Kampen mot de politisk korrekte

Er miljøbevegelsen i ferd med å skape et nytt klasseskille?

I dag er det nesten ingen som med hånden på hjertet kan identifisere seg som arbeider, selv blant de som med all grunn kunne ha gjort det.

Er vi blitt klasseløse?

Da «de gule vestene» begynte å demonstrere mot økt drivstoffskatt i Frankrike, var ett av bevegelsens argumenter at det ikke var rettferdig at «vi» skal betale for landets klimakrav. «Vi», i denne betydningen, er de som reagerte på avgiftsøkningen, som ble innført for å finansiere landets klimakrav i henhold til Parisavtalen.

Vi kan trekke paralleller til de norske «gule vestene».

Tidligere i høst demonstrerte de mot planlagte utvidelser av bomstasjoner. De pekte på en tilsvarende urettferdighet – en usosial avgift som legges på skuldrene til mennesker som bor utenfor bykjernene, som ikke har anledning til å velge alternative transportmidler. «Hvorfor skal vi betale?»

La oss se globalt på miljøproblemene.

De er utvilsomt skapt av den vestlige verdens overforbruk. Nå begynner de rikeste av oss å angre. «Hvorfor stanset vi ikke i tide?». Noen har begynt å bremse forbruket. I dag skal alt være bærekraftig og kortreist. Men forbruksveksten kan ikke bremses. Ikke globalt. Skal vi greie det, må vi henvende oss til husstander i andre deler av verden som akkurat nå kjøper kjøleskap, farge-TV’er og utrangerte biler. De vil reagere på samme måte hvis «vi» sier til dem at «Sorry, dere kan ikke starte samme kjøpe-galei som oss!»

«Vi» i denne sammenhengen er de politisk korrekte. De som bor på Ullevål, Berg, Tåsen, eller der hvor det går trikker og busser – og det nye byrådet har sørget for å brøyte sykkelstiene så folk kan sykle hele året. De fleste har master- eller doktorutdannelse, godt betalte jobber, – er innflytelsesrike, veltalende, skriveføre, samfunnsengasjerte, kulturelle, – og, selvfølgelig, miljøbevisste. I dag kjører de Tesla – uten skatter og avgifter. Diesel-bilene solgte de for to år siden.

De brukte og velfungerende diesel-bilene ble kjøpt opp av mennesker langt utenfor bomringene. De som valgte å bosette seg i boliger til halv pris, på steder hvor kollektivtrafikken aldri har fungert, i sovekommuner som tar innflytternes skattepenger uten å tilby noe tilbake. Endelig kan også «vi» kjøre BMW og Mercedes. «Vi» i denne sammenhengen er «de gule vestene» – de som har gjort en materialistisk klassereise. Nå et det deres tur, akkurat som nyrike familier i Kina og Vietnam som har kjøpt seg mikrobølgeovn og farge-TV.

Ingen er i stand til å nekte millioner av kinesere en klassereise lik vår egen, selv om den ødelegger kloden. Vi får heller skape vår egen miljøbevegelse. Når «de politisk korrekte» vedtar tiltak mot bilkjøring – i miljøbevegelsens navn – blir det som en rød klut for «de gule vestene». Hva får folk fra hele landet til å skrive rasende kommentarer når folkevalgte Oslo-politikere innfører tiltak i Oslo sentrum? Majoriteten av de hatefulle kommentarene kommer fra mennesker som knapt har vært i Oslo sentrum, og aldri noen sinne kommer til å kjøre bil innenfor Ring 1. Hatet er reelt, men ikke rettet mot sak. Det er et klassehat, – de «gule vestene» mot «de politisk korrekte». Miljøvern, som egentlig vedrører oss alle, oppfattes som et middel for å skape klasseskille.

Hvem sier at verden går mot en miljøkatastrofe?

Klimaforskernes teori om menneskeskapt, global oppvarming legitimerer «de politisk korrektes» iverksettelse av miljøtiltak. Forskerne tilhører for øvrig også «de politisk korrekte». Det finnes alternative forskere som mener at det ikke er overveiende grunnlag for å hevde at den globale oppvarmingen eksisterer. Andre mener at den eksisterer, men ikke er menneskeskapt.

Mye tyder nok på at den globale oppvarmingen eksisterer og er skapt av mennesker. De politisk korrekte forskernes budskap blir like vanskelig å formidle i vår tid, som at jorden var rund på Christofer Columbus’ tid. Før eller siden kommer sannheten frem, og da kan det være for sent å endre kurs.

Det er synd at våre egne «gule vester» – «den nedre middelklassen» – fører kamp mot «de politisk korrekte» gjennom å fordømme et hvert miljøtiltak som berører elbiler, veiprising og byplanlegging. Den kampen kunne vært ført på andre måter og med andre politiske saker. Vi må innse at miljøbevegelsen alltid vil være en del av «det politisk korrekte» både i Norge og resten av verden. Ønsker vi virkelig politiske ledere som sier at den globale oppvarmingen ikke eksisterer?

Våkn opp! Jorden er rund …

Reklame

Politiker i fella

De er ikke våre herrer. De skal være klar over, hver eneste dag de våkner og hver eneste kveld de legger seg, at de er våre tjenere.

