen. Da jeg hvisket til min datter hvor flaut det var å måtte ta listen så alle kunne se, svarte hun bryskt:

-Jeg er ikke flau over valget mitt?!

:-/ Burde ikke stemmesedlene til kirkevalget ligget slik til at man kunne plukke dem diskret?

Hvordan fungerte kirkevalget i din valgkrets?

Dagbladet.no (14.09.2015): Nektet å framskaffe stemmesedler for Åpen folkekirke og spurte om velgere var sikre på at de ville stemme på «homolista»

erikbyeyoutube

Erik Bye om arrogante politikere med klippekort til makten…

Fars dag oppover Lysakerelven

lysakerelven-1

Søndag var det farsdag, og far benyttet det korte dagslyset til vandre oppover Lysakerelven. Begge sider av elven er tilrettelagt for turgåere, med plattinger, rekkverk, trappetrinn og annet som letter marsjen. Det hender at stien deler seg. Pass på hvor du går! Det er mulig å forville seg på usikrede partier. Når det er sølete, er det lett å skli, – og du kan skli langt hvis det ikke er noe rekkverk, grener eller røtter der du er.

Apropos søle, så er det for tiden gummistøvle-føre nedenfor Grini Mølle. Jeg valgte turstøvler, og ble dekket av søle opp til knærne. Og Apropos Mølle. I riktig gamle dager lå det møller langs hele elven. På begge sider av elven finner du plansjer som forteller om de forskjellige kulturminnene. I det jeg sliter meg oppover en kneik full av søle, steiner og røtter tenker jeg på alle som i årenes løp må ha fraktet korn på kjerrer langs slike stier. For et slit!

Det er vakkert ved Bogstadvannet. Jeg ser at det begynner og mørkne. I stedet for å gå rundt vannet, velger jeg å bryte av ned mot Fossum idrettspark. Ved parken ringer jeg min elskede og spør om hun kan hente oss.

🙂 Det skulle da bare mangle! Det var jo tross alt farsdag, ikke sant?

lysakerelven-3
Turvei langs elven er godt merket. Her på Bærumssiden (Jar) følger du L1. På Oslosiden er det A1.

lysakerelven-11
Jarfossen, et lite badeparadis på varme sommerdager.

lysakerelven-13
Tunellen under Bærumsveien er bare et par år gammel. Tidligere måtte man gå en strabasiøs omvei for å krysse Bærumsveien.

lysakerelven-15
Veien videre gikk på Oslo-siden. Forsøkte å følge en sti helt nede ved elven i stedet for å gå langs boligene ved Lyseskrenten, men høy vannstand og to kortbente hunder gjorde passasjen usikker.

lysakerelven-17
Ivrige Hunder må gå i bånd. De har for mye sporinstinkt «i blodet» til å gå løs i skogen.

lysakerelven-19
Nasjonalromatikk i rene Tidemann-og-Gudestil.

lysakerelven-21
Lysakerelven er omtrent 7 kilometer lang. På en sølete dag som dette, tar turen ca. 2 timer en vei.

lysakerelven-89
Ved Grini Mølle åpner landskapet seg.

lysakerelven-91
Rolig høststemning ved Grini Mølle.

lysakerelven-93
Når noen ber så pent, skal jeg love å passe godt på hundene mine 🙂

lysakerelven-95
Målet er nådd. Bogstadvannet.

lysakerelven-97
Bogstadvannet med rester etter tømmerfløting og ærverdige Bogstad Gård på Oslo-siden.

lysakerelven-99
Markaidyll ved Fossum.

lysakerelven-map

Gone Fishing!

Det er søndag. Far og sønn tar en tur på fjorden for å fiske. Snart ferie! Da kan jeg endelig henge opp «Gone Fishing»-plakaten på kontorpulten min!

reel1

I dag ville vi fiske på dypet. Vi vet om et fint sted rett utenfor Elnestangen i Asker. Området er merket Moen på sjøkartet. Det ligger på en undervannsslette av sand. Dybden er rundt 80 meter, men du bør fiske i flere høyder. Dunker du pilken ned i bunnen, kan du kjekse en og annen hvitting. Men den vil helst ha agn, biter av sild eller makrell. Dette er faktisk ett av de få stedene i Indre Oslofjord hvor det er hvitting. Sprøstekt hvitting er veldig godt!

