bærum kommune

Jeg liker å gå. Det er blitt en vane. Jeg går hver dag. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg liker det. Selv om jeg verken får høy puls eller svetter mye, føler jeg velvære over å konstatere at kroppsmaskineriet fungerer.

Jeg har hund og kan fint forsvare å gå lange turer hver dag. Men en liten dachs trenger ikke mer enn et kvarter for å være fornøyd. Selv trenger jeg flere kilometer og et par timer. I det siste har jeg funnet ut at jeg kan kombinere pleasure med business.

Bena kan brukes som fremkomstmiddel!

For noen dager siden stanset en bil opp ved siden av gangstien jeg gikk på. Ut kom ei jente som stilte seg opp rett foran meg med et skilt – «Adgang forbudt».

-Ja, nå har det seg sånn at vi skal sprenge her, altså…

Jeg bor i et område hvor det skal bygges ny T-bane. Det er byggeaktivitet over alt. Og akkurat nå – på sletta der jeg vandret.

Hun så på meg med en mine som sa – «Du kan vel gå et annet sted?«.

En annen vei ville bety at jeg ville komme ti minutter for sent. Jeg forklarte bedende at jeg var på vei til Granfoss, et par kilometer unna, og ikke ville rekke frem i tide hvis jeg måtte gå rundt.

Hvem bruker bena som fremkomstmiddel?

Jenta slapp meg likevel forbi, og jeg kvitterte med å gå hastig over sletta mens bilene fortsatt kjørte få meter fra meg. Da jeg passerte tjue minutter senere med bil, så jeg at jenta med skiltet fremdeles var på plass, – mens biltrafikken gikk uforstyrret. Kun korte stopp ved sprengning.

Gående får gå et annet sted!

Det er dessverre mange som aldri går. De har ikke tid. De gidder ikke. De synes det er dumt. Når mennesker som aldri går, skal tilrettelegge for anleggsvirksomhet, velger de systematisk å stenge gangvei og fortau sånn at biltrafikk ikke blir forstyrret. Jeg greidde å få utbedret en livsfarlig trafikkfelle – for gående. Tankeløst arbeid. Kommunen involverer seg ikke i planleggingen av trafikkomleggingen. De overlater til Pjotr og Dimitrij å gjøre det de mener er best. Det som fungerer i Vilnius og Krakow, fungerer sikkert fint også på Fornebu.

Not!

Jeg vandret omkring i området lenge før den store utbyggingen begynte. En kveld kom jeg over et anleggsgjerde som stengte hovedveien for gående ut til Snarøya. Ingen omvei – ingen mulighet til å komme gjennom.

Ta bilen neste gang!

Dagen etter hadde Budstikka en reportasje med bilder av en mann som rev opp klærne sine da han forsøkte å krysse det samme gjerdet. Han skulle åpenbart rekke noe. Han brukte bena som fremkomstmiddel. Han visste ikke om noen omvei. Det sto ikke noe sted. Lokalavisen fikk anleggsformannen til å fortelle hvor dumt det var å gå der. Jeg tenkte at formannen kunne hatt godt av å bruke kroppen sin mer. Ikke bare ville han fått bukt med fedme, – han kunne også ha forberedt en bedre løsning for gående.

Bedre i gamle dager?

Jeg var nylig på befaring på gamle boplasser i skogen over Siljan i Telemark. På midten av 1800-tallet var det spredte plasser hvor det levde barnerike familier. Grusveiene eksisterer den dag i dag – men er stengt av bommer. Inne i skogen finnes ennå spor etter kjerreveier. De er delvis gjengrodd og moselagte, men de finnes – akkurat som restene etter torpene. Det forundrer meg hvor mye folk måtte gå – til fots – kanskje på ski om vinteren. Ikke for fornøyelsens skyld – ikke for å holde fedmen unna. Det var nødvendig – for å komme seg på jobb i skogen eller på skolen – eller utføre enkle ærender. En tur til doktoren – til skomakeren – levere varer – kjøpe salt og kaffe?

Det fortelles at kvinnene ofte slo i hjel tiden ved å strikke – samtidig som de gikk langs veien. Det er ikke noe problem å gå. Fire kilometer til – og fire tilbake – er vel ingen ting?

Inne på skogen måtte alle gå. Det var ikke noe lett liv. Tankefullt sto jeg på restene av en steintrapp hvor en familie på syv passerte da de i 1872 forlot plassen for å ta Amerikabåten til Quebec. De skulle ta seg videre «over leikane» til Minnesota. Ingen vet hvordan det gikk. Deres ankomst er notert i bøkene, men ingen har hørt fra dem siden.

I dag behøver ingen å dyrke rug og bygg, høste fôr, holde ku, høner og geiter i fjøset. Vi kan bo sentralt. Vi har kommunikasjonsmidler. Vi trenger ikke å gå.