Ordene stammer fra Erik Bye i filmen Giganten. Det handler om at politikerne aldri må glemme å lytte til velgerne sine, de som ga dem tillit og makt. Problemet er at politikere, som andre mennesker, lett glemmer sine tillitsverv, og begynner å «tro at de er herrer» (for å sitere Erik Bye en gang til). Som politikere, må de lytte til mange, – til ledere i embetsverket, næringslivet, kulturlivet, storinvestorer og politikere. Men de må aldri glemme å lytte til sine velgere, også.

I Frankrike begynner det å bli en utbredt oppfatning at Emmanuel Macron har gått i samme felle som Erik Bye så treffende beskriver. Som tidenes yngste president ble han stemt frem av folk som kanskje ikke var særlig fornøyd med sitt eget parti, og som ikke ønsket at landet skulle falle i hendene på kommunistene eller høyrepopulistene. De ga sin stemme til Macron – en mann av folket.

I min del av Frankrike ligger den siste bomstasjonen på vei til Spania. Jeg kjenner noen av dem som iførte seg gule vester og troppet opp der for å markere avsky mot Macron’s avgiftsøkning på bensin og diesel. Det var gemyttlig stemning , – ikke bare blant demonstrantene, men også blant bilene som passerte. Med få unntak iførte alle sjåførene seg den gule vesten eller la den synlig på dashbordet for å uttrykke sin støtte til saken.

Frankrike trenger tilskudd for å dekke økte klimaforpliktelser i tråd med Paris-avtalen som ble vedtatt før Emmanuel Macron kom til makten. «Smarte» hoder i den franske regjeringen hadde kommet frem til at økte miljøkostnader vel kunne dekkes gjennom økte avgifter på forurensende ting, som bensin og diesel. Da ville man ikke bare få dekket de økonomiske forpliktelsene, – men også stimulere flere til å kjøpe miljøvennlige biler. To fluer i en smekk. Kanskje byråkratene tok en «high five» seg i mellom?

Men de hadde glemt å lytte til velgerne sine. Det kan vise seg å bli sjebnesvangert.

Tidligere avgiftsøkninger under president François Hollande var langt fra populære, men hadde i det minste en sosial profil. Frankrike er ikke like klasseløst som Norge. Majoriteten tilhører en slags nedre middelklasse som greier seg selv økonomisk, men som ikke har flust med penger. De har ikke råd til å kjøpe nye elbiler. I min del av Frankrike bor mange i avsides landsbyer fordi det er billig. Følgelig må de kjøre lange avstander, gjerne med eldre firehjulstrekkere for å komme frem på bratte, svingete og smale veier. Avgiftsøkningen går rett inn i disse familienes daglige velferd, mens høyere samfunnsklasser ikke merker noen verdens ting.

Også påfølgende lørdag tok mine venner på seg gule vester og stilte seg opp ved bomstasjonen. Hilsninger ble utvekslet mellom demonstranter og passerende kjøretøy. Baguetter og drikke ble fordelt gjennom sidevinduer. Noen snekret en hytte for å holde varmen. Gjennom løpende Facebook-oppdateringer kunne jeg se at stemningen var høy. Men etter hvert kom det inn meldinger om at gule vester tente fyr på bomstasjonene, gjorde hærverk, trakasserte journalister og angrep politiet. Hardcore demonstranter – ikke like godmodige som de som stilte opp de første helgene. Hvem er egentlig «de gule vestene»? Fransk presse er full av tolkninger. Et nytt 68-opprør? En ny revolusjon? Et klasseopprør?

Den opprinnelige årsaken, – den usosiale avgiftsøkningen, har kommet i bakgrunnen. Det som fikk begeret til å flyte over, var at presidenten skjøt seg selv i foten fordi han beviselig ikke hadde lyttet til sine velgere – til folket. Og nå er det for sent å angre, for sent å begynne å lytte.

Nye, mer aggressive og utagerende gule vester har sluttet seg til bevegelsen. Protestene er nå rettet mot politikere og valgsystemer som ikke lytter til folket – som ikke gir folk flest politisk innflytelse. En slags klassekonflikt. Demonstrantene krever Emmanuel Macron’s hode på et fat. Får de det som de vil, kan det bli åpnet et meget farlig tomrom i det politiske maktspillet.

Jeg siterer nok en gang Erik Bye:

Politikerne må en gang lære …

Hjemme alene

Det er fredag kveld. Min ektefelle er i utlandet på jobbtur. Barna har flyttet hjemmefra. Jeg innser at jeg er alene. Jeg skal være alene helt til søndag kveld. Jeg kjenner på følelsen. Jeg tenker at selv om det er uvant, er det ikke utenkelig at jeg en dag havner overgitt i mitt eget selskap. Men da håper jeg å være mer forberedt.

Helg er forbundet med kos. Samvær, god mat og godt drikke. Fredagspizzaen ble en pizza fra frysedisken på supern. Det føles litt merkelig å vandre rundt i matvareforretningen i nabolaget mitt for første gang. Jeg har bodd her i over 2 år nå. Pizza, Cola light, kornbrød, makrell-i-tomat. På lørdag blir det ungarske pølser, lomper, tomater og løk. Jeg undersøker mulighetene for å kjøpe et ferskt wienerbrød, men slår det fra meg. Uvant ser jeg meg forvirret rundt. Hvordan får man med seg et ferskt wienerbrød? Kan man bare forsyne seg selv? Må man påkalle betjeningens oppmerksomhet?

Tanken over å påkalle noens oppmerksomhet får meg til å grøsse. Her står jeg med en kurv med en porsjonspizza, 4 gourmetpølser og spør om ett – 1 – wienerbrød. Det er nesten så jeg hører noen si: «Jasså? Du skal virkelig slå deg løs i kveld, ser jeg?»

