MenneskerImellom

Spådamen på toget

Jeg mener å ha hørt ordtaket «Spå ikke kråke, det kunne råke!» Hvis noen gir deg en spådom over livet ditt, kan du risikere at den påvirker dine beslutninger slik at spådommen faktisk går i oppfyllelse! Både på godt og vondt.

Illustrasjonsfoto: ScanStockPhoto

Illustrasjonsfoto: ScanStockPhoto

En gjeng damer er på vei med toget til Oslo S. De er i utdrikningslag. De har feiret med god mat og drikke hjemme hos forloveren. Nå er de på vei til sentrum for å drikke den vordende bruden under bordet. Slik god skikk er.

På toget kommer de i prat med en dame. De finner tonen, og damen slår følge med den festlige gjengen inn på ett av byens utesteder. Det er en varm kveld, så de finner et utendørs bord. Den fremmede kvinnen forteller at hun er klarsynt. Hun kan se ting som andre ikke kan se. Hun forteller diskret om sidedamens kjærlighetsliv og økonomi. Alt stemmer på en prikk! Så tar hun for seg mannen hennes. Hun ser jobben hans, og forteller om et konkret problem han har der. Så fortsetter hun lavt: «Jeg ser Frankrike!». Damen som blir spådd, har tillit til spådamens talent, og spør om hun kan spå fremtiden for det vordende brudeparet. «Dem? – Nei det ekteskapet holder ikke lenge!», sier spådamen bestemt. «Men, jeg kan se at bruden gifter seg på nytt når hun er i midten av femtiårene!»

Sannheten er ikke alltid det man liker å høre.

Hun som blir spådd, stiller et spørsmål om mannen sin. Hun forteller at hans familie døde svært unge av hjerte og karsykdommer. «Vil mannen min dø av det samme, – han også?». Spådamen tenker seg om – lenge og vel – hun skal til å si noe, men biter munnen sammen, – før hun kommer med følgende sminkede formulering: «Nei … han dør av noe annet».

Det var historien jeg fikk høre da kona mi kom hjem sent på kvelden for 16 år siden. Jeg fikk gåsehud da jeg hørte hva hun fortalte om mitt jobbproblem. Jeg kan dessverre ikke publisere hva det var, men nevner det for å vise styrken i spådommen. Jeg hadde nemlig aldri fortalt henne noen ting om det!

Vel, spådommen har så langt gått i oppfyllelse. Ved en tilfeldighet dukket det opp en gunstig mulighet for oss til å kjøpe et husvære i Frankrike. Der skal vi om noen år leve og bo til vi dør. Brudens ekteskap holdt dessverre ikke særlig lenge. Hun nærmer seg nå den angitte alder for sitt neste ekteskap. Flere tegn tyder på at det snart går i oppfyllelse. Og jeg, – mannen til hun som ble spådd – døde ikke av hjerte- og karsykdommer i ung alder.

Kan en spådom styre livet ditt?

Er det slik at når man har en spådom hvilende over seg , så handler man – bevisst eller ubevisst – i tråd med spådommen? Kan noen uttale seg om andres skjebne, eller er det bare tilfeldigheter? Finnes det noen skjebne? Er livet et tilfeldighetens spill, eller er det bestemt på forhånd.

Jeg liker å tro på fatalisme – at skjebnen er forutbestemt og at det ikke er noe vi mennesker kan gjøre. I stedet for å bekymre seg om fremtiden, kunne man myse mot solen gjennom vinglasset å si til seg selv: «Slapp av, Terje! Det som skjer, det skjer.» De som kjenner meg, vet at jeg ikke er slik. Det er bare slik jeg skulle ønske jeg var.

Derfor liker jeg spådamen på toget.

🙂 Jeg vil ikke vite hva jeg skal dø av!

 

Ravner i vårnatten

Er det noen vits i at vanlige foreldre går natteravn? Betyr det noe at amatører vandrer rundt med refleksvester? Kan ikke folk passe på sine egne barn? – La meg fortelle om min første vakt som natteravn!

natteravn3

Vi parkerte ved Fornebu Golfsenter utenfor Oslo, uniformerte oss med natteravn-vester, tok med natteravn-sekken og bega oss utover mot Storøya. Vi var på leting etter ungdommer. Dette var like før den massive Fornebu-utbyggingen, mens det ennå var et naturområde. Det var mørkt langs gangveiene, men vi så det lysnet når vi nærmet oss stranden. «Vi» var en av mammaene på skolen og meg. Det var egentlig ikke vi som skulle gått natteravn denne kvelden, men vi stilte likevel opp på kort varsel.

Aller første gang som natteravn

Da vi kom frem, ble vi møtt av noen unge jenter. De så helt blåfrosne ut. En stjerneklar aprilnatt blir fort kald når solen er borte, og jentene var kledt for innendørs party. Det dannet seg en stor gjeng rundt oss. Unge mennesker i alderen 15-17 år. De var veltalende og skikket seg eksemplarisk. Alle foreldre kunne være stolte.

Det var vanskelig å telle hvor mange vi var der ute, men i følge lokalavisen var det over 200. Jeg la merke til litt knuffing mellom enkelte av guttene. Blandingen av øl og ungdomshormoner kan være vanskelig å håndtere. Jeg kjente ingen av dem. Det var kanskje like greit. En og annen halvfull ølflaske eller ølboks kom susende gjennom luften. Best å passe på, tenkte jeg.

Imens pratet vi masse. Både alvor og spøk, – vanlig festsnakk, ungdomssnakk og voksenprat. Jeg vet ikke hvor lenge vi sto der. Vi, som var natteravner og voksne, følte ingen behov for å ringe politiet. I hvert fall ikke ennå.

