Jeg kunne ikke unngå å legge merke til forrige ukes nyhet om Vålermannen Tor Oddvar Rivenes som hadde valgt en helt spesiell måte å utrykke sin misnøye på. Han likte utformingen av den nye kirken i veien der han bor, så dårlig at han satte opp et skilt på egen grunn. Et skilt ingen kan unngå å se når de svinger inn til den nye kirken:
«Skrekkdomen»
Ordfører Kjell Konterud uttaler til avisen Glåmdalen at kommunen ikke har hjemmel til å fjerne skiltet, og at det må regnes som en del av den alminnelige ytringsfriheten.
Nye Våler kirke (kilde: Bygg.no)
Helt korrekt.
Skiltet «Skrekkdomen» er den lille manns meningsytring. Det forteller tydelig hva han mener om det offentlige byggverket, uten at det – objektivt sett – bør støte noen, – hverken kirkefolket eller kommuneledelsen. Heller ikke arkitekten, Espen Surnevik, – som tilføyer:
-Det vil alltid være noen som ikke deler flertallsoppfatningen rundt sentrale byggeprosjekter.
Jeg tror Surnevik skal prise seg lykkelig over at ikke flertallsoppfatningen i nabolaget råder. I så fall ser jeg ikke bort fra at bygget raskt kunne blitt radikalt endret. Flertallet arkitekten tenker på, er nok fagjuryen i arkitektkonkurransen for den nye kirken. Det kom inn hele 239 forslag. Dermed føyer den seg inn i historien som Norges nest største arkitektkonkurranse, – kun slått av operabygget i Oslo.
Den nye kirken oppfyller sikkert alle praktiske og estetiske krav, – men man behøver ikke være prisbelønt arkitekt for å se at det nye kirkebygget ikke harmonerer særlig godt med Rivenes’ villa eller andre nabohus. Ærlig talt, er jeg ikke sikker på om det ville gjort kirken særlig vakrere, heller. Men når man reiser et stort bygg i strid med omkringliggende stil, skapes det et inntrykk av noe som passer, og noe som ikke passer, – som en forvokst gjøkunge i et spurverede. – Og hva er det som ikke passer inn? Gjøkungen eller spurvungene?
Smak og behag.
Mange beboere i Oslos villabebyggelser har opplevd lignende. Boligspekulanter kjøper opp tomter og får tegnet inn hypermoderne nybygg som totalt «klæsjer» med nabohusenes moderate stil og tidskoloritt. Det skjer fordi motivet ensidig er profitt og penger. Utbygger skal selge flest mulig kvadratmetre til høyest mulig priser. Dette krever kreative løsninger som arkitektkontorene gladelig frembringer. Mens utbygger og arkitekter ler hele veien til banken, river naboene seg i håret.
(klippet fra Budstikka nov. 2002)
Jeg fant nylig et leserinnlegg jeg skrev for 13 år siden i en byggesak der kommunen sto som utbygger. En eksisterende barnehage på en bevaringsverdig eiendom skulle utvides med et tilbygg. Det ville blitt alt for ruvende med en utforming som i beste fall kunne betegnes som «eksperimentiell». Dette var med andre ord en ren overkjøring av eksisterende bomiljø. Naboenes naturlige skepsis ble formidlet gjennom lokalavisen. Arkitekt Arne Eggen uttalte arrogant at naboenes hensikt var å hindre utbyggingen av barnehagen, – at de ikke ønsket bråk fra barnehage, – og at de neppe forsto tegningene, heller. Jeg, som kjente naboene godt, oppfattet arkitektens påstander som feilaktige og sårende …
– og provoserende.
Arkitektkontoret levde nemlig godt av å tegne offentlige bygg for kommunen. Jeg ante konturene av et langsiktig og gjensidig bekvemmelighetssamarbeid. Helt profesjonelt, selvfølgelig. Dessverre har alt for mange arkitekter gjennom etterkrigstiden fått lov til å eksperimentere hemningsløst med offentlige bygg. Det er ikke bare økonomi og ideologi involvert, men også eksperimentlyst. Jeg tror alle arkitekter innerst inne ønsker å skape en ny trend, et nytt pust innenfor arkitekturen, – uanfektet av hva publikum, brukere og naboer måtte mene. Det paradoksale er at stygge byggverk koster like mye som harmoniske byggverk. Men det spiller kanskje ingen rolle når det er offentlige midler man eksperimenterer med?
Arkitektens makt?
Jeg kjenner flere arkitekter. De er alrighte mennesker, alle sammen. Man skal selvfølgelig vokte seg for å gre alle over samme kam. Noen og en hver kan komme i skade for avgi arrogante svar når en journalist stikker fingeren inn i øyet ditt og konfronterer deg med kritikk du innerst inne forstår er berettiget, men som du ikke liker å høre, – og som til syvende og sist kan skade ditt rennommé.
Ikke vet jeg.
Hadde jeg vært arkitekten bak den nye Våler-kirken, ville jeg nok ha valgt en mindre arrogant uttalelse til avisen. Det må være lov å erkjenne at man ikke har fokusert så mye på å tilpasse kirken til de få husene rundt. Det blir tøysete å snakke om flertall og mindretall når resultatene ikke omfatter alle. Hvem skal man spørre? De som bryr seg? De som går regelmessig i kirken? Utfallet avhenger av hvem man spør. Men form og materialvalg passer da godt i en skogbrukskommune som Våler, ikke sant?
Da jeg opplevde et arkitektonisk overgrep i mitt eget nærmiljø, valgte jeg å skrive et avisinnlegg. Mitt innlegg ble lest, ikke bare av berørte naboer, – men også av pådrivere og beslutningstakere innen arkitektur, bevaringsverdige eiendommer og offentlig forvaltning. Det bidro til å skape en debatt som endte med at den arrogante arkitekten bokstavelig talt ble bedt om å gå tilbake til tegnebordet å utforme et nytt utkast.
Gehør for den lille manns røst.
Jeg mener at storsamfunnet skal lytte til «den lille mann». Naboen til den nye kirken i Våler har et budskap som alle tåler å høre. Selv valgte jeg å bli blogger.
🙂 Jeg lurer på om et skilt i hagen ville gitt høyere besøkstall?
Glomdalen.no (19.05.2015): «Skrekkdomen» blir stående
Nrk 12.03.2012: I dag velger de ny kirke i Våler
vl.no (26.03.2012): Denne kirken vil ikke Våler-folket ha
Gammeldags kirke (Illustrasjonsfoto av Os Kirke, Rakkestad)
La det være sagt! 