Men med havfiskestang og fiskevinne med nylontau er vi selvfølgelig på jakt etter stor torsk, sei og lyr. «Stor» sett med østlandske øyne. I Indre Oslofjord får du fisk ved å legge deg mot været utenfor skjær. Det spiller ingen rolle hvilke. Men er du på jakt etter de største fiskene nord for Drøbak, er det en lite bevart hemmelighet at de befinner seg ved VEAS-utslippet ved Slemmestad. Det er der all kloakk og overvann ledes ut i fjorden, – etter å ha vært omhyggelig renset – håper vi. Vi stoler på at renseanlegget gjør jobben sin, men ved ekstremt store regnskyll sies det at noe av utslippet kommer urenset. Dette vet vi lite om der vi ligger 1000-1200 meter nord for bøya som markerer utslippsplassen. Det er fiskeforbud ved selve utslippsområdet, men det er der de fleste fiskerne ligger.

Ikke vi.

Og ikke vet jeg om det spiller noen rolle. Men sjøen er rolig, temperaturen er fin og litt småregn. Bilder tatt på sjøen blir ofte temmelig grå. Det merkelige er at det ikke føles grått, men heller fargerikt når vi er der.

🙂 Og fiskene? De så vi bare på ekkoloddet…

Jeg vet ikke om «Uggs» er korrekt fottøy for fisking i juli.

Jeg vet ikke om «Uggs» er korrekt fottøy for fisking i juli.

Hyttestemning ved Høyerholmen i Bærum

Vi passerer idyllisk hyttestemning ved Høyerholmen i Asker

I ekspressfart på vei ut til fiskefeltet

I ekspressfart på vei ut til fiskefeltet

Praktisk flaskeholder mens man rigger fiskestenger på dekk.

Praktisk drikkeholder mens man rigger fiskestenger på dekk.

250g «Sillan» (ABU). Velprøvd pilk for fisking på 50-80 meters dyp.

250g «Sillen» (ABU). Velprøvd pilk for fisking på 50-80 meters dyp.

Den eldre garde sverger til «Svenskepilken» med et spesiallaget oppheng av fristelser for torsk, sei og lyr.

Den eldre garde sverger til «Svenskepilken» med et spesiallaget oppheng av fristelser for torsk, sei og lyr.

BIlde viser fiskere og gul bøye ved Osloområdets hovedutslipp av renset kloakk. Bildet er tatt med zoom.

BIlde viser fiskere og gul bøye ved Osloområdets hovedutslipp av renset kloakk. Bildet er tatt med zoom fra der vi lå.

Alle ordentlige fiskebåter må ha kjøleskap. Her under førersetet.

Alle ordentlige fiskebåter må ha kjøleskap. Her under førersetet.

Byssa flyttes ut på grunn av rolig sjø. Bratwurst i lompe på menyen!

Vi flyttet byssa utendørs fordi sjøen var rolig. Bratwurst i lompe står på menyen!

En av opphengskrokene poserer foran Slemmestad-siloene.

En av opphengskrokene poserer foran Slemmestad-siloene.

På vei tilbake. Rutebåten «Rigmor» anløper Tomm Murstads Sjøleir på Høyerholmen.

På vei tilbake. Rutebåten «Rigmor» anløper Tomm Murstads Sjøleir på Høyerholmen.

Blindpassasjer fra Stand (se Biene i Bærum)

Blindpassasjer fra Strand (se Biene i Bærum)

Lenke til VEAS – Vestfjorden Avløpsselskap

Oppdatert/Budstikka (13.07.2014): Der bæsj blir badevann

 

Biene i Bærum

For et par uker siden mottok Bærum Kommune en email fra en innbygger med båtplass i Holtekilen nedenfor Strand Restaurant. I emailen uttrykker han irritasjon over at bier fra nærliggende bikuber har lagt igjen ekskrementer på båten hans!

beeonboard1

Innsenderen stiller spørsmål ved at noen har tatt seg til rette på kommunal eiendom på denne måten. Bikubene er nemlig satt opp i Strandparken på Bærum Kommunes eiendom. I denne lille, idylliske parken kan du hvile øynene på Joseph Grimelands flotte skulpturer. Du kan sette deg ned på en av benken. Du kan dyppe tærne og kjenne på badetemperaturen. Mange tar med seg ettermiddagskaffen hit, eller finner ledig bord på Strand Restaurants terrasse. For det er her du finner eieren av de omtalte bikubene, kjendiskokk Tom Victor Gausdal som er en av driverne, og nå også birøkter.

Tommel opp!