Men politiet kom likevel

I racerfart braste politibilene i lav høyde innover de smale gangstiene. «Idioter!» tenkte jeg. Så unødvendig provoserende og farlig! De kunne vel ha parkert bilene og spasert utover som vi gjorde? Trodde de at vi var en gjeng skapsprengere? Diskret begynte vi å bevege oss mot en sti som var for smal for biler. En liten folkevandring snek seg hviskende og forskremte i mørket tilbake til bebyggelsen. Jeg følte meg som en turistguide som skulle få med meg en busslast eller to hjem. Mens vi gikk i mørket, lå den andre gangstien badet i lys fra den ene politibilen etter den andre. Store stasjonsvogner med fjernlys og blålys. Jeg så også noen andre biler, som jeg etterpå forsto var kommunale biler med folk som jobbet med ungdommer.

Fra hovedveien kunne vi natteravner følge med hvordan kommunens folk jobbet. De var profesjonelle. Noen av dem så ut som ungdommer selv. Det hører sikkert til jobben. En flokk ungdommer satt frosne, fulle og søvnige i veikanten og ventet på siste buss inn til byen.

Svisj … knas!

En halvfull ølflaske gjennom luften, rett i asfalten. Og én til. Men ingen brydde seg om sånt nå. En leddbuss til Oslo ble holdt tilbake og fylt opp til randen med ungdommer og et par ungdomsarbeidere, som for øvrig betalte for skyssen. Langt over tiden kjørte bussen avgårde med politieskorte innover mot byen. Stakkars bussjåfør!

En normal natt for lokale natteravner?

To helt vanlige foreldre – uten sosionomutdannelse – kunne ta kvelden. Hva kan vel sånne som oss stille opp med?

Natteravner i regi av en lokal ungdomsskoles FAU, består av foreldre som har satt av en kveld til å henge rundt på steder hvor ungdommene ferdes. De skal ikke rekke noen ting. De har det ikke travelt. De prater lavmælt med alle og er utadvendte. De hjelper noen ungdommer til å finne bussen sin. De synes det er hyggelig å holde dem med selskap til bussen kommer. Noen ungdommer sitter ved kinoen og drikker øl. De er ikke gamle nok til det, men får likevel en kameratslig hilsen. Det hender at noen blir kjørt hjem hvis de føler for det. Natteravnene slår gjerne av en prat med russebuss-sjåføren som venter på at ungdommene får tisset i skogkanten. Det er vel stort sett det som skjer i løpet av natten. Ikke særlig spennende, tenker du kanskje. Det er derfor jeg fortalte om min aller første vakt. Man vet aldri hva som kan skje når man går natteravn.

Men sammen skaper vi trygghet  🙂

Natteravn.no

Flere byer i Belgia!

poirot1

Inspektør Hercule Poirot – En typisk franskmann?

Denne uken nyter jeg friheten. Frihet fra fransktimer! Ingen lekser heller. Jeg følger nemlig franskutdannelsen på Institut Française i Oslo. Nå har vi en uke fri mellom to kvartalskurs.

Vi er en flott gjeng som går der. Det hjelper å være flere sjeler i samme båt, men det er slitsomt og stille inn hjernen på fransk når man er kommet i femtiårene. Egentlig burde hjernen fått fransk trim hver dag. Har du lullet deg inn i søt norsk og angloamerikansk kultur en hel uke, får du det tøft når du skal tvinge hodet inn på fransk igjen!

Til sommerferien er jeg halvveis i en treårs læreplan mot uanstrengt fransk tale (pigs might fly …) Om seks år iverksettes neste plan – halvårsemigrering til en liten fransk landsby med kone og to dachser. Jeg er sta. Jeg vil lære å snakke fransk! Jeg orker ikke å bo noe sted hvor jeg ikke mestrer språket. Jeg misunner de som greier seg i fremmede land med bare et titalls ord og en håndfull fraser. Ja, i tillegg bruker de øyne, ører, armer og bein, da, – og masse smil og latter! Jeg, derimot? Jeg ser inn i veggen i dyp konsentrasjon, med en rynke i pannen, – for å bøye irregulære verb i riktig tid og riktig kjønn. Når jeg kommuniserer live, kommer alt ut på gal måte allikevel …

Heldigvis er folk overbærende.

Jeg har jobbet i et firma som drev med såkalt «in-sourcing». Det vil si å hente utenlandske medarbeidere for å jobbe i Norge. Man så et mønster i at de som ikke orket å lære norsk, dessverre dro hjem etter alt for kort stund.

Mens jeg gikk på gymnaset tidlig på syttitallet, arbeidet jeg kvelds- og helgeskift på Jarlsberg Vertshus langs gamle E18 ved Sem. Vi hadde to pakistanske fremmedarbeidere. Den ene lærte seg språket fort, kledte seg som oss i slengbukser og platåsko, og fanget vår måte å være på. Jeg syntes han var cool. Den andre gikk i eksotiske, flagrende pakistanske gevanter og sandaler. I løpet av det året han var ved vertshuset hadde han bare lært seg ett eneste norsk ord – som han gjentok til kjedsommelighet, mens vi jobbet skulder til skulder med våre trivielle kjøkkenoppgaver:

 «haregot … haregot … haregot»

Det tok meg et par uker før jeg skjønte at han hadde lært seg å si «Oh My Lord» på norsk: Herre Gud! Han var helt OK og lærte meg mye om sin kultur som han på ingen måte ville gi slipp på. Det han fortalte, har jeg hatt stor glede av senere i livet. Men det er vel ikke så vanskelig å forestille seg hvem som greidde seg best på jobbmarkedet?

Jeg kjenner en hyggelig kar i landsbyen vår. Han er født i Sverige, men bodd flere tiår i Frankrike, og er i dag fransk statsborger med fransk pensjon. Han ser fransk ut, har franske fakter, franske barn og snakker fransk bedre enn morsmålet sitt. Han forteller at når han snakker fransk, tar det bare to setninger før mottakeren forstår at han er utlending. Det betyr at uansett hvor mye fransk jeg måtte lære, vil jeg aldri kunne fremstå som fransk. I beste fall en utlending som det er mulig å forstå med litt velvilje.