En følelse av skam, kanskje?

Det får meg til å tenke hvor trist det er å se hvordan enslige menn innretter seg. Ikke de som har vært enslige hele tiden, men de som er kommet litt til sjels alder og som av en eller annen grunn er blitt alene. En slags idiotisk nøysomhet. Det er ikke så nøye. Det er jo bare meg. Jeg er heldigvis ikke hjemme alene særlig ofte.

🙂 Derfor er det viktig å øve seg!

Fantasy Island

Ordentlig ferie er å koble av fra den daglige tralten.

Gjøre andre ting enn man gjør til daglig. Nye omgivelser og nye opplevelser. Fantasy Island var et slikt sted. I TV-serien fra 80-tallet sørget vertene, Mr. Roarke og lille Tatoo for at gjestenes fantasier ble virkeliggjort under oppholdet på øya. Men av og til ble virkeligheten annerledes enn man trodde.

På Fantasy Island var den hvitkledte Mr. Roarke sjef over alle og kunne styre kulisser, effekter, statister og rollespillere som gjorde det mulig å sette i gang fantasiens spill. Men ingen kunne spå hvordan rollespillene ville ende, selv om det jo alltid gikk bra til slutt.

Det får meg til å tenke på ferier hvor man kan leve ut andre sider av seg selv.

Forestill deg at du lander på et sted hvor ingen kjenner deg. Da kan du selv bestemme hvem du vil være. Ankommer du hotellet i fin blazer og nypussede sko kan du gjøre en liten klassereise. Senker du skuldrene, knepper opp et par skjorteknapper og setter på deg mørke solbriller, kan du slentre av gårde som Herr Coolesen, uten at noen skjønner at du egentlig jobber som revisor. Du kan endre nasjonalitet. Med ball cap, bermuda, hawaiiskjorte og nasal engelsk blir du fort tatt for å være amerikaner. I Fantasy Island er alt mulig.

Å kjøre sitt eget Fantasy Island i en levende verden kan være risikofylt. Rollefiguren kan lett sprekke som troll i sola. Da er det er tryggere å kjøre Fantasy Island i lukkede områder hvor alle lever sitt andre jeg, og alt annet stenges ute. Velkommen til hippie camp – eller countryfestival. Betrakter du spillet fra utsiden, kan du ikke fordømme det du ikke forstår.

I helgen overnattet jeg & Sønn ved en camping der motorfolk møtes. Man kan si at de holdt en hyllest til amerikanske biler og motorsykler. De var pyntet med amerikanske flagg, og kveldens antrekk var western outfits, med cowboy-hatter og det hele. Den natten føltes det som om Fantasy Island befant seg et sted i de amerikanske sørstatene.

I like!

Sent på kvelden dukket det virkelige amerikanske opp. I et stort partytelt med plass til 200 mennesker spilte ingen ringere enn rockabilly-legenden Billy Burnette opp til dans. Han er født i Memphis, USA, og har vært John Fogerty’s høyre hånd i 6 år. På konsertopptak står han alltid nærmest Fogerty. Tidligere spilte Burnette 9 år i Fleetwood Mac.

Da vi satt og hygget oss med øl til toner fra gamle CCR-låter og en Fleetwood Mac låt, fyltes hodet mitt med floskler som «We are all Americans» og «God bless America». Det fikk ikke hjelpe at akkustikken ikke var korrekt, at trommene var for kraftige og gjorde takten litt sidrumpet.

Men de westernkledte menneskene kom aldri innom. Vi var bare en håndfull mennesker i det kjempestore partyteltet. På prærien rett utenfor gikk det i helnorsk musikk. Hellbillies, og sånt. Hadde det vært i USA, er jeg sikker på at hele partyteltet ville vært fylt med «yeehaa».

🙂 Det var jeg som ikke hadde forstått spillet.

Flagget heist.

Generasjon «E»

-Hva faen er’re du driver med?

Med hamrende hjerte river jeg opp døren på bilen som holdt på å meie meg ned på fortauet.

-Jeg SÅ deg ikke … unnskyld!

Jeg vet ikke hvor den unge damen hadde oppmerksomheten sin. Det må ha vært mye viktigere enn meg, – den levende personen som plutselig var rett foran bilen hennes idet hun svingte over fortauet. Jeg begynner å ane et mønster. Zombie-lignende mennesker som har oppmerksomheten sin andre steder enn der de fysisk befinner seg.

Ta for eksempel mannen i trettiårene som gikk sideveis ut i kjørebanen rett foran meg med mobilen sin foran ansiktet. Han måtte selvfølgelig gå sideveis, med ansiktet vendt fra kjøreretningen, for ellers ville jo sollyset falle på mobilskjermen. Akkurat da jeg kom syklende i dragsuget fra en bil. Kun et desperat primalskrik reddet zombie-skapningen fra å bli fraktet bort med nakkekrage.

Jeg skal ikke legge skjul på at det handler om uvettig mobilbruk. Mobilbruken reduserer effekten av de sosiale antennene. De blir mer opptatt av å velge korrekt «emoticon» i chatten, – enn å sense om personen de møter akkurat her og nå, ønsker å passere på høyre eller venstre side. Mobilbruken forandrer også virkelighetsinntrykkene. Hvilke prioriteringer gjorde den unge damen seg bak rattet, tro? Her hadde hun kanskje akkurat sett levende bilder av bedårende hunder og pusekatter bli reddet i nød, – i samme sekund som en middelaldrende, heseblesende idiot forteller henne at han holdt på å bli overkjørt. Herregud! Man må jo få tid til å fordøye inntrykkene!