Budstikka og Dagbladet grep fatt i emailen og laget en tabloid sak over en særdeles «bærumsk» båteier som hisset seg opp over bi-ekskrementer på båten sin. Jeg tok bryderiet med å finne frem båteierens email i kommunens postliste. Etter min mening virket ikke innlegget like hissig som avisene ga uttrykk for, – og rent prinsipielt har han jo et poeng:

Skal hvem som helst få dyrke poteter i parken? – Eller drive bruktbilforretning der, for den saks skyld?

Selvfølgelig ikke! Men ingen plasserer ut fire bikuber for å berike seg selv økonomisk. Å holde bikuber er langt fra noen «big business». Det er i høy grad en samfunnsnyttig gjerning.

Bærum trenger flere bier

Jeg har klikket meg inn på hjemmesiden til ByBi birøkterlag – et birøkterlag for urbane birøktere. Det er mye som truer biene, og det er konstatert en nedgang av bier. Ikke bare i verden og Europa, men også i Norge. Bier dør i hopetall av sykdommer, forurensning, og kanskje årsaker som ennå ikke er kartlagt. I følge Norges Birøkterlag er den viktigste årsaken til nedgangen i Norge at det er blitt færre birøktere.

Min morfar var birøkter. Bikubene sto tett i tett langs hele jordstykket bak våningshuset på Romerike. Han var småbruker uten tidsjag. Biene opptok ikke så mye av tiden hans uten om innhøstningene, men tam-bier er husdyr og krever at noen holder oppsyn. Den som driver med bier, tar pulsen på naturen. Skulle det skje noe med miljøet der du bor, vil nærmeste birøkter sannsynligvis være den første til å merke at noe er galt.

Naturen i urbane strøk

Byboere i fine klær, travle jobber og raske biler tenker kanskje at bier hører hjemme på landet – ikke blant Oslos boligblokker eller bak Bærums villahekker. Interesse for bier henger utvilsomt sammen med interesse for livet i naturen.

Når la du sist merke til en bie jobbe med å sanke nektar fra en blomst?

Å bo i by betyr ikke at man skal være avskåret fra bier og blomster, fugler og insekter, jord og meitemark, flaggermus, pinnsvin og grevlinger, for å nevne noe. Å holde bier i urbane strøk, er en måte å lokke til seg naturen på. Sammen med grønne fingre som får ting til å gro i kasser, bed og hager, – mating av småfuglene om vinteren og oppsetting av fuglekasser om våren. Like viktig om det er å beholde noen av trærne der vi bor, selv om de skygger for kveldssolen, – eller beholde små våtmarker selv om det er utklekningsanstalt for mygg og fluer.

Det handler om livskvalitet

I følge historien om biene og blomstene trenger alle blomstrende planter og trær å få besøk av bier. Uten bier ville jorden rett og slett blitt et mindre trivelig sted å være. Det ville rammet frukt- og grønnsaksavlingene. Ei heller ville det være mulig å lage vin. Jeg skjenker et glass avkjølt rosévin etter en fin tur med hundene mine og tenker den skrekkelige tanken: Ingen bier – ingen vin! Jeg finner plassen i en myk hagestol i skyggen av naboens eiketre, og mimrer over komiske øyeblikk fra min egen barndom.

– Jeg følte meg nemlig aldri trygg når jeg befant meg i bienes innflyvningstrasé. Som nevnt, befant morfars bikuber seg i enden av et jorde for å gi biene optimale forhold. Men i slåttonna, når timoteien foran bikubene skulle slås og henges til tørk på staur og ståltråd, var det ikke til å unngå at jeg fikk lyden av en ilter bie inn på det ene øret. En til! Og en til på det andre øret! Det hjalp lite å veive med armene. Disse biene var sendt ut for å ta meg, ingen tvil! Det er ikke bare i Donald Duck & Co at noen beiner av gårde med en hale av bier etter seg.

Det merkelige var at biene aldri angrep morfar som sto ved siden av meg. Jeg var en inntrenger, mens han var bienes konge.

🙂 I voksen alder er det en trøst å vite at bistikk skal være godt for gikta.