– Eller gjør vi det?

tur-2

Gode investorer skaper arbeidsplasser. De støtter fellesskapet ved å betale masse skatt og står ikke tilbake for å gi økonomiske bidrag til samfunnsnyttige formål. Jeg tar på meg «nærmiljø-brillene» mine og ser kritisk på storinvestorer med utgangspunkt i Stor-Oslos nye bydel Fornebu.

very_rich_1 Kommune-ledere liker storinvestorer. Både de som velger å bosette seg i kommunen, og de som ønsker å sette i gang andre tiltak der. I storkommunen Bærum sto jubelen i taket da storinvestor Jens Ulltveit-Moe valgte å etablere seg med bolig i Lagåsen og hovedkvarter på gamle Fornebu Hovedgård. Den statseide bygningsmassen og den kommunalt eide grunnen foran ble raskt omdannet til privat eiendom. Privatiseringen førte til at kommunen måtte kvitte seg med en gang- og sykkelvei som krysset eiendommen.

Hovedforbindelsen for gående og syklende ble derfor stengt over natten og lagt om i en meningsløs omvei med en usikret kryssing av bilvei. I tillegg snevret kommunen inn gangveiens bredde slik at de som ankommer Ulltveit-Moes kontorer skal få ekstra god plass til å svinge inn på den nyanlagte praktalléen. Det handler om de rikes makt.

Noen har sikkert tenkt at «Vanlige folk må da tåle å gå en omvei for storinvestorer». Selv ønsker jeg Ulltveit-Moe & Co dit pepperen gror hver gang jeg vandrer i fotsporene etter den gamle gangveien …

Gjelder ikke samme regler for alle?

Fornebu Gård hvor kommunen solgte din og min gang- og sykkelvei.

Ta for eksempel kommunens reguleringsplaner. Vanlige innbyggere må følge disse til punkt og prikke, mens kommunen gjerne gjør unntak for storinvestorer, selv om det skulle medføre ulemper for vanlige mennesker.

Da Bærum kommune utformet reguleringsplanen som omfatter Telenor Arena, ble det uttrykt at hallen skulle være et idrettsanlegg. Tomten til arenaen ble skaffet til veie gjennom et samarbeid mellom utbyggerne, – ikke til bruk som forretningsbygg, eller handelssted, – men som et sted for idrett, sport og lek. Rent praktisk innebærer det et permanent dekke av kunstgress. Bærum kommune er nøye med å påse at det blir avsatt areal til lek og sport i sine reguleringsplaner. Det skal de ha. Et slikt areal kan være en lekeplass, en sandkasse med to lekestativer, eller lignende.

Et privat boligsameie på Rolfstangen ved Fornebu besluttet enstemmig å fjerne lekeapparatene fordi ingen av sameierne ønsket å ha de på sin felles eide grunn. Da trakk kommunens byråkrat frem reguleringsplanen – og beboerne måtte fint finne seg i å gjenoppbygge lekeplassen. Man kan da ikke bare ta seg til rette. Reguleringsplanen skal følges.

Eieren av Telenor Arena, storinvestor Kjell Chr. Ulrichsen fant ut at arenaen var langt mer lukrativ når den ble leid ut til kommersielle aktiviteter som konserter og varemesser. Det var jo bare å rulle sammen kunstgresset. Men uten fast kunstgress-dekke oppfylte ikke arenaen kravene i kommunens reguleringsplan – ei heller idrettsmessige krav. Kommunen så lenge gjennom fingrene med dette. Var det så nøye, da? Det så en stund ut som om Ulrichsen skulle få det som han ville, men en massiv protestbevegelse blant vanlige folk tvang de folkevalgte til å presisere overfor Ulrichsen at reguleringsplanen skal følges. Kunstgresset skal ligge permanent. Men om regler og praksis er sammenfallende, gjenstår å se. Noen mener dette ikke skjer. Men på den annen side er det jo ikke gratis å eie en av Norges største idrettshaller, heller.

Telenor Arena pynter opp i mørketiden.

Rikdom som gjennomslagskraft

I forbindelse med Fornebu-utbyggingen har Bærum kommune stått steilt på ett viktig krav: Nemlig kravene til byggehøyde. OBOS ga tidlig uttrykk for at de ønsket å bygge i høyden for å få ned prisen på de nye boligene og gjøre det mulig for flere å bo der. Jeg tror OBOS har et grunnleggende formål å bygge boliger for vanlige folk. Det ga ingen gjennomslag i Bærum kommune. Men når storinvestor Kjell Inge Røkke i denne uken luftet mulighetene for å bygge et 40 etasjers monsterbygg på Fornebu for kontorister, lokket det frem velvillige smil og lovord fra kommuneledelsen. Visst er dette mulig! Høyhus beriker området. Det ville være fint om flere kunne knyttes til en fremtidig Fornebu-banes stoppesteder. Kanskje Røkke gjennom Aker Solutions eller annet selskap kan være med å finansiere banen, på samme måte som han finansierte ny gang- og sykkelvei helt fra Slemmestadveien ut til sin bolig ved Konglungen?

Kanskje OBOS rett og slett ikke var rike nok?

Folks reaksjoner er delte. Noen liker at det bygges høyhus på Fornebu – andre ikke. Høyhus på Fornebu bekymrer meg ikke det minste. Men jeg synes det er urovekkende å leve i en kommune styrt av mennesker som synes å være alt for ettergivende for landets rikmannselite. Det bør være like regler for alle, – rik og fattig.

😐 Er ikke det en forutsetning for demokratiet?