Men er det bare uvettig mobilbruk?

Jeg vet at jeg står i fare for å utpeke meg selv som en sur gammel mann som fordømmer alle trettiåringer – våre nye voksne – over samme kam. Men det må være noe alvorlig galt med trettiåringer og fellesskapsfølelsen. Man kan ikke bare ignorere sosiale antenner, – de som jobber utrettelig i underbevisstheten vår for å kartlegge relasjoner til menneskene rundt oss, – på gata, i venterommet, på bussen, på flyet, i butikken og så videre. Antennene skaper kontakter vi ikke nødvendigvis er bevisste på. Hvis du befinner deg blant folk, vet underbevisstheten din hvem du føler sympati for, og hvem du bør passe deg for. De registrerer og anerkjenner personene i omgivelsene våre. Det fungerer som et slags smøremiddel i menneskemylderet. Uten sosiale antenner ville vi ikke vært noe annet en gjeng vandrende dauinger, – eller zombier som det kalles.

Skjedde det noe etter at «Hold-kjeft-og-spis-is»-foreldrene ble etterfulgt av de gode foreldrene som satte barna i høysetet? Som tilba sine barn som Guder? Som lot dem bli fulle av seg selv og sitt eget ego? Som skånet dem fra å utvikle egne sosiale antenner? Som lot dem føle at hver og en var verdens midtpunkt? Som ga dem mobiltelefoner til jul?

Jeg ser daglig trettiåringer i gata der kontoret mitt ligger, – mest hvite, norske menn, – elsket av sine mødre og fulle av seg selv. De ser hverken til høyre eller venstre der de vandrer nonchalant med mobilen foran ansiktet. De bryr seg ikke om de skjærer rett foran andre mennesker, – unge, gamle, svaksynte, barnevogner eller jekketraller. De bryr seg ikke. Og hvorfor skulle de bry seg om biler før de krysser gata akkurat hvor og når det passer dem? Gjerne sidelengs.

Det er kanskje ikke bare mobilen sin skyld.

Har vi fostret en generasjon egoister?

To måter å dø på

I helgen druknet en ung mann i Venezia. 22-åringen var kommet som båtflyktning til Italia for litt over et år siden.

Han hadde bare sittet og sløvet på kanten av kanalen. Nå lå han ute i vannet. Hodet duppet stadig under. Ingen vet med sikkerhet hvorfor han havnet i vannet. Mye tyder på at det dreier seg om et selvmord.

Det hele ble filmet fra den andre siden av kanalen. I nærheten høres høye tilrop, som «Afrika!», «Han er dum», «Han ønsker å dø», «Dra hjem dit du hører hjemme». Noen forsøkte å kaste ut redningsvester til ham, men forgjeves. Den unge mannen kunne trolig ikke svømme. Pateh Sabally døde bare få meter unna sine tilskuere.

Kanskje var det sørgelige utfallet uunngåelig. Nå, i januar, holder vannet i kanalen bare 5 grader. Det er gale-matias å hoppe uti uten sikring, og det var neppe tid til å skaffe nødvendig materiell som tau og flytemidler, selv om det lå en bemannet båt like ved.

Jeg håper ikke tilropene representerer generelle italienske holdninger – ei heller andre europeiske land. De minner meg likevel om kommentarfelter i norske aviser når det gjelder innvandringsspørsmål. Kunne det som skjedde i Venezia, ha skjedd ved utebrygga i en norsk by?

I oppegående samfunn forventes det at folk utviser et minimum av menneskeverd. I krigsherjede områder og land der sivilbefolkningen er blitt herset med i flere år, forsvinner menneskeverdet gradvis. Vi mennesker er dessverre ikke bedre skapt. Det som skjedde i Venezia, er dessverre et tegn på at samfunnet har begynt å miste grepet om menneskeverdet.

I 2007 forlot ambulansesjåførene Ali Farah med hjerneblødning og kraniebrudd i Sofienbergparken i Oslo. Den saken gikk inn på meg, fordi jeg visste at jeg, som hvit, blond og norskættet, ville fått en helt annen behandling. Ambulansefolkenes behandling stred mot nordmenns syn på menneskeverd.

Stor er kontrasten til en opplevelse jeg hadde samme helg som Pateh Sabally druknet.

Jeg var på vei med bil oppover mot Rudshøgda fra Mjøsbrua da en motgående bilist blinket mot meg. Han blinket som man gjør, når man varsler om politikontroll. I tåka foran meg fikk jeg øye på masse blålys. Utrykningsbilene sto langs et smalt veiparti hvor det er satt opp autovern midt i veien for å hindre møteulykker.

En brannmann stanset meg. Jeg så at han snakket med noen. Deretter vinket han meg gjennom den trange slusen. Jeg så at det ble gitt hurtig hjertemassasje til en person på veibanen. Idet jeg passerte helt inntil pasienten, forsto jeg at han som ga åndedrettshjelp, måtte vente til jeg hadde passert før han kunne trå til igjen. Så trangt var det.

«Et medisinsk tilfelle», sto det å lese i lokalavisene. Jeg forestiller meg at noen hadde blitt akutt syk. Noen hadde oppfattet situasjonen og ringt 113. Noen hadde fulgt opp den syke og begynt førstehjelp. Noen hadde sørget for at hjelpen fant frem.

