Reise&Leve

Fars dag oppover Lysakerelven

lysakerelven-1

Søndag var det farsdag, og far benyttet det korte dagslyset til vandre oppover Lysakerelven. Begge sider av elven er tilrettelagt for turgåere, med plattinger, rekkverk, trappetrinn og annet som letter marsjen. Det hender at stien deler seg. Pass på hvor du går! Det er mulig å forville seg på usikrede partier. Når det er sølete, er det lett å skli, – og du kan skli langt hvis det ikke er noe rekkverk, grener eller røtter der du er.

Apropos søle, så er det for tiden gummistøvle-føre nedenfor Grini Mølle. Jeg valgte turstøvler, og ble dekket av søle opp til knærne. Og Apropos Mølle. I riktig gamle dager lå det møller langs hele elven. På begge sider av elven finner du plansjer som forteller om de forskjellige kulturminnene. I det jeg sliter meg oppover en kneik full av søle, steiner og røtter tenker jeg på alle som i årenes løp må ha fraktet korn på kjerrer langs slike stier. For et slit!

Det er vakkert ved Bogstadvannet. Jeg ser at det begynner og mørkne. I stedet for å gå rundt vannet, velger jeg å bryte av ned mot Fossum idrettspark. Ved parken ringer jeg min elskede og spør om hun kan hente oss.

🙂 Det skulle da bare mangle! Det var jo tross alt farsdag, ikke sant?

lysakerelven-3
Turvei langs elven er godt merket. Her på Bærumssiden (Jar) følger du L1. På Oslosiden er det A1.

lysakerelven-11
Jarfossen, et lite badeparadis på varme sommerdager.

lysakerelven-13
Tunellen under Bærumsveien er bare et par år gammel. Tidligere måtte man gå en strabasiøs omvei for å krysse Bærumsveien.

lysakerelven-15
Veien videre gikk på Oslo-siden. Forsøkte å følge en sti helt nede ved elven i stedet for å gå langs boligene ved Lyseskrenten, men høy vannstand og to kortbente hunder gjorde passasjen usikker.

lysakerelven-17
Ivrige Hunder må gå i bånd. De har for mye sporinstinkt «i blodet» til å gå løs i skogen.

lysakerelven-19
Nasjonalromatikk i rene Tidemann-og-Gudestil.

lysakerelven-21
Lysakerelven er omtrent 7 kilometer lang. På en sølete dag som dette, tar turen ca. 2 timer en vei.

lysakerelven-89
Ved Grini Mølle åpner landskapet seg.

lysakerelven-91
Rolig høststemning ved Grini Mølle.

lysakerelven-93
Når noen ber så pent, skal jeg love å passe godt på hundene mine 🙂

lysakerelven-95
Målet er nådd. Bogstadvannet.

lysakerelven-97
Bogstadvannet med rester etter tømmerfløting og ærverdige Bogstad Gård på Oslo-siden.

lysakerelven-99
Markaidyll ved Fossum.

lysakerelven-map

Sykle til Laroque-des-Albères

I serien «gammel mann sykler hvor han vil» er turen gått til Albères-fjellene. Det vil si, ikke oppe i selve fjellpartiet, men langs kanten av fjellene, der landsbyene ligger tett i tett.

la-rocha-5

Søndag morgen i Frankrike er tiden hvor syklistene erobrer veiene. Overalt hvor jeg sykler, ser jeg andre, glade syklister. Noen virker mer opptatt av å skravle enn å sykle. På sykkelstier over vinmarkene utveksles et «bonjour» i det man møtes, akkurat som nordmennenes «hei» når man møtes på skogsturer. Formålet med franskmenns sykkelturer er ofte lunsj. Jeg passeres av en lokal Vespa-klubb på vei til kysten, sannsynligvis for en bedre lunsj. Nypussede doninger knatrer langs idylliske landeveier. Jeg får blårøyken i neseborene.

Herlig!

Albères-fjellene strekker seg fra Middelhavskysten mellom Frankrike og Spania noen få mil inn i landet mot Pyrenéene. Her nede bor folk i landsbyer. De ligger tett i tett. Så snart du har forlatt én landsby, er du i den neste. Fra Le Boulou syklet jeg til Montesquieu-des-Albères, opp gjennom gamlebyen, mot kysten gjennom Villelongue-Dels-Monts til Laroque-des-Albères, deretter gjennom Saint-Génis-des-Fontaines tilbake til Le Boulou og etter hvert til min egen landsby, Céret. Det er små høydeforskjeller på denne ruten, så den er lett å sykle på en fin søndags morgen. I dette landskapet skal man ikke bevege seg særlig høyt opp, for å få storslagen utsikt mot fjellene og Middelhavet. Det øverste bildet viser utsikt fra Laroque mot Argeles-sur-mer. Når vinteren kommer, er det mye lunere under Albères-fjellene enn helt ute ved kysten.