Overfor svensker har jeg samme strategi. Jeg har hatt flere jobber i Sverige og bodd der. Hvis du skal jobbe i Sverige, – kanskje besøke kunder og sånt – , nytter det ikke å snakke norsk. Du må snakke svensk, eller svorske. Svorske er å bruke svenske ord og uttale de på norsk. Det fungerer fint. Jeg er en nordmann som alle svensker forstår, men som har tapt all verdighet i andre nordmenns øyne. Mange synes nemlig svorsking er det mest patetiske som finnes, på høyde med å kle seg i dameklær. Men når mine svenske venner møter en nordmann som ikke svorsker, tror de at de har møtt noen fra et avsidesliggende dalføre, selv om nordmannen snakker riksmål som selveste Kåre Willoch! Men hvem vil vel egentlig være svensk?

 Ville jeg egentlig ønsket å fremstå som en franskmann?

Inspektør Hercule Poirot er ikke mitt ideal, selv om jeg av og til skulle ønske at jeg ikke så så forbasket blond ut! Tro meg når jeg sier at det ikke er noe galt å være fra Norge og snakke gebrokkent, bare man har funnet samværskodene som gjelder der du er. Slikt lærer du ikke på skolen. Mine forbilder er norske sjøfolk som jeg har truffet rundt omkring i verden. Selv om de snakker Holmestrand-engelsk, greier de å fange og formidle alle koder som kreves, slik at den utenlandske samtalepartneren føler seg vel. Sånt blir det hyggelig prat av. Jeg elsker den gode praten! Det er derfor jeg vil lære fransk!

Til uken er det på’n igjen 🙄

Kan man sykle i himmelen?

Jeg er i det melankolske hjørnet. Dagen ble ikke helt som jeg forventet. Jeg innser at jeg er kommet i livets avgangsklasse. Hva skjer egentlig med oss etter at vi er døde?

wintersunset1

I kveld er jeg litt nedstemt

Da jeg skulle sykle hjem fra jobben, fant jeg sykkellåsen kuttet over og sykkelstativet tomt. Sykkelen var stjålet. Hvis du syklet vestover fra Oslo i kveld, var det jeg som ruslet slukøret hjem i overtrekksbukser, med hjelmen og hodelykten i hånden. Det som gjør meg ekstra sørgmodig, er at det ikke var min sykkel. Det var min omtenksomme sønn som foreslo at jeg skulle få bruke sykkelen hans i vinter. Han synes jeg trengte den mer enn ham selv.

Det var en tøff Scott-sykkel, men såpass velbrukt at det neppe kan bli rare timelønnen for de som skal selge den videre. Det økonomiske tapet skal vi nok tåle. Verre er det at det tar flere dager før jeg rekker å få fikset en vinterklar sykkel igjen. Jeg kommer til å savne den daglige trimmen og følelsen av vind mot ansiktet og puls i tinningen.

I livets avgangsklasse

Jeg fortsetter klagesangen med å fortelle at jeg har gått tom for medisiner som jeg er avhengig av å ta hver dag. Lege-time og ny resept er bestilt. Jeg tar nemlig piller for å forebygge en sykdom som mange menn dør tidlig av. Ingen jeg kjenner, bruker så sterke piller som meg! Jeg innser at jeg for lengst er kommet i livets avgangsklasse. Hvis alt går som det skal, er det jeg som blir den neste. Uten sykkel og tomme pille-esker er jeg redd det skjer lenge før tiden.

Jeg trasker rundt på dagens kveldstur med hunden og filosoferer over livet etter døden. Jeg blir lei meg når noen hevder at det ikke finnes noe liv etter døden. Jeg har ikke noen problemer med å følge tanken, men det er bare så trist å tenke på. For meg selv – når den tid kommer – og alle som har gått bort så alt for tidlig. Hvis døden er uvilkårlig fortapelse, håper jeg virkelig at jeg lever til jeg blir mett av dage.

Ingen ting å tape

Jeg tenker at det er så veldig lett å si slike bråkjekke ting når man vet at det er førti år eller noe slikt til man selv skal dø. Hva om man brått ligger der, stirrer ut i luften og venter på døden? Vil man ikke da håpe at det finnes noe også etter dette? I en sånn før-døden-tilstand vil nok de fleste ønske å snakke med en prest – enten de er troende eller ei. Jeg er ingen teolog, men jeg tipper at en prest ville gitt den døende følgende trøst og håp:

For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Johannes 3, 16)

Presten ville fortalt den døende om frelse gjennom tro på Jesus. Det ville forundre meg meget om noen – i en situasjon hvor man har ingen ting å tape – skulle vende seg vekk. Ikke en gang en simpel sykkeltyv skulle gjøre det.

Så kan man jo i en melankolsk kveld – som denne – fundere på om hva et liv etter døden skulle innebære. Hva er det igjen å glede seg over når sjelen har forlatt den døde kroppen og gått inn i det sterke lyset? Noen tror man gjenforenes med tidligere slektninger. Men etter en eventuell familiegjenforening, – hva kan kroppsløse sjeler egentlig gjøre? Det er vel bare å innse: – Jeg kommer neppe til å kunne sykle i himmelen.

Jeg vil dvele litt ved tilværelsen etter døden og stiller meg spørsmålet:

Hvor attraktiv kan himmelen egentlig være?

Er det så at vi etter døden blir stilt til ansvar for våre jordiske gjerninger? Blir tilværelsen vår i himmelen bestemt etter hvor snille vi har vært? Kan kirken på ett tidspunkt ha konspirert med pengemakten for å skape myten om at man skal jobbe hardt, være nøysom og ikke gjøre krav på lønn? For den som gjør det skal få sin lønn i himmelen. Arbeiderbevegelsen har lenge ment at dette er funnet opp for å få arbeidsfolk til å avstå fra å fremme lønnkrav.

Vi vet at ved å forskjønne himmelen så kan man lokke naive mennesker til å gjøre utslettende handlinger for seg selv og andre, i troen på at de skal bli rikelig belønnet i himmelen. For meg virker det galt at himmelen skal fremstå som mer attraktiv enn selve livet – kanskje så attraktiv at noen velger døden fremfor livet. Hvor morsomt går det egentlig an å ha det i en ren åndelig verden uten jordisk gods og gull? Det kan man umulig forestille seg uten å ha vært der selv, – og det har jo ingen av oss.

Jeg håper likevel at alle finner en verden på andre siden av lyset når den tid kommer  🙂

Et godt ganglag

Hadde folk et bedre ganglag i 50-årene? Jeg har «studert» mannfolks ganglag  anno 2014. Det er ikke for å mobbe noen. Men flere kunne nok med fordel tilbrakt mer tid til fots!

strand1

Søndag, lav sol og minusgrader, et par centimeter med nysnø. Ideelle forhold for en spasertur! Første mål er båthavnen ved Strand Restaurant på Høvik for å sjekke båt i opplag. Denne søndagen er den fineste siden november. Derfor er det mange andre som også går tur, – ikke bare hunden min og jeg. De fleste er enten par eller familier. Det er ikke de samme menneskene vi møter når vi er ute og går de øvrige ukedagene.

Jeg morer meg over å klassifisere typiske mannlige turgåere:

Først er det «sinnataggen». Hans positur er lik statuen med samme navn. Armene truende ut til siden. Han går nesten i passgang. Bena lett hjulbent. Nesten som en sumobryter klar til kamp. Byens utkastere går ofte slik, men noen av dem har faktisk så store biceps at de rett og slett ikke får armene inn til kroppen. De jeg møter på søndagstur, tynges ikke av muskler, for å si det sånn.

Deretter har vi «hælgjengeren» som går på hælene. Brystkassa er spent frem, skuldrene er senket, og armene henger ledig litt bakover. Hodet opp og frem. De som ofte går sånn, er formenn i borettslag eller viktige inspektører.

Til slutt vil jeg nevne «Frankenstein» som går med stive knær. Bena er som tømmerstokker. Gangen er bredbent, men av og til kan det virke som om bena svikter innover ved knærne. De som går sånn er ofte overvektige. Dette er derfor en vanlig gangart blant menn med grilldress på kjøpesentre.

Det finnes flere karakteristikker, og selvfølgelig alle de som går helt all right – uten særtrekk. Årsaken til at jeg trekker frem noen typiske gangarter, er, – at til tross for at de er svært utbredt, er de lite effektive hvis beina skal brukes som fremkomstmiddel. Mange av mine søndagsturgåere har nok ikke ambisjoner om å gå mer enn et par kilometer. De tenker ikke på beina sine som et fremkomstmiddel.

Hvem bruker beina som fremkomstmiddel?

Jeg har kikket på en del YouTube-filmer fra Nord-Koreanske gater og veier. Der har kun velstående mennesker råd til sykkel. Absolutt ingen privatbiler. Folk går – og det er artig å se hvordan de bruker beina effektivt som fremkomstmiddel. God armsving, lange steg og godt sig. Man kommer frem så raskt som mulig, med så lite krefter som mulig. Alle har et riktig godt ganglag!

I Norge tror jeg man finner godt ganglag hos mennesker som bruker kollektivtransport daglig, som enten er tvunget – eller selv velger – å gå en drøy etappe hver dag. For eksempel mellom Nasjonalteateret og Bislett. Går du effektivt, holder du nesten følge med trikken.

1958Jeg har en del gamle bilder fra Oslo i 50-årene. Det er en fornøyelse å studere ganglaget på ulike mennesker. Siden privatbiler ikke var alminnelig utbredt, måtte folk gå mye mer. Og det kan man faktisk se på ganglaget. God armsving, lange steg, godt sig – de samme prinsipper som ligger til grunn for skigåing og svømming.

Ganglaget røper deg!

Jeg synes det er interessant å studere bildene fra 50-årene. Man kan se hvem de forskjellige menneskene er. Ikke bare på måten de er kledt på, men også på ganglaget. Herre i betydelig stilling? Bonde? Ung og usikker? Ung og fremadstormende? Bare vis meg hvordan du går!

1955_21955_1

Det sies at ganglaget ditt røper om du er en god elsker eller ikke. Tollerne ved Oslo Lufthavn kan bruke ganglaget for å finne ut om du prøver å skjule noe. Jeg tror ganglaget kan røpe sorg, angst, usikkerhet og bitterhet. Det kan helt sikkert røpe selvsikkerhet, munterhet og forelskelse.

Gå tur hver dag!

Jeg går søndagstur hver dag. Den lille dachsen min behøver sikkert ikke mer enn et kvarter. Jeg, derimot, trenger minst en time. Sånne som meg, som har stillesittende arbeid, er nødt til å bruke en del av fritiden på å gå!

Denne søndagen la hunden og jeg hjemturen innom kyststien fra Holtekilen til Oksenøya, innom det gamle flytårnet på Fornebu og hjem til Lysaker.

Jeg vet ikke hvor sunt det egentlig er å gå daglig. Ikke får du høy puls, og ikke blir du ordentlig svett. Min begrunnelse for å gå mye, er at jeg føler det er bra for både kropp og sjel. Jeg får orden på en del tanker mens jeg går. Jeg tror jeg ville ha vært en slemmere ektefelle, far og kollega om jeg ikke hadde gått så mye. Dessuten har jeg konstatert at folk som går mye, ofte blir svært gamle – og faktisk i stand til å nyte de siste årene.

Og så får man så fint ganglag, da  🙂

dachshound11

Plagsomme snøklumper både i bartene og på labbene!

Tidlige sosiale nettverk

Et bilde i VG av urørte godteskåler forteller om et bursdagsselskap hvor ingen barn møtte opp. Alle vet jo hvor viktig en barnebursdag er! Reaksjonene har ikke uteblitt. Flere har lignende historier. Det får meg til å tenke over hvordan barn og voksne bygger sosiale nettverk.

cupcaces1

Er åtteåringer bevisste om sine sosiale nettverk?

Jeg tenker tilbake da mine barn var yngre. Før min yngste kunne begynne i andre klassetrinn måtte klassene omfordeles. Som en ekstra «service» fra skolen, ble alle elevene bedt om å oppgi navn på to venner, slik at så mange som mulig kunne få sine ønsker oppfylt. På kort tid kunne både elever og foreldre danne seg et krystallklart bilde over elevenes sosiale nettverk!

Ola liker Per og Kari. Per liker Lars og Kari (altså ikke Ola). Trodde virkelig Ola at Per og Kari skulle like ham fordi han likte dem?

Er åtteåringer i stand til å ta slikt innover seg? Da jeg spurte min sønn fikk jeg svaret: «Ja, så klart!». Da jeg spurte skolens rektor, fikk jeg til svar at barna nok var alt for små til å danne seg slike bilder. Den kjente barnepsykologen, Magne Raundalen, uttalte samtidig til Aftenposten at han frarådet skolene mot slik kartlegging fordi det kunne stemple noen som sosiale tapere.

Det spesielle med denne saken var at skolens anbefalte klasseinndeling til slutt ble overstyrt av pågående foreldre som talte sine egne barns sak – og ikke minst, sine egne sosiale interesser. En klasseinndeling berører i høy grad også foreldrenes sosiale nettverk!

Smittes barna av foreldrenes holdninger?

Leder i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, Kari Kjønaas Kjos, legger skylden på foreldrene når barna uteblir fra en bursdagsfeiring uten å gi beskjed. Hun mener at barna fanger opp foreldrenes mobbing og negative holdninger om andre mennesker.

Jeg er helt enig med henne.

Når et barn begynner på skolen, gis foreldre en gylden mulighet til å bygge ut sine egne sosiale nettverk. Når foreldrene bygger sine nett, deler de ut «likes» og «dislikes» – ofte etter kriterier som utseende, status, innflytelse og rikdom, – akkurat som når de selv gikk på skolen.

Kari liker Mona, som går i kostbare klær, er gift med en konserndirektør og bor i det store huset. Kanskje barna kan gå sammen til skolen?

Foreldrene må være ytterst diskret når de deler ut sine «likes» og «dislikes», ellers vil barna snappe opp poengene og ta med seg foreldrenes holdninger til skolegården. Jeg synes det er god grunn til å kritisere foreldrene som unnlot å følge opp den omtalte bursdagen.

Når bør barn lære om sosiale nettverk?

Man kan ikke kreve at så små barn skal ha et bevisst forhold til sitt sosiale liv. Senere i livet blir det annerledes. Man må selvfølgelig ha venner for at det skal komme noen til bursdagene. Som foreldre ønsker man ikke at barna skal bli venneløse. Derfor synes jeg det er viktig å pense barna inn på hvordan de kan vinne venner.

relationsHvis Ola liker Per og Kari, må han innynde seg hos dem. Han må la de få velge leker først og dele på småkakene. Men det er veldig viktig at han beholder en viss verdighet slik at han ikke blir utnyttet. Det handler om sosiale antenner som må «tunes» gjennom hele livet.

Jeg mener tiden er inne for å lære barna om det sosiale liv den dagen du kan forklare din sønn eller datter om hvordan de skal tolke «dislikes» på korrekt måte. Da må du fortelle dem hvordan de snur det annet kinn til slemme mennesker, – uten å skape hat, angst, eller grobunn for ondsinnede handlinger! Dette er mye vanskeligere enn den historien som begynner med biene og blomstene…

Kan offerets foreldre lastes?

La meg for ordens skyld si at jeg ikke har noe grunnlag for å kritisere foreldrene som gikk ut med denne historien til VG. Jeg kommenterer på generelt grunnlag.

Foreldre som ikke pleier forholdet til andre foreldre, får ingen «likes», snarere heller «dislikes». Dette gjelder ikke bare i skolen, men også foreldredrevne fritidsaktiviteter. Selv om man ikke liker dette spillet, bør alle foreldre kjenne spillereglene.

Hadde jeg opplevd at ingen kom i mine barns bursdag, ville jeg først ha satt alle kluter til for å redde dagen, deretter gått inn i meg selv og forsøkt å se om noe kunne vært gjort annerledes. Så ville jeg valgt å gå videre uten å lage noen sak av det. Slik er livet! Det gjelder å komme seg videre etter nederlagene.

Man kan uansett ikke tvinge noen til å «like» seg  😦

VG (08.12.2013): Ingen kom i bursdagen: – Det er voksne som har skylden

Stolt av barna – uansett

Det er iboende i alle foreldre å være stolte av barna sine. Jeg tror det stikker veldig dypt i oss, og varer livet ut, også lenge etter at barna våre er blitt voksne.

Foto: ScanStockPhoto

Foto: ScanStockPhoto

Ordet «stolt» fikk en bisarr betydning i VGs omtale av Marit Christensens bok «Moren». I boken forteller Christensen om den døende moren, som fikk livet sitt lagt i grus etter at sønnen drepte 77 uskyldige mennesker. I følge forfatteren virket moren stolt over all oppmerksomheten sønnen hennes fikk under rettsaken. Moren sa ingen ting om dette selv, men forfatteren sanset likevel følelsene hennes. Det er en sterk historie, uansett.

Det får meg til å tenke på hvor dypt det stikker – foreldres stolthet over sine barn. Det er irrasjonelt, – noe vi ikke kan velge bort og legge bak oss. Det vil alltid følge oss. Er man stolt av barna, er man stolt av seg selv. Det gir en følelse av å ha lykkes med livsgjerningen sin. En følelse jeg håper alle får oppleve den dagen de ligger på dødsleiet.

– uten å fortelle noe

Alle foreldre har kjent den boblende og berusende gleden når barna lykkes. Man har så lyst til å rope ut i glede, – fortelle alle! Men god takt og tone sier at man avholder seg fra å skryte av barna sine overfor andre. Det er bare egoistiske og selvopptatte foreldre som gjør det. De som ikke vet bedre! Jeg forstår dem så inderlig godt!

Jeg kjenner ingen som bruker ordet «stolt» om barna sine. I hvert fall ikke utenfor sin nærmeste familie. Jeg våger ikke si det til barna mine heller, i frykt for at de skal føle prestasjonspress. Men selv om man ikke snakker om det, tror jeg stoltheten skinner godt i gjennom likevel. Jeg har ikke pokerfjes.

Av og til slår det meg at noen virker stolte av barna sine uten at det – rent objektivt sett – synes å være noen grunn til det! Vi foreldre ser ikke de andre barna like godt som våre egne. Når min datter spilte fotballkamp, fokuserte jeg på henne. Jeg levde meg inn i spillet fra hennes posisjon. Når min sønn opptrådte sammen med det store guttekoret, så jeg ham og hørte hans stemme.

Jeg tror foreldre er stolte av barna sine uansett hvor dyktige – eller lite dyktige – de viser seg å være. Man kan ikke forvente at foreldre skal se barna sine med objektive øyne.

– og uten overdrivelse

Om få år har barna mine sikkert skaffet seg bedre utdannelse og finere jobb enn faren sin. At barna lykkes bedre enn meg, gjør ikke meg til noen bedre mann. Det er fort gjort å blande kortene slik at vi gjør barnas suksess til vår egen. For en del år siden var jeg involvert i en ansettelsesprosess. Jeg leste gjennom flere jobbsøknader. To av søkerne refererte faktisk til barnas meritter i jobbsøknadene sine for å kompensere for sine egne ufullstendige utdannelser.

Hvis jeg noen sinne begynner å argumentere ved å trekke frem barnas meritter i stedet for mine egne, håper jeg noen klapper meg på begge kinn og vekker meg tilbake til min egen tilværelse.

Det er fristende å sole seg i glansen av sine vellykkede barn  😎

vg.no (31.10.2013): Marit Christensen: – Jeg ble hennes venn og hennes redning

Hjelmkamera – øyet som aldri glemmer

Jeg filosoferer over mobile kameraopptak. Tenk om du kunne filme alle opplevelser i livet. Da kunne du i ettertid se om du dummet deg ut på gårsdagens fest, – og du kunne også finne ut hvor du la nøklene dine.

thethirdeye

Jeg har fått hjelmkamera i bursdagsgave av familien min. Det var akkurat det jeg ønsket meg! Jeg har testet kameraet på sykkelhjelmen og i båten. Heretter kommer det nok til å være mitt tredje øye på sykkelturer og «flue på veggen» under fisketurer.

Jeg er fascinert over å ha mulighet til å studere alle detaljer ved turene i ettertid. Flere timers opptak ligger i et minnekort som er mindre enn en negl. Litt frem i tid tror jeg det vil dukke opp bittesmå kameraer som vi kan ha på oss under andre omstendigheter, – for eksempel sosiale evenementer. Utviklingen av Google-brillen GLASS er et eksempel på det. Et diskret kamera over høyre brilleglass kommuniserer via Bluetooth med en opptaker du har i lommen (eller håndvesken for damer).

Foto: Wikipedia

Foto: Wikipedia

I et hyggelig lag – lett beruset av vin og lystig stemning – kan det være lett å trå feil overfor andre mennesker. Dagen etter tenker jeg av og til: Sa jeg noe feil, tro? Fornærmet jeg noen i går? Tenk om jeg rett og slett dummet meg ut? Med minnebrikken i kameraet kunne man gjenopplevd gårsdagens festligheter i ro og mak, gjenkjent seg selv og andre, og kanskje fått med seg nye detaljer?

I motsetning til deg og meg, kommer aldri kameraet til å glemme noe. Normalt vil en gradvis, selektivt sviktende hukommelse hjelpe oss til å komme oss videre etter at vi har dummet oss ut, tråkket i salaten eller trampet i klaveret.

Men dersom jeg hadde lagt fra meg mobiltelefonen ett eller annet sted, uten å huske hvor, – ville jeg vært glad for å kunne gå i gjennom siste filmopptak å se hvor jeg la den.

Hjelmkameraet mitt er for stort til å passe inn i selskapslivet, men egner seg fint til å formidle følelsen av å suse gjennom vakre forstadslandskaper rundt Oslo, tråkle meg gjennom smugene i en pittoresk landsby i sydvestre Frankrike, manøvre meg stødig gjennom småbytrafikken. I båten kan jeg følge med i manøvreringen gjennom smale sund og inne i inn- uthavner. Kanskje fange opp en og annen solnedgang?

Men fanger jeg egentlig opp virkeligheten? Siden jeg ennå ikke er vant til å ha med meg kamera, er jeg veldig bevisst på å opptre «überkorrekt» når kameraet går. På en måte spiller jeg jo hovedrollen i mitt eget reality-program! Mens kameraet snurrer,  tar jeg hensyn til alt – mye mer hensyn enn jeg pleier å gjøre. Jeg er konsentrert på å gjøre alt etter boka – både på sykkelen og i båten. Jeg er langt fra noen perfekt sykkel- eller båtfører. Uten kamera har jeg en tendens til å gjøre feil, fordi jeg ikke er observant nok. En annen snodighet, er at omgivelsene mine opptrer eksemplarisk når jeg har på meg kameraet. Jeg lurer på om de greier å få øye på det?