Jeg er imponert av hvordan redningsmannskapene greidde å rigge seg til på den vanskelige plassen og hvordan de samarbeidet i den hektiske «Staying alive» rytmen som jeg har lært at livredning skal skje etter. Jeg tenkte at de bare kunne ha gitt blaffen i meg. Men jeg fikk reise videre etter få sekunder, – ikke til tonene av «Staying alive», men «Ella Fitzgerald» fra radioen på vei hjem til min kjære, – til lørdagskos med indrefilet, rødvin og stearinlys.

Jeg vet ikke hvordan det endte, der oppe på Rudshøgda. Men om det hadde vært meg som hadde ligget der i den kalde veibanen – omtrent en meter fra hjulene på passerende biler, – ville kona mi sikkert fått beskjed. Da skulle hun visst at redningsmannskapene virkelig gjorde alt som var mulig der denne lørdagskvelden.

Uansett hvem jeg måtte være.

Opptak av hendelsen som er publisert i avisene. Obs! Sterke scener.

Hvem er Louise Delage?

Hun dukket opp på Instagram 1. august i år. Man kunne ikke unngå å like henne. Bildene av den unge velkledde damen på ferie, på stranden, i båt, på gaten, på fest, hjemme, sammen med venner. På vei ut i livet. Hodet fullt av drømmer. Livet leker. Ren lykke.

Nye Instagram-bilder hver dag. Praktfulle, – nesten profesjonelle. Så lette å like! Det er noe ved Louise. De tankefulle øynene som får meg til å tenke at denne damen er dypere enn man tror. En man får lyst til å lære å kjenne, – og man gjør det – i hvert fall virtuelt – tror vi.

I forigårs ble hun borte – på Instagram altså. I dag kom avsløringen i form av en film på YouTube. Louise Delage var en falsk profil laget av et fransk reklamebyrå i forbindelse med en kampanje mot rusavhengighet – Like my addiction. Oppdragsgiver er Addict AIDE, et senter for rusavhengige. Reklamestuntet oppsummeres med følgende ord:

Den 1. august dukket Louise Delage første gang opp på Instagram. To måneder etter på kunne man telle opp mer enn 50 000 likes fra bildene og videoene. Men var follower’ne egentlig klar over hva de liked? – Det er lett å overse avhengighet hos en av dine nære …

På hvert bidige bilde opptrer nemlig «Louise» sammen med alkohol av ett eller annet slag, enten i hånden eller på pool-kanten eller i vesken, over alt. Man tenker kanskje ikke så mye over det når man ser bildene for første gang, men når man er klar over det, – ser man etter hvert drinken og ikke «Louise».

Jeg spør meg: Burde vi ha sett tegnene? – Oppdaget det tidligere? Og hvilke tegn? Alkoholholdige drinker florerer jo på alle sosiale media. Var det noe med blikket hennes som røpet henne?

Rusavhengige lever ikke nødvendigvis tett sammen med noen når avhengigheten tar styring. Omgangskretsen er kanskje ikke like stor som det ser ut på Instagram og Facebook. Ikke alle mennesker man omgir seg med, er nære venner. Det er hva man selv gjør det til. Kanskje enklest sånn. Det går fint å holde venner på en armlengdes avstand. Sånn er det også på sosiale medier. Vi liker «Louise» på nettet. Vi liker å se på henne i forskjellige omgivelser og kanskje leve oss inn i hennes tilværelse. Være på de samme stedene, – kanskje sammen med henne.

Men hvem av de virtuelle vennene bryr seg egentlig om hvordan det går med «Louise»?

Drømmene, fremtiden, det vakre utseende, utstrålingen, glansen, kjærligheten, vennene, pengene, – alt gruses. Kanskje livet?

Det skjer hver dag.

Og midt i dagens virkelighet er det altså noen som planter falske profiler på sosiale medier for å fremme sitt eget budskap, sin egen sak. Det er ikke sikkert at saken er god, som i dette tilfellet. Kanskje «Louise» vil ha deg til å gjøre noe du hverken vil eller bør gjøre.

😐 Så lett å like.

Så Jagland prater dårlig engelsk?

OK, Torbjørn Jagland snakker engelsk med norsk aksent, mens språket for øvrig virker helt korrekt grammatisk?

Mange mener at Gro Harlem Brundtlands engelsk også låter norsk, til tross for at hun har oppholdt seg flere år i USA. Jens Stoltenbergs engelsk låter mindre norsk enn Jaglands, men det er ikke vanskelig å høre at det er en norsk statsmann som taler.

Min engelsk er vel på høyde med en gjennomsnittlig norsk rikspolitiker. Jeg synes jeg klarer meg bra, men min datter, som har bodd i Storbritannia i fire år, mener at jeg snakker engelsk som Thor Heyerdahl og Petter Solberg.

Det er avhengig av ørene som hører.

Da jeg var yngre og bodde i fremmede land, følte jeg en glede over å kunne late som jeg ikke var norsk. Jeg ville være britisk. Siden jeg jobbet blant engelskmenn og tilbrakte fritid med dem, lærte jeg samværsformene samt en moderat grad av lokalt bannskap. Skoleengelsk og gateengelsk er forskjellige språk. Herlig å kunne snakke engelsk som en brite. Men så dukket det opp et delikat problem.

Hvilken engelsk skulle jeg snakke?

I Storbritannia finnes det egentlig ingen riksengelsk. Normale mennesker snakker hverken som dronningen eller nyhetsopplesere på TV. Det snakkes forskjellige dialekter omtrent på hvert gatehjørne. Forskjellige byer har sine spesielle dialekter. I tillegg forteller språket ditt hvor du står på den sosiale rangstige, – og hvorvidt du er mann eller kvinne.

Siden engelsk ikke er mitt morsmål, har jeg lett for å tilpasse meg dialekten til den personen jeg snakker med i øyeblikket. Da at jeg var ute i Oslo en kveld sammen med en forretningsforbindelse fra Liverpool, oppdaget jeg til min forskrekkelse at jeg i løpet av kvelden hadde fanget opp hans karakteristiske scousike tonefall i mitt eget språk.

Hvilken dialekt bør en nordmann velge? Og hvilken sosial klasse skal man tilegne seg når man kommer fra klasseløse Norge? Små språklige nyanser kan nemlig medføre at du sender feil signaler. Etter å ha snakket med en fyr som hadde skrevet hovedoppgave om kvinnelige uttrykksformer i det engelske språk, oppdaget jeg at mange av de uttrykkene jeg selv brukte, faktisk var feminine.

Snakker du med norsk aksent, slipper du alt dette.

Når jeg snakker med Bill fra sørstatene, Ben fra Østkysten, Bob fra Reading eller Brad fra Melbourne, så vil jeg fremstå som samme person. «Terry-eh from Norway». På ett eller annet tidspunkt fant jeg nemlig ut at mine engelskspråklige samtalepartnere ikke brydde seg om hvilken aksent jeg hadde. Holmestrand-engelsk duger like bra som en tilgjort overklasse-aksent med ufrivillige feminine innslag.

Jeg er sikker på at profilerte mennesker, som Torbjørn Jagland, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg også har tatt stilling til dette. Derfor spør jeg: – Hvilken engelsk dialekt skulle Jagland ha valgt, om ikke den norske?

🙂 Tenk om en norsk statsmann dro rundt i verden å snakket med Liverpoolsk scouser-dialekt?

Dagbladet.no/kultur (01.07.2016) Er det rart vi oppfattes som et surmulende folkeferd?

Med leid elsykkel i Pyreneene

Jeg liker å sykle. Ikke bare hjemme, men også når vi er i Frankrike. Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne sykle hele dagen. Men det går ikke. Da ville venner og familie aldri få glede av mitt nærvær. På den annen side skulle jeg ønske at venner og familie kunne være med meg på sykkeltur. Men folk som ikke sykler regelmessig, orker neppe å tilbakelegge mer enn en håndfull kilometer før en eller annen plage melder seg.

Løsningen finnes, og den heter elsykkel, eller nærmere bestemt Haibike SDURO. Vi leide den for en dag i byens sykkelsenter, Fun Bike Center utenfor Céret. De fikser det meste med sykkel. Og så har de nye elsykler til leie, primært for at folk skal kunne teste ut hva elsykkel er og for at turister, som oss, skal få anledning til å oppleve de vakre omgivelsene fra et sykkelsete.

Haibike SDURO

Mine sykkelturer er på mellom 30-70 km avhengig av stigning, vind og dagsform. Haibike SDURO med Yamaha elmotor på kranken yter 250 Watt / 0,34 HK og har rekkevidde på 100 kilometer. Teoretisk skulle rekkevidden på en fulladet sykkel holde fint.

Opplegget var klart. Min gode venn, Jonny, ble testfører på Haibike’n, mens jeg syklet på en vanlig tursykkel, – en hybrid med smale dekk og girutveksling for landevei. Planen var å ta en rute jeg har syklet flere ganger, forbi Vivés opp på en liten fjellrygg ved Llauro og følge veien oppover denne til Oms, videre opp til Taillet og deretter kjøre bratt nedover til Céret. Høydeforskjellen er ikke avskrekkende, bare vel 600 meter, men terrenget går opp og ned hele tiden, slik at høydeforskjellen nok oppleves større enn hva den egentlig er.

Vi syklet side om side på vei fra Saint-Jean-Pla-de-Corts mot Vivés. Allerede i de innledende bakkene begynte jeg å puste og pese og sakke akterut, men ikke mer enn at vi kunne holde følge. Vi syklet innom Vivés og satte elsykkelen opp mot klokkeveggen på den gamle 800-talls kirken for fotografering. Jeg synes ikke den moderne sykkelen harmonerte med steinveggen. En gammel DBS halvracer ville gjort seg bedre. Jeg kan liksom ikke se for meg prest og nonner på en Haibike.

På vei opp mot Llauro fortalte jeg Jonny om den fantastiske utsikten vi kom til å få se der oppe. Jeg husker jeg sa noe om at «- man kan se milevis både nordover og sydover, helt dit hvor man fornemmer havet i en blågrå dis». Men like før vi kom opp, syklet vi rett inn i en tåkesky. Vi tok oss inn på liten bar, men kunne dessverre fastslå at tåken neppe kom til å slippe taket med det første. Ingen utsikt. Bare grått.

Men rødvin og kaffe var ikke å forakte.

Yamaha motor på kranken.

Tåken gjorde veibanen våt, og brillene dugget. På vei opp til Oms tenkte jeg at vi burde hatt lys på syklene. Ikke godt å få øye på oss langs den smale, svingete fjellveien. I de bratteste stigningene måtte jeg ta en liten stopp for å få igjen pusten. Jonny stanset solidarisk, skjønt han merket ingen ting til stigningen. Jeg uttrykte misnøye med at tempoet var litt høyt. Elsyklisten hadde nemlig forsert bakkene på høygir uten å gire ned. Motoren hadde vært så trekkvillig at Jonny ikke så noen grunn til å skifte gir.

Da vi ankom Taillet hadde vi kommet over eller forbi tåken. Vi stanset for å ta bilder. Ennå var det 58 prosent igjen av batterikapasiteten på elsykkelen. Jeg skjønte da at den oppgitte rekkvidden på 100 kilometer faktisk var reell. For like etter at vi passerte den knøttlille fjellandsbyen, bar det nedover. Elmotoren hadde gjort sin jobb med glans. Nedover var det bare å stole på bremsene. Vel 13 kilometer sammenhengende svingete nedoverbakker ned til dalen under, ventet.

På vei mot Taillet.

Men først var det tid for lunsj. Denne gangen medbrakt. Jonny hadde benyttet tidlige morgentimer til å kjøpe inn deilige skiver av Serranoskinke og ferske baguetter. Det er uhyre viktig ikke bare ha med drikkeflaske(r) men også proviant når man er på tur.

Da jeg syklet tilbake for å levere elsykkelen dagen etter, innså jeg hvor kjedelig elsykkel er på flat mark. Hastigheten blokkeres på rundt 30 km/t, – selv i medvind. Da føles elsykkelen fryktelig treg. Dagen før hadde vi syklet på veier der elsykkelen virkelig kom til sin rett. På de sjarmerende smale og svingete veiene var fartsbegrensningen akkurat passe.

Et par andre ting jeg ikke liker med elsykler, er det store setet. Det er litt kjerringaktig. Jeg liker heller ikke tyngden på sykkelen. Den stjeler litt av bevegelsesfriheten og dynamikken ved syklingen.

Leier du elsykkel, anbefaler jeg et spennende veivalg med stigninger. Det finnes heldigvis mange sånne veier rundt Céret. Husk imidlertid på at stigninger tapper batteriet mer enn sletteland. Det samme gjelder nok også kraftig vind. Vi tilbakela i underkant av 40 kilometer med sykkelen og da viste batterimåleren 48 prosent. Det skulle rundt regnet holde til en dagsetappe på 75 kilometer i kupert landskap. Når du planlegger turen bør du være nøye med å studere stigningene. Av og til er det bedre å sykle en omvei for få moderat stigning i stedet for å brenne alt krutt – og batterikapasitet – på en insane stigning på 15% eller der omkring.

🙂 De du møter på vei opp der, er enten rablende gale eller proffsyklister.

Fun Bike Center (Her kan du leie elsykkel)

Haibike SDURO RC spesifikasjoner

Her kan du leie elsykler i sommer.

Fakta:
Pris for leie: € 35 pr dag. Leien omfatter ikke hjelm, så du må enten ta med deg en hjemmefra, eller kjøpe ny.

Elsykkelen kan låses og batteriet kan tas av og lades på for eksempel et hotellrom.

Rundt Céret finnes mange fine veier egnet for sykkel: Pyreneene, Alberès-fjellene, kystbyene Argelés, Colliour, Port-Vendres. Man kan også sykle over til Spania. Det er godt tilrettelagt for sykling slik at man ikke behøver å sykle langs hovedveiene. Sykkeltraseene er ikke merket på vanlige papirkart. De er likevel mulige å finne på Google Maps. Det er trygt å sykle langs bilveiene. Sykkelsporten er høyt ansett, og bilistene er generelt hensynsfulle mot syklister.

Søndag morgen er franskmennenes sykkeldag. Da fylles veiene med syklister, som gjerne slår av en kort prat på veien. Ingen skam å si at man er fra Norge og ikke prater så veldig godt fransk. Det er vanlig at syklister hilser på hverandre når de møtes. Man hilser gjerne også på turgåere.

Kombinér gjerne sykkelturen med lunsj. Den serveres mellom 12 og 3 på ettermiddagen. Etter det, serveres ingen mat. Av egen erfaring vil jeg advare mot å drikke mye vann fra springen. Kjøp flaskevann. Ta med nødproviant.

God tur!

Fra start. 100 km rekkevidde.

Turen starter på slettelandet.

Fjellvei.

Ved Oms var sikten dårlig.

58% igjen av batterikapasiteten før nedstigningen.

I godt driv nedover.

Endelig ble det lunsjpause.

Idyll.

Hvor vi syklet.

Reiserute.

Hagens forlatelse og Listhaugs tilgivelse

Da Carl I. Hagen entret stortinget i 1974, gikk velstands-Norge så bra at vi ikke lenger greidde å bemanne manuelle lavstatusjobber selv. I «skrubben» på den lokale restauranten der jeg jobbet på kveldstid, dukket det en dag opp to nye medarbeidere fra Pakistan.

Carl I. Hagen skulle for ettertiden bli landets mest fremtredende kritiker av innvandringspolitikk, innvandrere, fremmedkultur og islam, – en levende skyteskive for åndseliten, venstresiden, de borgerlige, kirken og en hver som følte at de representerte de gode verdiene.

Men Hagen sa bare det folk flest sa, uansett partitilknytning. Vi kunne høre Hagens ord over alt, blant nære og fjerne familiemedlemmer, kolleger, naboer og venner. Vi fordømte ikke dem fordi de omtalte innvandrere på samme måte som Hagen. Vi fordømte Hagen i stedet. Dette var ikke bare typisk for samfunnsdebatten, men også den politiske debatten. Mens Hagen tørket jakkekragen sin for rester av egg og råtne tomater, kunne ansvarlige politikere som Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch, Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg, Erna Solberg, Jonas Gahr Støre, Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide stå frem uten å måtte flagge sine innerste tanker om innvandringssakene.

Innerst inne tror jeg mange av de ansvarlige politikerne delte Hagens tanker.

Hva ville skjedd om Carl I. Hagen hadde latt være å utale seg om innvandringsspørsmål? Da måtte noen annen ta til orde og omtale elefanten i rommet. Hvem skulle gjøre det? Neppe en opportunistisk opposisjonspolitiker fra et lite parti.

Det måtte blitt en ansvarlig politiker.

Sylvi Listhaug ble født 3 år etter at Hagen inntok Stortingets talerstol for første gang. Som landets første innvandrings- og integreringsminister er hun forpliktet til å ta stilling til konkrete innvandringssaker, for eksempel det massive innrykket av asylsøkere ved Storskog i fjor høst. Det kreves at hun uttaler seg i media. Vi vil vite hva som skjedde? Hvilke mennesker var det som kom over? Hva slags bakgrunn hadde de? Hva skal skje med dem nå?

Folk snakker om det.

Om damen som reiste fra Dubai til Norge, trakk asylsøknaden tilbake og reiste hjem til Emiratene med en sjekk på 20 000 fra den norske stat fordi ingen hjalp henne å bære varene hennes fra butikken ut til bilen, som hun var vant til. Ved mottaket i Sjøvegan måtte hun bære alt selv hele veien hjem. Ikke fikk hun låne noen bil der, heller…

Om asylsøkere som står frem og klager på dårlig renhold ved mottaket, men som av kulturelle og sosiale hensyn ikke kan vaske selv. Menn som blir utstøtt av sine egne hvis de vasker, og kvinner som aldri behøvde å vaske selv i hjemlandet, og som føler det krenkende å gjøre det her.

Om nybakte asylsøkende mødre som klager høylytt over at måltidet de fikk like etter fødselen ikke var like bra som i deres hjemland, selv om de ansatte ved fødestua la ned mye omtanke for at de nybakte mødrene skulle få en ekstra fin opplevelse.

«En kan ikke bli båret på gullstol inn i Norge»

Sylvi Listhaugs utsagn kunne like gjerne kommet fra Carl I. Hagen, som nå er ute av den politiske arenaen. Er den nyopprettede ministerposten en erstatning for Carl I. Hagens Uriaspost for at ansvarlige, seriøse politikere skal slippe å få tilsølt jakkene sine med egg og råtne tomater? Er Sylvi Listhaug ofret av sine egne partifeller slik at de selv kan holde en seriøs, spiselig og stueren profil blant landets elite, mens Listhaug tar støyten på god gammel FrP-vis?

Innvandrings- og integreringsministeren er nemlig en del av Justis- og beredskapsdepartementet, – de som tidligere tok seg av innvandringsspørsmål – og som fortsatt tar seg av daglige innvandringssaker gjennom Innvandringsavdelingen, som har eksistert flere tiår før den nye ministerposten ble opprettet. Hvorfor kan ikke justisminister Anders Anundsen fronte innvandringssakene selv, slik som tidligere justisministre har gjort?

Man kan kanskje si at Listhaug kunne ha gjort det enklere for seg selv. Tilbakeføringen av asylsøkere til Murmansk og innføring av strengere regler for opphold av asylsøkere og godkjennelse av asylsøknader er omstridt, men har allerede gitt klare signaler ut i den store verden. I dag tror jeg alle, som vurderer å søke asyl i Norge, bruker Google for å søke opp Norge som destinasjon. Da vil de få opp bilder av en buss på vei til et frostfullt Murmansk og en dame med klassiske nordiske trekk med et klinkende klart budskap: Hvis du ikke er nødlidende eller drevet på flukt, – ikke vil tilpasse deg norsk kultur og verdigrunnlag, og ikke yte noe til fellesskapet, – så har du ingen fremtid i Norge.

Hvis budskapet virker, er det kanskje grunn til å tilgi Listhaug for enkelte av hennes utsagn, og omstridte tiltak. Hvis ikke, står vi på første rad med egg og råtne tomater. Men mest av alt, lurer jeg på hvem som ville blitt sendt ut på planken som innvandrings- og integreringsminister i en rødgrønn regjering?

🙂 Trond Giske, Audun Lysbakken eller Ola Borten Moe … ?

I går var jeg på snarvisitt i Sylvi Listhaugs hjemfylke, Møre og Romsdal, på et møte lagt til samme hotell som FrP Møre og Romsdal holdt sitt fylkesårsmøte. Jeg besøkte kommunene Hareid, Ulstein og Herøy, – velstandskommuner hvor FrP og Høyre har klart flertall. Velstanden trues i dag av tilbakegangen innen olje og offshore, men jeg har tro på at de oppfinnsomme, kunnskapsrike og arbeidsomme sunnmøringene greier å holde seg på bena. Noen av de som bygde opp denne landsdelen, startet med to tomme hender – akkurat som noen av de som kommer inn til landet i dag.

Her er noen bilder fra reisen.

Fra innseilingen til Fosnavåg sentrum.

Fiskebåt ved en slipp på Leinøya med utsyn ut over fjorden.

Jeg liker navnet på denne lekteren.

Snøggbåten er et viktig bindeledd for travle forretningsmenn.