Gamlebyen i Laroque-des-Albères er bygget rundt en bratt kolle, nærmest en klippe, – et landskap som er naturlig formet som et fort. Men gamlebyen er ikke noe museum. Her bor det moderne familier. Husene er velholdte. Bilene står parkert nedenfor, fordi gatene ikke er utformet for biltrafikk. De egner seg ikke for sykling, heller. Men så er ikke avstandene særlig store.

Her er noen bilder fra søndagens sykkeltur.

🙂 Det er 26. oktober og noen-og-tyve grader.

villages-1
Landsbyene ligger tett som hagl. Utsikt fra Montesquieu-des-Albères mot Banyuls-dels-Aspres.

villages-3
Den vakre kirken i Montesquieu-des-Albères en søndag sent i oktober.

la-rocha-3b
På toppen av Laroque kunne man beskytte byen mot spanske inntrengere.

la-rocha-4c
Og helt på toppen, – det katalanske flagget.

la-rocha-7
Gate oppkalt etter Canigou-fjellet som er synlig i hele Pyrenées-Orientales.

la-rocha-6
Denne gaten i gamlebyen er ingen museumsgate. Her bor det moderne familier på begge sider.

la-rocha-1
Kirkebakken i Laroque.

la-rocha-9
Vel nede på sletten smakte jeg på medbrakte saftige mandariner. Albères-fjellene i bakgrunnen.

la-rocha-11
Det sies at denne veien med sine platan-trær er plantet av romerne. En perfekt sykkelløype!

Perthus – byen med en fransk og en spansk side

Langs hovedgaten tilhører høyre side Frankrike, mens venstre side er Spania. Krysser du gaten, går du over til et annet land. Jeg har syklet i grenseland.

perthus-3Politistasjonen på den franske siden ligger øverst i hovedgaten. Politikonstablene som patruljerer gaten, har kun jurisdiksjon på sin ene side av gaten.

Helt frem til den nye motorveien ble bygget på syttitallet, var dette franskmennenes «Svinesund». Da gikk all trafikk i byens hovedgate. Gamle postkort viser glade feriebilister som stanset opp for å handle billig tobakk og sprit – og alt annet som var billig.

I dag dundrer trafikken forbi på motorveien i stedet. Det kan Perthus glede seg over. Hele 16 000 vogntog passerer nemlig grenseposten hver dag! Det nye «Svinesund» ligger nå ved den spanske byen La Jonquera, et par kilometer lenger syd. Jeg synes utviklingen av grensestedet minner forbausende mye om vårt eget Svinesund.

På vei til Perthus fra min franske landsby Céret velger jeg å sykle den pittoreske veien over høydene ved Les Cluses. På oversiden dundrer motorveien A7. Nedenunder ormer den gamle hovedveien seg. Jeg liker ikke å sykle på yttersiden av den gamle hovedveien hvor veiskulderen av og til mangler, – og det er langt ned til bunnen av juvet …

For å få et overblikk over byen og fjellpasset sykler jeg opp til Fort de Bellegarde. Det er bratt, men så er vi da ennå i Pyreneene. Fra fortet får jeg øye på flere merkede sykkelstier mellom Frankrike og Spania, men de er ikke særlig egnet for oss som sykler på smale dekk.

Fortet har historie fra midten av 1600-tallet. Det er i god stand, – og tjente faktisk som fengsel for Gestapo under siste verdenskrig.

For en som ikke … eh … aldri er i shopping-modus, er det lite å gjøre i Perthus foruten å studere folkelivet. Jeg konstaterte at det er flere boliger på den franske siden enn på den spanske. Der finner du til gjengjeld de fleste butikkene og alt folkeliv. Denne lørdagen var det flest spanjoler i gatene. Jeg tenker: Hvordan kan spanjoler, som lever i et mekka med hensyn til sprit- og tobakkavgifter, sett med norske øyne, – finne enda billigere sprit og tobakk noe annet sted i hele verden?

