Litt naivt spør jeg meg: Hvor er arbeiderne? Hvorfor er betegnelsen «arbeider» utradert? Jeg tror det handler om en gedigen klassereise.
For omtrent 50 år siden var jeg med faren min på 1. mai i Tønsberg. Han var sveiser og medlem av «Jern og Metall». Sammen med arbeidskamerater fra Kaldnes Mekaniske Verksted skulle de fylle gatene. Jeg er ikke sikker på hva de andre jobbet med, men jeg er sikker på at de ville nikket anerkjennende til å bli identifisert som arbeidere. Dette var deres dag. Alle hadde pyntet seg. Ingen skulle behøve å skamme seg over å være arbeider.
Det var ikke hver dag faren min gikk i hatt og frakk.
Norge har aldri hatt noe sterkt klassesamfunn sammenlignet med kontinentet. Til det har vi for få prinsesser, grever og baroner. Men for 50 år siden fantes det fortsatt spor etter klasser – eller båser. Vi hadde en arbeiderklasse, et borgerskap, – og så akademikerne og gårdbrukerne. I dag er klasseskillene helt hvisket ut. Hvis du hadde spurt tilfeldige mennesker på gaten om de identifiserer seg som arbeider, tror jeg nesten alle ville svart «nei». I hvert fall den yngre garde. Noen ville nok ikke engang forstått spørsmålet, eller akseptert at man skulle sette noen i bås.
Jeg tror også mange av de som sto under parolene på årets 1. mai ville gitt samme svar, – men de ville nok tilføyd at markeringen gjøres i solidaritet med de svake og undertrykte. Også arbeiderne på Kaldnes Mekaniske Verksted gikk for 50 år siden med paroler om samhold og fellesskap – myntet på de som hadde dårligere kår enn dem selv. Slik har arbeiderbevegelsen alltid vært.
Mitt brudd med arbeiderklassen
Jeg husker godt at faren min i fullt alvor sa at jeg ikke kunne regne med å ta høyere utdannelse fordi vi ikke hadde råd. Jeg visste godt at det bare var sprøyt! Alle kunne ta utdannelse i 60-årene, bare man gikk inn for det. Det visste ikke faren min. Men jeg forsto at utdannelse uvilkårlig ville bety et brudd med arbeiderklassen. Gutta på Kaldnes ville neppe likt å bli assosiert med en ung ingeniørspire eller økonom med «fine» papirer. Dette var før 68-generasjonens intellektuelle innflytelse. Utdannede mennesker endte opp som akademikere, – ikke arbeidere. Slik var det bare, – basta! Derfor forberedte jeg meg på en klassereise.
Det var ikke bare jeg som tok en klassereise. «Alle» utdannet seg – eller skal vi si – ble utdannet. Vår tids arbeidere har blitt akademikere, spesialister, ledere, medeiere, konsulenter, og Gud vet hva. Med andre ord, en klassereise av dimensjoner!
En faktor som bidro til at så mange unge mennesker endte på skolebenken, var at arbeidsmarkedet for konfirmanter rett og slett ble borte over natten.
Klassereise med bismak
Min klassereise skulle begynne på gamle Tønsberg Gymnas. En høstdag stilte lektor Garvik (la oss kalle ham det) seg opp ved vinduet for å dele ut konvolutter til elever som hadde fått grunnstipend. Stipendene var behovsprøvde, basert på den enkeltes bosituasjon og foreldrenes økonomi. Alle kunne søke, men få hadde gjort det. Jeg tror lektor Garvik var en tanke fordomsfull. Han festet de runde lesebrillene sine møysommelig rundt ørene slik at han kunne lese opp hver enkeltes navn sammen med tildelt beløp. Stemmen hans var sarkastisk. Klassen lo.
Jeg tenkte: – Ingen trenger vel å vite hva hver enkelt mottar i behovsprøvd støtte!
Lektor Garvik leste de med lavest beløp først. Så kom han til eleven som fikk mye mer støtte enn alle andre. Det var meg. Med hodet bøyd i skam under klassens hånlatter, forsto jeg at det ikke var borgerklassen som hadde gitt unge mennesker her i landet muligheter til å utdanne seg under like betingelser!
Det er derfor jeg holder lav profil på 1. mai. Du ser ikke meg jobbe i hagen, eller pusse båten på denne dagen. Jeg gjør det av respekt for alle de som pyntet seg og samlet seg i gatene under arbeiderbevegelsens paroler. Til tross for at ingen bryr seg, kan jeg opplyse om at jeg heller ikke identifiserer meg som arbeider.
Men jeg har mye å takke arbeiderbevegelsen for 🙂
La det være sagt! 