Dagbladet.no (02.06.2014) – Kjendiskokkens bier angriper nabo og skiter ned båten

Strand Restaurant 2014

Strand Restaurant 2014

Urbane bikuber med innflyvningstrasé fra Fornebu

Urbane bikuber med innflyvningstrasé fra Fornebu

Hvor ille det kan gå hvis biene blir borte! (statue av Joseph Grimeland)

Hvor ille det kan gå hvis biene blir borte! (statue av Joseph Grimeland)

Natur i urbane strøk

Natur i urbane strøk

Overdrevne forventninger til ny E18

Det er ille at de timelange køene på E18 vest for Oslo strekker seg til langt ut på formiddagen. Verre er det at mange i fullt alvor tror at ny E18 vil løse alle trafikkproblemer i regionen.

e18-7

Alle ønsker seg ny E18

Budstikka.no publiserer daglig kjøretiden mellom Asker og Lysaker. Det er helt normalt å bruke over en time hver vei på grunn av kø. Hvis en av bilene får motorstopp, eller to morgentrette bilister dulter borti hverandre, kan man trygt legge til nok en halvtime.

Det er teoretisk mulig å beregne hva næringslivet taper på grunn av underdimensjonerte innfartsveier. Men hva taper private bilister? Jeg har selv vært der. Når jeg oppdaget at fem minutter ekstra morgentoalett medførte tjue minutter ekstra i bilkø, innså jeg det absurde i situasjonen. Vår løsning ble å flytte nærmere Oslo sentrum – en løsning jeg kan anbefale til alle, – men innser selvfølgelig at ikke alle kan bo i Oslo.

For dagens E18-bilister finnes det ingen gode alternativer. Bussene er overfylte og står delvis i kø de også. Lokaltogene er overfylte og upålitelige – særlig om vinteren. Sykling er vel kun for fryktløse galninger?

La oss tenke oss Espen fra Sætre, – samboer, to barn på 7 og 10. Han forlot sin idylliske bolig for en time siden, og nærmer seg nå Sandvika i familiens stasjonsvogn på vei til arbeidsplassen sin på Økern i Oslo. Han drømmer om ny E18 og håper politikerne får ut fingeren!

– Hvis dere tror at alle kan være på E18 i egen bil: Glem det. Vi må også gjøre noe med kollektivløsningene!

Ordene kommer fra Erna Solberg i forbindelse med et åpent møte i Asker i fjor vår. Selv om utsagnet ble nyansert noe, er påstanden korrekt – like mye i dag som når ny E18 står ferdig.

Hva kan Espen vente seg?

Frem til 2017-2018 kommer diskusjonen til å gå høyt. Alle berørte parter ønsker den nye veien i tunnel der de selv bor. I mellomtiden øker trafikken gradvis.

Under anleggsperioden, – si 2018 til 2030 (mine anslag) – vil stengninger, anleggstrafikk og omkjøringer medføre formidable køsituasjoner. Dette har vi sett ved lignende veiutbygninger på Østlandet.  Espen kommer aldri til å kunne beregne hvor lang tid reiseveien vil ta.

Tidligst åtte år fra i dag kan samferdselsministeren klippe over snoren til første del av ny E18. Da vil barna til Espen være selvstendige. Espen behøver ikke lenger bekymre seg for foreldremøter på skolen, barnas fotballkamper og andre aktiviteter som han sjelden rakk å delta på. Nå har Espen fått en ny strekning på E18, men oppdager at effekten av bredere vei er spist opp av økt biltetthet, – dels som følge av befolkningsvekst, og dels som følge av at flere har valgt bil i stedet for kollektivtrafikk.

E18 vil være en unntakssituasjon i mange år!

I følge en undersøkelse nylig utført av Transportøkonomisk institutt (TØI) må hver sjette bil bort fra E18 for at den skal fungere bedre i dagens rushtid. I følge forsker Nils Fearnley ved TØI har man tidligere sett at forbedringer i kollektivtilbudet først og fremst fanger opp gående, syklende og de som tidligere brukte mer kronglete kollektivtilbud – og således ikke gi noen effekt på biltrafikken.

Jeg tenker: Det må da være mulig å få hver sjette bil bort fra E18! Hvem skal bort?

E18 befinner seg i en unntakssituasjon som krever ekstraordinære og upopulære tiltak. Dette er tiltak som må betraktes som en del av den totale veiutbyggingen – og finansieres gjennom det store utbyggingsprosjektet. For halvannet år siden uttalte Erna Solberg følgende:

– Vi trenger en felles utviklingsstrategi, også fra Oslo til Drammen. Når en slik strategi er på plass, må også staten være en medspiller og være med på forpliktende løsninger. Da må staten ikke lage detaljproblemer, men skjære igjennom i tråd med utviklingsplanene.