På vei hjem sykler jeg den gamle hovedveien. Etter en enkel lunsj går veien i nedoverbakke, og jeg kunne følge biltrafikken uanstrengt helt til jeg måtte svinge av. Et høydepunkt for lett verkende lår.

🙂 Bli med å sykle i bilder gjennom et fransk-spansk september-landskap!

cluses-1
På vei opp høydene ved Les Cluses kan jeg studere den gamle hovedveien. Noen steder finnes rester etter den gamle romerveien.

 
cluses-3

På grensen mellom Frankrike og Spania langs motorveien A7 ligger denne menneskeskapte pyramiden med et monument på toppen. Anlegget ble bygget sammen med motorveien i 1976. Jeg har aldri sett folk ved pyramiden. Fra her vi står, hadde vi måtte krysset motorveien som er skjult av buskas.

 
perthus-1

Franske bygninger i Perthus.

 
perthus-5

Hovedgaten som var tidligere hovedvei mellom Frankrike og Spania. Venstre side av veien tilhører Spania, – høyre side Frankrike!

 
perthus-6

Tøff kilometer å sykle opp til Fortet …

 
perthus-7

En av inngangene ved fortet.

 
perthus-9

Ikke det verste stedet å stå vakt. Utsikt nordover mot Frankrike.

 
perthus-11

Mot spanskesiden av Pyreneene. Veiene i bakgrunnen er merkede sykkelstier.

 
perthus-13

Perthus sett fra fortet. Bebyggelsen vokste på begge sider av den gamle hovedveien.

 
perthus-17

Fortbebyggelse mot den spanske byen La Jonquera i bakgrunnen.

 
perthus-19

Slik fortet ser ut på innsiden av vollmuren vendt mot Spania.

Tidskoloritter

En tidskoloritt er et skapt stemningsbilde av en bestemt tidsperiode. I kveld, når jeg luftet hundene, passerte jeg to forskjellige boområder, – 5 minutter å gå – men over 50 år fra hverandre!

holtekilen-13

Alle filmskapere vet det. Skal filmen bli en kassasuksess, må tidskoloritten stemme ned til minste detalj. Det gjelder ikke bare fortid, men også nåtid. Flytter du inn i en nybygd bolig i 2014 og samtidig benytter anledningen til å kjøpe ny sofa og innredning, skaper du deg en tidskoloritt for 2014. Mange av de nyinnflyttede beboerne i Oslos nyeste drabantby, Fornebu, har sannsynligvis gjort akkurat det.

Jeg legger kveldsturen mot Holtekilen, i ytterkanten av Fornebu-området. Det første jeg legger merke til, er en garasjerekke av nostalgiske grønne blikkplater som åpenbart har sett bedre dager. Det formelig oser borettslag og 1960-tall, da drømmen var to-rom-og-kjøkken, egen bil og garasje.

Dette er Kilenstua Borettslag (USBL).

På vei inn mot husrekkene noterer jeg meg ukens tilbud i nærbutikken: Findus frityrtorsk. Forrige uke var det wienerpølser. I 1960 var dette luksusmat. I hvert fall sammenlignet med lungemos og tomatsuppe. Fra utsiden ser butikken ut slik kolonialbutikker så ut i min barndom, da hverken Kiwi, Rimi eller Rema var oppfunnet. Da var det bare «butikken» – eller «butta» på hjørnet.

Det er ikke bare husene som er holdt i sin opprinnelige stil. Det virker som om beboerne har vært tro mot stilen. Til og med verandamøblene ser ut til å passe inn i tidskoloritten. Nyslått gress og vimpel på tunet indikerer orden slik det skal være i et borettslag rundt 1960. Jeg antar at det lukter grønnsåpe og nystekt frityrtorsk i trappeoppgangene.

holtekilen-11

Alle borettslag hadde en «butta på hjørnet». Et lokalt møtested for utveksling av siste nytt. Her treffer man folk fra sitt eget nærmiljø, – som fru Fransen i tredje, fru Johnsen i første og direktør Berg fra B-oppgangen 🙂

holtekilen-9

Et reklameskilt for Findus Frityrtorsk danner en ypperlig tidskoloritt for 1960.

holtekilen-15

Rekkehusene er en del av borettslaget. Den opprinnelige gulfarget er frisket opp, ellers er den opprinnelige stilen beholdt til minste detalj. Meget bra!

Vi beveger oss videre.

holtekilen-1

Vi begir oss videre til neste tidskoloritt. Moderne tursti med idylliske Holtekilen i bakgrunnen.

Etter få minutters rask gange står vi ved en ny tidskoloritt, Fornebu Panorama. Her er det bygd 81 leiligheter i separate blokker på toppen av et kjøpesenter. For i 2014 er «kjøpmannen på hjørnet» en saga blott. Folk drar til kjøpesentrene. Ikke nødvendigvis det nærmeste, men det de liker best. Man stikker innom mens man sitter i bilen, så slipper man å bære handleposer, – selv om det bare er noen hundre meter fra huset.

Jeg er litt usikker på om tidskoloritten stemmer med 2014. Kanskje det skal forestille 2020 eller 2030? For det ligger en risiko ved å forsøke å skape noe veldig moderne for sin tid. Det som er hypermoderne i sin samtid kan lett oppleves som usmakelig i ettertid. Det finnes mange eksempler på det fra 1960-årene. Jeg vet om mange, men skal ikke nevne noen. At Kilenstua Borettslag fremdeles fremstår som en tidskoloritt fra 1960 er en honnør til arkitekten. «Det enkle er ofte det beste», for å sitere en kjent dagligvarekjede.

Når det gjelder Fornebu Panorama, kan man spørre seg om hva det skal forestille. Er det et boligmiljø med et kjøpesenter under, eller er det et kjøpesenter-miljø med noen boliger på toppen? Jeg holder en knapp på det det siste. Selv ville jeg velge å bo i et boligmiljø, ikke et kjøpesenter-miljø.

Jeg tok noen bilder fra turen. Bildene er behandlet med filtre for å se hhv. nostalgiske og moderne ut.

fornebu-1

Neste tidskoloritt er 2014. Også her har butikken en sentral beliggenhet, men langt i fra like intimt som hos kjøpmannen på hjørnet.

fornebu-3

Her skal kan man kunne gjøre storhandel. Du kan nok finne Findus’ Frityrtorsk her også, men det spørs om det kommer til å bli noen storselger?

fornebu-5

Samme arkitektoniske stil som man finner flere steder på Fornebu, blant annet Statoilbygget. Hypermoderne i 2014, men kan lett bli «harry» i fremtiden …

fornebu-7
Skumringsbildet er manipulert med fargefilter for å skape en riktig tidskoloritt. Siluett av Hagebyen.

🙂 Fra Findus til Sushi på 5 minutter

ableksikon.no: Oksenøya Dagligvare/Kilenstua

Fornebupanorama.no

Oslos franske sider

På århundreskiftet rundt 1900 opplevde Oslo en bygge-boom. Da var Paris et kulturelt sentrum for hele verden. Norske kunstnere, arkitekter og byplanleggere lot seg inspirere. Finnes det noe fransk igjen i Oslo i dag?

pascal-7
Pariserkvartalet (foto: Google.maps)

Pariserkvartalet (foto: Google.maps)

Alle som ville skape noe fint i år 1900, hentet inspirasjon fra Paris. For en del år siden kom jeg over gamle aviser i forbindelse med oppussing av et gammelt hus. Jeg bet meg merke i hvor mye oftere franske ord ble brukt i firmanavn og produktnavn enn i dag. Den gangen virket alt mye flottere på fransk. Det samme som i dag, i grunnen, – bare at i dag skal alt være så amerikansk!

Den franske skole

Den franske skole (foto: Google.maps)

Det franske kultursenteret

Det franske kultursenteret (foto: Google.maps)

Sporene etter det franske finner vi i datidens bygninger. Mange av dem i bydelen Frogner, hvor Bygdøy Allé ligger, – gaten som er formet som en fransk aveny. Den nederste delen mot Solli plass kalles Pariserkvartalet. Jeg synes dette kvartalet, avgrenset av Frognerveien og Skovveien, føles veldig fransk. Ved skoleslutt kan du ikke unngå å høre franske stemmer rundt deg. Den franske skolen ligger nemlig bare et steinkast unna. Mens vi er på Frogner, kan vi også ta med det franske kultursenteret i Holtegata. Her holdes det franskkurs for store og små. Du finner et godt fransk bibliotek og mediatek, – og av og til holdes det konserter og utstillinger her.

På jakt etter det franske på en fin lørdag, tok husets to damer og undertegnede en tur til Pascal Konditori i Henrik Ibsens gate for å spise lunsj. Når du befinner deg innenfor, er det som om du befinner deg i en fransk by. Stedets lunsjretter ligger på mellom 150-180 kroner.

🙂 Og du kan selvfølgelig ikke dra derfra uten å ha smakt på kakene!

pascal-9
Pascal Konditori i Henrik Ibsens gate, Oslo
pascal-3
Fiskesuppe på Pascal. Store biter laks, hvit fisk og reker. Frisk smak.
pascal-1
Steak sandwich med béarnaisekrem.
pascal-5
Feuilletine. Smak av nougat og sjokolademousse. Flott design.
vika-terrasse-1
Tar med praktfulle Vika terrasse med tilstøtende nybygg fra flere epoker. Ikke helt ulikt noe man kunne ha funnet i Paris eller der omkring.

En smak av USA på en søndag

nm-bbq-1

«Grilling er lek med mat!», pleide svigerfar å si. I følge mennesker av Den Gamle Skole skulle middag tilberedes på kjøkkenet og serveres med kokte poteter og saus. Ellers regnes det ikke som ordentlig middag. Grilling i Norge i sin nåværende form er relativt nymotens. Selv om mennesker har tilberedt mat over kull i uminnelige tider, kan jeg ikke huske å ha sett hagegrill i de tusen hjem før på 80-tallet. I barbecuens hjemland, USA, har hagegrilling lenge vært en utbredt forlystelse.

Jeg ser det for meg. En forstad i USA på 50-tallet. Familiens vakre bungalow med en lekker Chevrolet parkert i oppkjørselen. Hammock, parasoll og hagestoler, – forventningsfulle barn, mor på vei ut med et serveringsbrett med små coca-colaer – og far som står og snur hamburgere på hagegrillen med stripete forkle, med en pipe i munnen. Grilling er så visst ikke lek og tøys!

På søndag stakk jeg en snartur innom NM i barbecue på Strand i Bærum. Jeg hadde akkurat vært en tur nedom båthavna for å hente en pakke grillpølser jeg hadde glemt igjen i båten fra kvelden før. Kjøttfulle kvalitetsgrillpølser riktignok, men sannsynligvis ikke gode nok til å nå til topps i selveste NM. Det hadde nylig vært et durabelig regnvær, og grillene var ikke klare ennå. Hele parken suste i et miljø preget av folk som er over middels interessert i grilling.

🙂 Når dukket egentlig de første hagegrillene opp i Norge?

nm-bbq-9
Her betjenes en amerikansk smoker.

nm-bbq2
Veldig amerikansk. Spenn henger’n på pickup’en, kjøp biff og øl på super’n og lag grill-party der du vil!

nm-bbq-10
Frittgående gissegisser lever en farlig tilværelse i grill-miljøer.

nm-bbq-3
Publikum fikk sine oppgaver rettet i dommerteltet. Sjefsdommer var ingen ringere enn TV-chef Eyvind Hellstrøm.

nm-bbq-8
En særdeles stemningsskapende dings, – men har ikke noe med grilling å gjøre.

nm-bbq-4
Boder, folk, live musikk og stemning.

nm-bbq-5
Levende musikk fra en ekte amerikansk eighteen Wheeler.

nm-bbq-6
Gammelrockere med fin tolkning av Alan Jackson’s Mercury Blues.

nm-bbq-7
Breaker, breaker, 1, 9 ….

bbq-is-fun

Arrangementets hjemmeside

Yoder Smokers, grill-apparater for viderekommende

Markedsdag på lørdag

bondens-marked-1

Alle anstendige byer av en viss størrelse har lørdagsmarkeder. Kanskje ikke hver lørdag, men av og til. I dag tok jeg meg en tur til Bondens Marked for å ta en titt på hva de hadde å tilby. Bondens marked er ikke fast på ett sted, men flytter seg rundt. I dag var de på Valkyrie Plass i Oslo. Neste uke er de på Grünerløkka. De er i flere andre byer også. På Bondens Marked har hver gård sin bod. Det tilbys grønnsaker, bær, saft, honning, spekemat, kjøttmat, ost, bakervarer m.m. Alt etter hva som er gårdens spesialitet. Kortreist og smakfullt. – Og hyggelig.

Fikk tid til hjemmelaget svele og kaffe før jeg pakket opp sykkelen for hjemreisen.

På veien hjem tittet jeg innom Vestkanttorvet. Stedet der du kan kjøpe brukte og antikke snurrepipperier hver eneste lørdag nesten hele året. Jeg kjøpte ingen ting i dag. Bare kikket. Skal ta med kona neste helg, så får vi se om det blir gjort noen innkjøp.

vestkanttorvet

Siden jeg blogger, er det på sin plass å presentere dagens innkjøp.

🙂 Sommergodbiter

bondens-marked-2
Dette er sommerens blomsterhonning kjøpt av birøkteren selv. Han opplyste at produksjonen begynte svært tidlig i år, men har avtatt nå. Det er mye blåbærblomst i årets honning. Lynghonningen kommer ikke før senere på høsten. Skal ta en tur da.

bondens-marked-3
Mange spekepølseprodusenter bruker alt for mye fett, blod og krydder i pølsene sine. Da kan de selge billige pølser. Avbildet pølse består av kjøtt og smakstilsatt med granbargele, rødvin osv. Det er brukt minimalt med fett. Dette er kvalitet som nytes på flatbrød med godt smør.

bondens-marked-4
Ekte geitost. Den får jeg ha i fred. Denne var veldig mild og fin. Gir meg barndomsminner av min tante som ystet geitost på torpet i Solør.

Bondens Marked – følg med når de besøker din by/bydel.

Sykle til Llauro i agurktiden

DSC01931

Det er ferie. Det er agurktid. Det er formiddag. Ungdommene i huset sover ennå. Frokosten er inntatt. Ferske bakervarer og kaffe. Jeg har aldri vært i Llauro før. Det akter jeg å gjøre noe med! Jeg fyller vannflaske, setter på meg sykkelhjelmen, tar farvel med min kjære og drar ut i den store ukjente verden på min kjære sykkel.

Jeg føler meg som en 15-åring.

Hvor i huleste ligger Llauro hen? Det spiller ikke så stor rolle for denne historien. Det viktigste for meg er at byen finnes, og at jeg ikke ha vært der før. Jeg skal utforske noe. Jeg har et mål for de neste par timene. Noe som får tankene mine vekk fra alt annet. Når man bor litt tett i agurktiden er det godt å bevilge seg litt egentid.

Å sykle på lite trafikkerte landeveier i Frankrike er som en drøm. Alle bilister er hensynsfulle mot syklister. I stigningene må jeg vinke bilene forbi. Når jeg sykler på ukjente veier tar jeg det litt roligere enn ellers. Jeg må holde et tempo jeg kan leve med lenge, for jeg vet ikke hvor langt det er til målet. Jeg aner ikke hva jeg møter rundt neste sving og neste bakketopp. Underveis hviler jeg øynene på et fantastisk landskap.

Like ovenfor landsbyen Saint-Jean-Pla-de-Corts stikker jeg innom knøttelandsbyen Vivès for å ta bilder av kirken som er fra 700-tallet. Det er vakkert der, men ingen folk ute. Jeg føler meg som en landstryker som har kommet inn i et alt for fint slott. Deilig å komme ut på veien igjen.

Målet nås nesten for raskt. Jeg trodde det skulle ta lengre tid. I landsbyen Llauro bor det bare 320 innbyggere. Velstelte eiendommer og friserte veikanter vitner om velstand. Jeg har utsikt til begge sider,  sørover og nordover så langt øyet rekker. Helt til det grønne landskapet går over i en gråblå dis der Middelhavet begynner. Jeg tar en god pause. Tenk om man kunne levd av utsikt!

Jeg tar den litt bredere veien nedover mot Céret. Jeg blir passert av et par Harley Davidson-karer. Også de på tur. Putretur. På en rett strekning møter jeg en strøken, rød MGB med toppen nede. Bak rattet sitter en enslig blond dame i ubestemmelig alder, med solbriller og Greta Garbo skaut. Jeg følger bilen med kulerunde øyne, som en 15-åring. På støtfangeren bak var det strappet fast to antikke kofferter. Belgiske kjennetegn. Alt var som hentet fra 1962.

På veien nedover kommer jeg opp i bilfart. Jeg holder samme fart som Audien foran meg. Jeg må bruke hele kjørefeltet i svingene. Litt skummelt å tenke på om jeg skulle få punktering på ett av de tynne dekkene, eller noe skulle komme i veien. Jeg greier likevel ikke å la være å smile.

🙂 Dette er livet i agurktiden!

DSC01916
I enden av denne gaten ligger en kirke fra 700-tallet.

 

DSC01913
Mens vi er i det sakrale hjørnet tar jeg med dette gravstedet langs veien, som minner meg om at vi trafikanter ikke er udødelige.

