åndenes makt

Drømmer er merkelige ting. Uansett hvor fantastiske de er, så er de borte få sekunder etter at man har våknet. Når den er borte, er den borte. Samme drøm oppleves sjelden flere ganger.

Jeg har en sånn drøm.

Jeg befinner meg i et hus, skuer ut over vannet, oppover dalen mot Rondane i det fjerne. Så blir jeg plutselig fylt av angst. «Vi kan ikke være her», sier jeg med hamrende hjerte. «Joda», hvisker kona mi. «Det går fint. Ingen kommer til å merke noe».

Så våkner jeg.

Det sies at «hjemme er der hvor hjertet er». Gjennom livet har jeg solgt flere flotte boliger som har fungert som våre hjem. Når de er solgt, er de solgt. Borte for godt. Men for åtte år siden leide jeg ut et hus til en annen familie – som hytte. Det er det huset jeg har besøkt i drømmene mine, natt etter natt.

Det var huset til farmoren min.

I helgen var kona mi og jeg der. Leieforholdet er sagt opp. Atter er det vi som disponerer det. Nå er det flere år siden drømmen har hjemsøkt meg. I høst hadde jeg stilt meg åpen for å selge bestemorhuset for Tesla-penger, men de voksne barna mine ønsket å beholde det. De har minner fra barndommen sin som ikke kan kjøpes tilbake for penger.

Jeg elsker slagordet til en forretningskjede som har spesialisert seg på restepartier. «When its gone, its gone». I mitt hode var bestemorhuset «gone» – «gone» til noen andre enn meg. Kanskje følte jeg meg for gammel til å gå med øks og motorsag, slå med ljå, ordne med ved til vinteren, snekre på husene, drive garnfiske etter sik, dorge etter storaure i høstmørket og kanskje få øye på Huldra?

Nå gleder jeg meg til å være i huset. Tenk en gang å få grave etter meitemark sammen med en helt ny, oppvoksende generasjon! Jeg stusser over drømmen. Mens jeg befant meg andre steder, kan hjertet mitt hele tiden ha vært i det gamle huset. Da kan jeg ikke se bort fra at når jeg selv en gang er «gone», så befinner sjelen min seg ved kjøkkenvinduet og skuer utover vannet.

En historie fra virkeligheten om å føle uberettiget sinne.

Alle opplever sinne. Det er naturlig at man blir opprørt. Hvis noen sniker i køen eller gir deg en overhøvling for noe du ikke har gjort, fungerer sinnet som en god reaksjonsmekanisme. Hendelse … reaksjon … ferdig! Helt naturlig. Noen sverger kanskje til å undertrykke sinnefølelsen. Snu det andre kinn til. Et slags fromt «over-ego» som griper inn når djevelen i deg vil fortelle hvor David kjøpte øl.

Jeg tror ikke det er bra å undertrykke naturlige følelser mer enn nødvendig. En liten hendelse – en liten sinnereaksjon – ferdig. Mange små hendelser – ingen sinnereaksjon? – ikke ferdig… Hvor mange hendelser kan over-egoet akseptere før det smeller? Før begeret er fullt? Før dråpen får det til å renne over? Den dagen du eksploderer i sinne over en liten bagatell. Kanskje noe som ikke er relatert til tidligere bagateller, – de du galant snudde det andre kinnet til?

Da handler vi irrasjonelt. Hva får mennesker til å reise seg opp på bussen og brøle i sinne uten noen åpenbar grunn? Hva skjer med oss når bolten som holder vett og forstand sammen ryker? Følelse av sinne uten grunn er utvilsomt irrasjonelt. Det bør tas alvorlig.

Det var det som skjedde meg for en stund siden. Jeg kom ned i fellesgarasjen for å ta sykkelen til jobben og følte et plutselig anfall av sinne. Det var rettet mot to unge gutter der nede, som jeg aldri har pratet noe med ut over et «hei» eller noe sånt. De jobbet som elektrikere og hadde holdt på i to uker med å strekke kabler til elbil-ladere. Boksene var for lengst satt opp på veggen. Nå satt de henslengt i en av trappene som om de ventet på noen. Det var i dag de skulle koble laderne til hovedtavlen. Strømmen til alle leilighetene skulle kobles ut. Kanskje de ventet på en overordnet med gråsprengt hår, – en som meg. En som kunne passe på at alt var i orden før de koblet seg til?

En stemme inni meg ville gå bort til guttene, filleriste dem og brøle: «Dere vet ikke hva dere gjør!» – «Dere har faen meg ikke peiling på hva dere driver med!». Fullstendig irrasjonelt. Jeg måtte ta meg sammen. Jeg hadde jo ingen grunn til å kjefte på guttene. De gjorde bare jobben sin, tenkte jeg mens jeg tuslet bort med hamrende hjerte for å hente sykkelen min. Den sto i mekkerommet. Mens mange moderne menn rigger seg til med man-cave og spillerom, digger jeg rommet mitt i garasjen. Femten kvadratmeter med lysstoffrør og ventilasjon – med plass til å mekke sykler og påhengsmotorer. En gang kom to damer inn til meg og lurte på om jeg var vaktmesteren. Vi har ingen vaktmester her, men det smigret meg at noen trodde at det var meg. Jeg innser at mekkerommet betyr mye for meg.

Men hvorfor dette raseriet?

«Det var jo akkurat det du sa!» – «Det kom til å gå til helvete!», utbrøt kollegaen min, da jeg viste henne nyhetene på lokalavisen noen timer senere. Tykk røyk veltet ut av garasjeanlegget. Alle beboerne evakuert. Alle nødetatene er til stede. Naboer fortalte om to slukørede gutter som hadde kommet løpende opp fra garasjen. De sa at hele greia hadde eksplodert!

Seks måneder etter totalskaden kom fagrapporten fra konsulentselskapet som hadde jobbet på oppdrag for politiet. Den ga et bilde av to gutter i et stummende mørkt rom. Den ene på en vaklevoren gardintrapp med en tykk kabel i hånden som han skulle føre inn bak hovedtavlen. Den andre støttet trappen så godt han kunne mens han prøvde å lyse med mobilen sin. Den ble senere funnet utbrent på gulvet. Rapporten forklarte at når en tykk kabel slippes ned mot en strømførende inntakskabel ville det oppstå et magnetfelt som ville trekke den løse kabelenden mot den strømførende. Guttene visste ikke hva de gjorde. Ikke bare hadde de forårsaket ødeleggelser for titalls millioner. Fagrapportens mest kritiske punkt var at guttenes manglende kunnskaper kunne ha kostet dem livet.

Men ett spørsmål står likevel åpent: