Samfunn

Trenger vi å gå?

Jeg liker å gå. Det er blitt en vane. Jeg går hver dag. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg liker det. Selv om jeg verken får høy puls eller svetter mye, føler jeg velvære over å konstatere at kroppsmaskineriet fungerer.

Jeg har hund og kan fint forsvare å gå lange turer hver dag. Men en liten dachs trenger ikke mer enn et kvarter for å være fornøyd. Selv trenger jeg flere kilometer og et par timer. I det siste har jeg funnet ut at jeg kan kombinere pleasure med business.

Bena kan brukes som fremkomstmiddel!

For noen dager siden stanset en bil opp ved siden av gangstien jeg gikk på. Ut kom ei jente som stilte seg opp rett foran meg med et skilt – «Adgang forbudt».

-Ja, nå har det seg sånn at vi skal sprenge her, altså…

Jeg bor i et område hvor det skal bygges ny T-bane. Det er byggeaktivitet over alt. Og akkurat nå – på sletta der jeg vandret.

Hun så på meg med en mine som sa – «Du kan vel gå et annet sted?«.

En annen vei ville bety at jeg ville komme ti minutter for sent. Jeg forklarte bedende at jeg var på vei til Granfoss, et par kilometer unna, og ikke ville rekke frem i tide hvis jeg måtte gå rundt.

Hvem bruker bena som fremkomstmiddel?

Jenta slapp meg likevel forbi, og jeg kvitterte med å gå hastig over sletta mens bilene fortsatt kjørte få meter fra meg. Da jeg passerte tjue minutter senere med bil, så jeg at jenta med skiltet fremdeles var på plass, – mens biltrafikken gikk uforstyrret. Kun korte stopp ved sprengning.

Gående får gå et annet sted!

Det er dessverre mange som aldri går. De har ikke tid. De gidder ikke. De synes det er dumt. Når mennesker som aldri går, skal tilrettelegge for anleggsvirksomhet, velger de systematisk å stenge gangvei og fortau sånn at biltrafikk ikke blir forstyrret. Jeg greidde å få utbedret en livsfarlig trafikkfelle – for gående. Tankeløst arbeid. Kommunen involverer seg ikke i planleggingen av trafikkomleggingen. De overlater til Pjotr og Dimitrij å gjøre det de mener er best. Det som fungerer i Vilnius og Krakow, fungerer sikkert fint også på Fornebu.

Not!

Jeg vandret omkring i området lenge før den store utbyggingen begynte. En kveld kom jeg over et anleggsgjerde som stengte hovedveien for gående ut til Snarøya. Ingen omvei – ingen mulighet til å komme gjennom.

Ta bilen neste gang!

Dagen etter hadde Budstikka en reportasje med bilder av en mann som rev opp klærne sine da han forsøkte å krysse det samme gjerdet. Han skulle åpenbart rekke noe. Han brukte bena som fremkomstmiddel. Han visste ikke om noen omvei. Det sto ikke noe sted. Lokalavisen fikk anleggsformannen til å fortelle hvor dumt det var å gå der. Jeg tenkte at formannen kunne hatt godt av å bruke kroppen sin mer. Ikke bare ville han fått bukt med fedme, – han kunne også ha forberedt en bedre løsning for gående.

Bedre i gamle dager?

Jeg var nylig på befaring på gamle boplasser i skogen over Siljan i Telemark. På midten av 1800-tallet var det spredte plasser hvor det levde barnerike familier. Grusveiene eksisterer den dag i dag – men er stengt av bommer. Inne i skogen finnes ennå spor etter kjerreveier. De er delvis gjengrodd og moselagte, men de finnes – akkurat som restene etter torpene. Det forundrer meg hvor mye folk måtte gå – til fots – kanskje på ski om vinteren. Ikke for fornøyelsens skyld – ikke for å holde fedmen unna. Det var nødvendig – for å komme seg på jobb i skogen eller på skolen – eller utføre enkle ærender. En tur til doktoren – til skomakeren – levere varer – kjøpe salt og kaffe?

Det fortelles at kvinnene ofte slo i hjel tiden ved å strikke – samtidig som de gikk langs veien. Det er ikke noe problem å gå. Fire kilometer til – og fire tilbake – er vel ingen ting?

Inne på skogen måtte alle gå. Det var ikke noe lett liv. Tankefullt sto jeg på restene av en steintrapp hvor en familie på syv passerte da de i 1872 forlot plassen for å ta Amerikabåten til Quebec. De skulle ta seg videre «over leikane» til Minnesota. Ingen vet hvordan det gikk. Deres ankomst er notert i bøkene, men ingen har hørt fra dem siden.

I dag behøver ingen å dyrke rug og bygg, høste fôr, holde ku, høner og geiter i fjøset. Vi kan bo sentralt. Vi har kommunikasjonsmidler. Vi trenger ikke å gå.