 

DSC01917
Stemningsbilde på veien mot Llauro.

 

DSC01919
Hvilken utsikt! Sydover mot Middelhavet ved Argelès. Klikk for større bilde.

 

DSC01922
Av en eller annen grunn følte jeg meg velkommen til denne lille landsbyen 🙂

 

DSC01926
Down-town Llauro.

 

DSC01924
En hvil i skyggen fra et stort tre. Her tror jeg vi ser nesten helt til Perpignan. Klikk for større bilde.

 

DSC01933
Siste stemningsbilde før nedstigningen.

 

Frankrike er ikke bare Côte d’Azur

Fransk strandliv forbindes ofte med Côte d’Azur og områdene rundt Cannes og Nice. Strendene mot syd-vest i Frankrike er heller ikke å forakte.

DSC01845

Strendene lengst syd i Frankrike ligger ved byen Argelès-sur-mer. Da snakker vi om strender med hoteller, restauranter og all den infrastruktur man behøver for å tilbringe en hel ferie på stranden. Du tar av ved første avkjøring etter å ha passert grensen fra Spania til Frankrike. Kjøretiden fra Barcelonas hovedflyplass er 2 timer.

«Dette er franskmennenes Larkollen», sier kona mi, i det vi har benket oss ned på stranda med strandstoler og en liten strandparasoll.
«Ja, for dette er ikke Tjøme», presiserer hun. «Tjøme i Frankrike, det er Cote d’Azur, det. Argelès-sur-mer er for vanlige franskmenn.»

Jeg beklager hvis noen føler seg tråkket på i vår sammenligning mellom feriesteder i Norge, men her i Argelès har det vært folksomt på campingene fra første dag etter at den franske skoleferien begynte. Utenom sommersesongen ligger byen nærmest øde. Hotellene, barene og restaurantene lever bare når det er liv på strendene.

… Og hvilket liv?

Denne delen av Frankrike er ikke kjent for sitt utsvevende natteliv. Det gjelder i grunnen alle byene her, men om sommeren er det natulig nok mer natteliv hvor feriegjestene bor. Mer enn stedene rundt, – men ikke still med de aller største forventningene. Dette er ikke Côte d’Azur!

… Og hvilke strender!

Kilometervis med strender som består av beste type sand. Ikke så fin at den blir sølete, og heller ikke så grov at man ikke kan gå barbent på den. Den er riktignok tilkjørt, – valset sammen og jevnet ut etter alle kunstens regler om vinteren når det ikke er folk her. Tilkjørt sand betyr ofte at det ikke er særlig langgrunt. Når du skal bade, må du legge på svøm etter kun få skritt. Av den grunn er det ikke optimale badeforhold for de aller, aller minste barna.

På stranden er det franske stemmer som dominerer. Det er en del nederlendere her. De har ankommet med egne biler og bor på camping-plassene. Vi hører ofte norske stemmer også, men jeg tror ikke du treffer typiske norske charterturister her. Drar du til Cannes og Nice, vil du nok finne et større innslag av utlendinger.

Sjø, by, kultur og fjell

Det fine med Argelès er at dersom du blir lei av å virre rundt på strendene, kan du dra inn til «storbyen» Perpignan for å shoppe, gå på sightseeing eller innta et bedre måltid. Du kan besøke pittoreske småbyer som Collioure, Port-Vendres eller La-Roques. Du kan gå fotturer i Alberès-fjellet mot Spania og nedre del av Pyreneene på merkede turløyper.

dejeuner4Apropos turløype.

Det går en vakker sti langs kysten fra Argelès til Collioure. Stien er godt oppmerket. Du spaserer på en og en halv time og passerer flere badestrender. Ta med drikke og badetøy!

Å planlegge ferie i Argelès-sur-mer ordner du best på egen hånd. Du booker rimelige flyreiser til Barcelona med for eksempel Norwegian og Ryanair, bestiller leiebil og hotell selv, – eller campinghytte, leilighet eller strandhus.

🙂 Her får du nemlig mer ferie for pengene enn på Côte d’Azur!

Se hoteller på Finn.no

Se ferieboliger på franske Finn

DSC01896
Kilometervis med strender

DSC01894
Havneanlegg

DSC01847
Du er god plass hvis du beveger deg litt utenfor sentrum. Her Racou-stranden. (illustrasjonsfoto)

DSC01904
Tintin var her før oss. Innseilingen til Collioure.