En strategi for å utvikle ny vei fra Oslo til Drammen må ikke bare handle om å bygge veier og tunneler, men også omfatte tiltak for å få hver sjette bil bort fra E18 for å redusere ulempene for de som er avhengige av å bruke E18 i utbyggingsperioden. Jeg tror en kombinasjon av buss og sykkel vil være mest realistisk.

Buss for bil

Jeg er fascinert over hvordan Jernbaneverket organiserer alternativ busstransport når banen er stengt for utbedringer. Utenbys busselskaper rykker mannsterke inn med flere titalls busser. Bussene merkes med «Buss for tog» og settes umiddelbart i trafikk. Fra midlertidige holdeplasser står mannskap i gule vester for å veilede folk.

Hvorfor ikke tilby tilsvarende løsning som unntakssituasjon for rushtids-bilister på E18? Tenk deg følgende: Staten leier noen jorder på Lier, Holmen og Vøyenenga der folk kan sette fra seg bilene og gå rett over på busser som kjører i skytteltrafikk til Asker, Sandvika, Skøyen, Nasjonalteateret og Oslo S. Alle skal få sitte. Vakter i gule vester veileder folk. Bussene må om nødvendig benytte bomstengte sideveier så de ikke står fast i trafikk og anleggsområder. I følge dagens trafikkmengde behøver man 50 bussturer i rushtiden for å nå målet, forutsatt at det kun sitter en person i hver bil.

I motsetning til et vanlig «park-and-ride» konsept, fraktes bilistene i egne, dedikerte busser. Ingen påstigning skal være mulig langs ruten, for å hindre at buss-for-bil-bussene blir overfylte.

Det er rimelig at passasjerene løser billett, men det må ikke bli slik at bussbrukerne alene skal finansiere dette tiltaket.

Tilrettelegg for sykkel før ny E18 bygges

I forslag til ny E18 er det tatt høyde for utvidet gang/sykkelvei – kanskje til og med en sykkel-ekspressvei? Jeg mener det er viktig at det tilrettelegges for sykkel på strekningen Holmen – Aker brygge i god tid før arbeidet med ny E18 påbegynnes, ellers får det liten effekt på å nå målet om å få bort hver sjette bil fra E18.

Tilretteleggingen må sikre at syklister kan sykle trygt og effektivt, uten konflikt med biler og fotgjengere. Det er det som skal til for at alminnelige syklister skal våge å bruke sykkel til daglig. Her er de største utfordringene å sikre syklistene i overgangene mellom skjermet vei og veibane, ved kryssing av vei og ved bruk av flerfelts rundkjøringer.

Jeg er klar over at Espen fra Sætre ikke har mulighet til å sykle. Men dersom tilstrekkelig mange beboere fra steder som Landøya, Blommenholm og Høvik, velger å sykle, vil Espen komme raskere på jobb. Jeg er derfor sikker på at han ikke har noe imot at hans bompenger blir brukt til å sikre syklister!

Sykkelparkeringer langs E18

Modell for tiltaket er sykkelparkeringene slik det er bygget ved Drammen Stasjon og planlagt ved Gjønnes (bane). Det bør etableres sykkelparkeringer langs jernbanestasjonene og på Aker Brygge. Dette vil gjøre kombinasjonen sykling-kollektivt mer attraktivt, spesielt for syklister som ikke våger å sykle i Oslos bytrafikk.

Det er lov å håpe

Men jeg er dessverre redd for at de store utbyggingsstrategiene kun kommer til å omfatte glansfulle prospekter over veianlegg, tunneler, broer og planfrie kryss. Sikkert også stilig beplantning og utsmykking, – kanskje en og annen skulptur. Norge kan sannelig ta seg råd til det!

Det forundrer meg ikke om prisen for redusert fremkommelighet det neste tiåret blir veltet over på brukerne. Jeg er ikke bekymret for næringslivet. Det er Espen fra Sætre som får min sympati.

Har vi råd til dette?

Sjelden har uttrykket «ei pølse i slaktetiden» vært mer treffende 🙂

e18-4

Budstikka (22.03.2012): Alle i egen bil på E18? Glem det!

Budstikka (30.08.2012): Hver sjette bil må bort fra E18

Olav Torvunds blogg (27.03.2012) Lite imponert av E18-rapport

Nyere oppdateringer:

Budstikka (01.09.2014): E18-utbygging gir 12 år med dårligere veier