Tilbake i selskapslivet. Hvis jeg hadde hatt et brillekamera, ville jeg neppe opptrådt så naturlig som jeg pleier. Da ville jeg holdt blikket der det skal holdes, sagt de riktige tingene, smilt hjertelig for å lokke frem positive responser fra menneskene jeg møtte. Jeg ville vært forsiktig med vinen – og fremfor alt, aldri trampet i noe klaver! Menneskene rundt meg ville oppdaget brillekameraet og opptrådt som amerikanske talkshow-verter. Hvem ville våge å være seg selv? Hvor morsomt ville en slik kveld være?

Men jeg vil ikke utelukke at diskrete brillekameraer linket mot Twitter eller Facebook kan bli den neste store tekno-dingsen alle må ha 🙂

sample1

Jeg fisker, – men aner ikke hvorfor!

Jeg elsker å fiske! Jeg har fisket så lenge jeg kan huske. I det siste har begynt å spørre meg selv: Hvorfor driver jeg med dette? Er det noe som mangler oppe i hodet mitt?

Er fisking uhelbredelig galskap?

Er fisking uhelbredelig galskap?

Midt i indre Oslofjord, der danskebåtene går forbi, ligger jeg med den lille båten min og fisker. I hånden har jeg en fiskeharpe med solid nylontau.  Nederst har jeg festet yndlingspilken min, en 250 grams svenskepilk. Opphenget i dag er blanke skjekroker med litt rødt på. Småseien er i bittet. Jeg tror de har stått her en stund. Ekkoloddet sladret om stimen, men først nå har de begynt å bite.

Hva er det egentlig jeg holder på med? Drar opp fisk rundt minstemålet som må lirkes av og slippes uti sjøen igjen? Ingen hjemme sulter etter fisk, akkurat! Mine utgifter til drivstoff, fiskeutstyr og kaffe har sannsynligvis allerede overskredet hva fersk sei koster i nærbutikken!

Her hvor jeg ligger, har jeg full oversikt over hav og himmel. Vinden har løyet fra sør. Jeg ser at det kommer en ny, mørkere værtype og en ny vind ser ut til å bygge seg opp svakt fra vest. Vi fiskere er gode til å lese vær, vind og vannstrømmer. Vi kan forutse hvor fisken står, – og som nå – at den vil komme til å flytte på seg.

Ganske riktig. Etter tyve minutter er det ikke mer liv her jeg ligger. Jeg skjenker meg kaffe fra medbrakt termos. Å være ute på fjorden i t-skjorte og tresko i mai er bare herlig!

Tidligere kom jeg i prat med en av mine naboer som er lidenskapelig seiler. Jeg så flere likhetstrekk med fisking og ville formidle dette til min nabo, som ikke kan noen ting om fisking. Jeg greidde rett og slett ikke å formulere hvorfor jeg liker fisking. Tilslutt kunne jeg bare si:

«Jeg elsker å fiske, men aner ikke hvorfor!»

Fra min posisjon ved bøya på Vestre Måsane kan jeg se en annen båt som fisker nærmere Nesoddlandet ved Steilene. På andre siden av fjorden skimter jeg en snekke som dorger på yttersiden av Langåra, men det er så langt unna så jeg er ikke sikker på om den bare går i rolig kaffefart. Fiskere er gode til å oppdage andre fiskere. Det er selvfølgelig fordi vi er nysgjerrige etter å finne nye fiskeplasser, eller kanskje en stim?

Derfor synes jeg det er merkelig at andre sjøfarere er så dårlige til å oppdage fiskere, – selv midt på blanke dagen! Jeg synes det er lite hyggelig at noen holder full fart rett mot for å svinge utenom i siste liten. Spesielt når det er plenty med plass. Jeg fisker aldri inne i trange sund. Det står vel noen til rors? Jeg vet at det er flere enn meg som nyter stillheten i båt et stykke ut på fjorden med motoren av. Kanskje emnet: «Hvordan oppdage at noen fisker» bør inn i pensum til båtførerprøven?

fishing91Jeg starter motoren for å flytte meg hjemover. Jeg rigger til en enkelt fiskestang for dorging. Ytterst setter jeg en 40 grams Møresild. Opphenget er et «hekle», det vil si helt enkle kroker med et rødt øye. Det brukes vanligvis til å fange sild og makrell. Men du kan få stor ørret på dem, også! For å få redskapen til å holde seg nede i vannet, setter jeg på en «Paravan». Da kan jeg også få lyr og sei.

På vei hjem sveiper jeg rolig innom holmer og skjær i tre knop. Mannen som kommer bak i motorseiler med slepejolle må tro jeg er enten sørpe full eller gal. Jeg skjenker meg en siste kaffetår og skuer langs Rauskjæra som er folketomme i dag. Når kveldene blir lysere, kommer kajakkpadlerne helt ut hit på kvelden og nyter stillheten.

Jeg går langs med skjærene der de tidvis stikker opp over vann og dukker under vann. Det er slike steder fisken liker seg mot kvelden. Jeg følger med på ekkoloddet. Det bruker å stå fisk mot undervannsskjæra østafor Skaueren. Like etter at jeg passerer en merket åpning i skjærene, ser jeg at motorseileren, som har ligget bak meg, plutselig har svingt inn i kjølvannet mitt og er på vei over. Jeg løper ut av styrhuset for å forhindre at snøret treffer noen om bord. Deretter prøver jeg å få snøret under vann, sveive inn, – men det er ennå sig i båten min. Mannen i motorseileren slakker opp noen sekunder, men skjønner nok ikke hva jeg holder på med – gir gass rett over … «snap!»

Er det rart folk ikke skjønner, når ikke jeg engang greier å forklare hvorfor jeg liker å fiske?

02062011147

En søt historie om islamske verdier

Jeg bruker sjelden ordet «søt», dels fordi jeg er mann og dels fordi det er sjelden det passer. Denne historien er faktisk søt. Den handler om å sette de gode verdier foran alt, og den vil for alltid prege mitt syn på islam.

Foto: Terje Bjørnstad

Foto: Terje Bjørnstad

Historien begynner i Riyadh, Saudi-Arabia. Året er 1984. Jeg var en ung mann som jobbet for et norsk selskap som utviklet kommunikasjonssystemer for luftfart. Systemet var levert, installert og satt i drift på den nyåpnede internasjonale flyplassen. Jeg var en av tre representanter som var igjen for å nøste opp løse tråder, være med på avsluttende tester og bistå saudi-araberne i deres «arabization program» der målet var å holde viktige samfunnsoppgaver i gang uten ekspertise utenfra.

Jeg opplevde mine arabiske venner som fredsæle, familiekjære, varme og hyggelige. Jeg bar på et ID-kort som på arabisk fortalte at jeg kom fra Norge, at jeg var ugift og kristen. Mange fremmedarbeidere i Saudi-arabia er nemlig kristne. Mine muslimske kolleger forsøkte aldri å bruke religion eller nasjonalitet for å splitte meg fra de andre – eller gjøre meg mindre verdig. Tvert i mot snakket vi ofte om likheten mellom våre kulturer – ikke hva som skilte. Det var verre med min svenske kollega som nektet å bekjenne seg til noen religion. Når han tordnet ut i rommet: «Jag är inte religiös!» ble saudiske kolleger bekymret og hvisket til meg. «Stakkars mann! Han har ingen tro! Hvor skal hans sjel finne hvile?»

Jeg likte jobben min i Saudi-Arabia selv om det var svært utfordrende å sitte timevis i møterom fylt av sigarrøyk og bli grillet av representanter for det saudi-arabiske luftfartsverket. Det ingeniørene manglet av teknisk kompetanse, tok de igjen i retorikk og forhandlingsteknikk. Jeg tror de likte den unge, blåøyde nordmannen som hadde så dårlig pokerfjes! Kontrakten og spesifikasjonene ble nemlig lest med lupe, og de krevde at den minste uoverensstemmelse skulle kompenseres på en eller annen måte. Selv om landet vasset i oljepenger, ble det ikke gitt noe ved dørene. Alle krav ble fulgt opp til punkt og prikke.

En kveld i påskehøytiden fikk jeg en telefon fra det norske konsulatet i Jeddah. Jeg måtte ringe hjem! Det var viktig! Jeg ringte til søsteren min som kunne fortelle at faren vår var død. Han døde brått og uventet.

Jeg kom i et kjempedilemma. Jeg var nøkkelperson i en nær forestående teknisk test som ville gi store utbetalinger til mitt selskap. På grunn av visumregler ville det ikke være mulig å få en stedfortreder fra Norge ned i tide. Dessuten ville kunden neppe godkjenne dette uten videre. I følge kontrakten kunne de første ti dagers forsinkelse dessuten utløse et åttesifret krav i dagbøter! Hva skulle jeg gjøre?

Min første plan var å melde fra til min søster at jeg ikke hadde mulighet til å delta i begravelsen, og fortsette arbeidet som normalt. Jeg var sikker på at hjemme i Norge ville alle forstå dette, – arbeidsgiver, familie og venner.

Tre søsken, som hadde blitt splittet opp under oppveksten, hadde funnet hverandre igjen. Også jeg da, som ikke hadde gitt dem telefonnummeret mitt en gang! I påskehøytiden måtte de kontakte meg via UD. Kunne jeg, – eldste bror – svikte dem? Selvfølgelig ikke!

Jeg fikk gitt noen enkle beskjeder. Tok med meg en lett veske og reiste hjem via Stockholm der jeg leverte passet mitt til det saudi-arabiske konsulatet for å få fornyet innreisetillatelsen. Denne behandlingen tok lang tid. Det skulle gå tre uker før jeg var på vei tilbake til Riyadh igjen.

”We will arrive at King Khaleds International Airport in 15 minutes, – inshallah!”

Ingen hjemme i Norge visste hvordan situasjonen var der nede. Det var overhodet ikke mulig å få noen vettug informasjon om hvordan vår viktige saudi-arabiske kunde taklet forsinkelsene. Vi hadde jo erfart hvor nøye de var med å kreve kompensasjon for hver lille mangel, så forventningene våre var ikke særlig lovende.

Flykapteinens rolige stemme og tilføyelsen «inshallah» gjorde at jeg tok hele situasjonen med fatalistisk ro. Muslimer er mer fatalistiske enn oss. Hvis det er Guds vilje at det går bra, – ja, da går det bra! Selv om jeg var fattet, var jeg forberedt på støy. Mye støy.

Jeg fulgte strømmen av folk ut av flydøren. For å komme inn til ankomsthallen måtte man ned en liten rulletrapp. I det jeg tar steget ut av trappen hører jeg en diskret stemme:

«Terje…»

Der stod min saudiarabiske kontaktperson, Khodran. Han hadde pyntet seg i dag med en fin, hvit «ghutrah». ID-kortet var plassert høyt og synlig. Jeg kikket opp. Rundt ham sto alle de andre!  Jeg hilste alle på arabisk måte med klem og de kondolerte meg. De andre passasjerene på det store flyet kunne se den spesielle velkomstkomiteen når de gikk forbi på vei til ankomsthallen.

Khodran fortalte meg alt. Da de hadde fått beskjed om at jeg, som eldste sønn, måtte haste hjem for å ordne min fars begravelse, satte de alle våre aktiviteter på «vent». I følge Islam er den eldste sønn forpliktet til å gjøre akkurat det jeg gjorde. Dette kommer foran alt annet, selv om det medfører at arbeidet på en hel flyplass blir utsatt! Dessuten, sa Khodran, og blunket: Det var andre leverandører som ikke holdt fristen sin.

I Saudi-Arabia skal ingen person straffes eller forfølges økonomisk for å følge Koranens skrift. Det er rett og slett ikke noe å snakke om!

Hadde det samme kunnet skje i vesten?