Akerselva du gamle og grå

akerselva-du-gamle-og-gra

Det er en sommerdag av de sjeldne. Lørdag, sydenvarme og feriestemning. Vi har gått nedover langs Akerselva – elven som deler Oslo i øst og vest. Den som ga liv til byens industrier  på 1800-tallet og endte opp som en åpen kloakk på 1970-tallet. I dag er elva og området rundt et sammenhengende parkområde. Vi så folk som badet og koste seg langs bredden på begge sider. Småfisken spratt og endene svømte fornøyd omkring. Alle elsker Akerselva!

Bare idyll?

I tidligere tider var Akerselva grå av forurensning. I dag ser vannet ut som om det kommer rett fra marka. Men en elv hvor hele elveløpet befinner seg inne i et tett byområde, lever farlig. Det så vi i 2011 da et vannrenseanlegg helt øverst ved Maridalsvannet ved et uhell slapp ut 6000 liter klorvann rett i elva. Konsekvensene ble fatalt for alt liv.

Begynner kloakk, gift eller andre uhumskheter å sive ut av en morken tank eller underjordisk rør, havner det uvilkårlig i elva før eller senere. Jeg er sikker på at kommunen har oversikt over alle installasjoner i grunnen, men man vet likevel lite om hva som faktisk ligger der. Kanskje noen i tidligere tider gravde ned gifttønner i hemmelighet? Jeg er redd det er bare et tidsspørsmål før neste utslipp skjer.

Praktiske opplysninger

Å gå nedover langs Akerselva passer like godt for innbarkede Oslo-borgere som feriegjester.

Ta buss 54 til Frysja. Bussen går fra Nasjonalteateret og Oslo S. På frysja finner du Brekkefossen og badekulpen Stilla på nordsiden av Kjelsåsveien. Du finner både en sti og en gangvei på østsiden av veien. Følg turskiltene mot sentrum. Går du andre veien, viser skiltene til Maridalen.

Langs elva finner du flere muligheter for bading, piknik, kafeer og restauranter. Du kan gå i lett fottøy og hele løypa er tilrettelagt for barnevogn og rullestol. Spaserer du rolig nedover med en god rast, vil jeg sette av 2 timer til turen. Nynn gjerne på refrenget i Akerselvasangen på veien.

Akerselva, du gamle og grå. Akerselva, deg holder jeg på. Selv om Donau er aldri så blå, kan den i skjønnhet aldri deg nå. Slike farver visst aldri man så, som hvor du munner ut på skrå, i den yndige duftende vrå mellom Nyland og H. A. og H.

stilla
Ved Stilla. En av Oslos fineste badeplasser. Her bader man i vann som holder drikkevannskvalitet!

ender1
Det er et godt tegn til vannkvaliteten når man kan se endenes svømmeføtter under vann.

graffiti-frysja
Sjersjant Snorkel–graffiti på Frysja

fiske-forbud-i-akerselva
Her blir vi minnet om klorutslippet i 2011

langs-akerselva
Prima gangvei hele veien. Her ved øvre Nydalen

grafiti-under-ring3
Kvalitetsgraffiti under Ring3

nydalsdammen
Reneste sydenstemning nederst i Nydalsdammen!

bjolsen-park
Elveløpet er et sammenhengende parkområde. Her ved Bjølsen.

lilleborg
Snart er det bare navnet igjen etter Lilleborg langs Akerselva. Virksomheten er nemlig flyttet til andre steder.

graffiti-ring2
Morsom tagging under Ring2

honselouvisas-hus
Hønse-Louvisas hus ligger høyt og fritt over Møllefossen

vaffel-hos-honselouvisa
Bevertning i hagen hos a’Hønse-Louvisa med vaffel, lettøl og fossebrus.

rent-vann-i-akerselva
Jeg kan ikke la være å tenke tanken! Når skjer neste utslipp?

amotbru
Åmot bru er viden kjent for sin gode brukerveiledning

mathallen-oslo
Langs Akerselva passerer vi Mathallen ved Vulkan

tenerife-tapas
Vi avsluttet med tapasmiddag på Tenerife & Lisbon restaurant ved de lune, historiske slakterbodene på Yongstorget.

tapas
Fortreffelig og velfortjent tapas-bord. Her vil jeg spesielt anbefale blåskjellene (ikke avbildet). Jeg spiste nesten alle. Fantastisk gode!

tapas-hvitvin
Denne portugisiske vinen har en nydelig fruktighet og små, friske bobler. Nytes avkjølt etter turen.