– Eller gjør vi det?

tur-2

Smittens ettervirkninger

Omstillingen skjedde brått

Da jeg smekket igjen døren til det store kontorbygget på torsdag kveld følte jeg at Karenslyst kokte. Det tutet iltert flere steder, og jeg kunne høre folk som skrek ut av bilvinduene. På vei hjemover langs sykkelveien tenkte jeg på scener jeg hadde sett på kino. «Redde seg den som kan, før asteroiden kommer!» – eller noe sånt.

Det er ingen tvil om at tiltakene er nødvendige.

Etter hva jeg forstår, er det viktig å hemme utbredelsen sånn at dagens helsesystem rekker å behandle så mange som mulig. Det forhindrer ikke at du og jeg blir syke, men vi blir ikke alle syke samtidig. Jeg stoler på det norske helsevesenet og krysser fingrene.

Derfor tillater jeg å ta et lettsindig skritt tilbake for å se det hele fra oven.

Corona-viruset vil utvilsomt etterlate seg spor i verdenshistorien. Da tenker jeg ikke først og fremst på det vi kommer til å oppleve de nærmeste ukene, – ei heller de medisinske sidene – men samfunnsmessige endringer som vi kommer til å knytte til viruset.

Her er noen eksempler:

Under Corona-viruset sitter nesten alle kontorister, som ikke har samfunnsviktige oppgaver, på hjemmekontorer. En laptop med nett og VPN – og voilà, så er man på jobb. Vi kan delta på møter hvor vi kan både se og høre hverandre samtidig. Teknologien har vært her lenge, men mange har valgt å ikke benytte seg av muligheten, eller har ledere som ikke anerkjenner hjemmekontor som arbeidstid. Nå er ikke hjemmekontoristene outsidere lenger. Det er de som ennå sitter på kontoret som er det. Mange kommer til å få en aldri så liten aha-opplevelse -ikke bare over hvor bra teknologien fungerer – men at hjemmekontortid faktisk er arbeidstid. Trenger vi egentlig kontorpulter til alle – samtidig?

Jeg håper staten stiller garantier for likviditeten til Norwegian sånn at de kan fortsette med sine lavprisflyvninger. Uansett, kan Corona-viruset bli dråpen som tvinger lavprisselskaper til å sette flyene sine på bakken. Flere har slitt med dårlig lønnsomhet, og noen har allerede sett resultatene av «flyskammen». Før eller siden kommer det til å bli dyrere for deg og meg å fly, – og endringen kan godt komme i kjølvannet av Corona-viruset.

Flyselskapene har kanskje ikke tatt høyde for hendelser som Corona. I fredstid er det nemlig usannsynlig å oppleve at land stenger grensene sine på kort varsel. Det er ekstreme tiltak som tidligere har vært knyttet til krig, statskupp, bananrepublikker og force majeure. Hvis dagens grensestengninger viser seg å bli effektive, kan siviliserte land iverksette dette til andre, mindre alvorlige formål. Det vil begrense din og min bevegelsesfrihet.

Verre er det at Corona-viruset har bidratt til historiske lave oljepriser. Alle vet at etterspørselen etter olje er synkende og at oljeindustrien før eller senere blir tvunget til å omstille seg. Corona-viruset kan gjøre at dette skjer og ikke «senere». Corona-viruset er en god unnskyldning også for aktører i andre næringer til å iverksette omstillinger.

Varehandelen for eksempel.

Det forundrer meg at nedgang i varehandelen ofte blir forklart med endringer i kjøpekraft og konjunkturer, uten å nevne elefanten i rommet: Netthandelen. Klær, sportsartikler og elektro har lenge vært utfordret. For første gang har jeg bestilt medisiner på nettet. Ingen vits i å stå i kø på apoteket. Når nye kunder oppsøker nye nettbutikker, ender det med poengseier til nettbutikkene.

Netthandelen vil også øke innenfor dagligvarehandelen. Her hvor jeg bor, er det populært å få varer levert på døren. I Frankrike (og andre steder) kan man bestille varer på nettet og plukke dem opp på vei hjem senere. Man stanser bilen på «Drive»-feltet, trykker på knappen som fjernåpner bagasjeluken, og venter på at noen skal legge varene rett inn i bagasjerommet.

I dag kom beskjeden om at Frankrike stenger barer og restauranter. Det skal fremdeles gå an å hente pizza for å spise den hjemme. Kultur og sportshendelser kan også nytes hjemmefra. Trenger vi å sitte sammen med mennesker vi ikke kjenner?

Er jeg alene om å frykte et kaldere samfunn?

Coverbildet er del av fantastisk gatekunst som kan beskues i Brenneriveien ved Vulkan i Oslo.