For et par uker siden fylte jeg 56 år. Når du fyller år, fortoner livets tidsperspektiv seg klarere. Den tiden jeg har hatt, og den tiden jeg kan få.
Som aldrende mann ser jeg tilbake på dørene som åpnet seg for meg, og som lukket seg bak meg. Heldigvis er det slik at mens noen dører lukker seg, er det andre som åpner seg. Problemet med å bli eldre er at det er flere dører som lukker seg i forhold til antall dører som åpner seg.
Jeg husker da svigerfar overrakte skiene sine til meg. Han var sørgmodig, men glad for at noen kunne ha nytte av dem. Svigerfar elsket nemlig å gå på ski, men hadde ikke fått brukt dem på lenge på grunn av helseproblemer. Etter hvert måtte han innse at ski-karrieren var over. Han skulle aldri mer få oppleve å gå på ski.
Pip – pip – pip: Dørene lukkes!
Dører lukker seg gjennom hele livet uten at man tenker så mye over det. Få trettiåringer tenker over at dørene til å oppleve ny russefeiring er lukket, og få menn i førtiårene gråter over at man ikke lenger blir innkalt i det militære, – for å nevne noe.
Når du fyller 56 år begynner andre dører å lukke seg. Det er som på toget. Like før dørene begynner å lukke seg, kommer det et lydsignal. Hvis du er rask, rekker du å smette i gjennom før dørene lukker seg helt.
Smette i gjennom til hva?
Ny jobb? Hvis du ikke handler nå, vil du sitte i den jobben du har i dag til du går av med pensjon, såfremt du ikke havner mellom to stoler i forbindelse med en fusjon eller et oppkjøp. Motivet for at en 56-åring skulle velge ny jobb kan derfor like gjerne være trygghet som spenning og nye utfordringer. Men i praksis er jobbmarkedet temmelig stengt for 56-åringer.
Ny familie? Selv om det ikke er noen fysisk aldersgrense for å bli far, ligger 56-åringer temmelig nær den sosialt aksepterte grensen. Hvor lenge kan man egentlig regne med å være til stede for barna, når ens eget liv går mot høst? Å ha et forhold med en langt yngre kvinne ligger også i grenseland for det sosialt akseptable. Jeg nevner dette fordi jeg tror det hører til pattedyr-hannens dypeste instinkter å forestille seg at denne døren er åpen når man er 56 år.
Om man virkelig grep de gode mulighetene mens dørene var åpne, og således er fornøyd med livets valg og ikke akter å endre noe, er det bittert å tenke på at slike dører lukkes. Det setter et punktum for hva livet kunne blitt. Så lenge dørene var åpne, kunne du gripe mulighetene som dukket opp på godt og vondt. Når dørene er lukket, kan du ikke det. Livet ble hva det ble.
Kanskje det forklarer den bitterheten man ofte kan spore hos eldre mennesker? En skuffelse over hvordan livet ble. At man ikke grep mulighetene mens man kunne.
Dessverre vil enda viktigere dører ubønnhørlig lukke seg etter hvert som alderdommen skrider på. Men det finnes også dører som åpner seg når man er 56 år. For mitt vedkommende dreier det seg om mer tid til egne sysler etter som barna ikke trenger daglig transport og oppfølgning. Dørene har også åpnet seg for at vi voksne kan dra på helgeturer og ferier uten barn. Om noen år vil det åpne seg nye dører med barnebarn og pensjonslivets gleder. Men jeg er ikke der ennå.
Poenget er selvfølgelig at man skal fokusere på de dørene som åpner seg, ikke de som lukker seg. Om en aldrende person ikke opplever så mange åpne dører, kan han glede seg over alle dørene som åpner seg for sine barn – og etter hvert sine barnebarn. Tenk hvilken glede det er å gi et par ski til noen som opplever at dørene til skiglede åpner seg.
🙂 Kanskje de samme dørene som en gang lukket seg for svigerfar?
La det være sagt! 