Der hvor hjertet er

Drømmer er merkelige ting. Uansett hvor fantastiske de er, så er de borte få sekunder etter at man har våknet. Når den er borte, er den borte. Samme drøm oppleves sjelden flere ganger.

Jeg har en sånn drøm.

Jeg befinner meg i et hus, skuer ut over vannet, oppover dalen mot Rondane i det fjerne. Så blir jeg plutselig fylt av angst. «Vi kan ikke være her», sier jeg med hamrende hjerte. «Joda», hvisker kona mi. «Det går fint. Ingen kommer til å merke noe».

Så våkner jeg.

Det sies at «hjemme er der hvor hjertet er». Gjennom livet har jeg solgt flere flotte boliger som har fungert som våre hjem. Når de er solgt, er de solgt. Borte for godt. Men for åtte år siden leide jeg ut et hus til en annen familie – som hytte. Det er det huset jeg har besøkt i drømmene mine, natt etter natt.

Det var huset til farmoren min.

I helgen var kona mi og jeg der. Leieforholdet er sagt opp. Atter er det vi som disponerer det. Nå er det flere år siden drømmen har hjemsøkt meg. I høst hadde jeg stilt meg åpen for å selge bestemorhuset for Tesla-penger, men de voksne barna mine ønsket å beholde det. De har minner fra barndommen sin som ikke kan kjøpes tilbake for penger.

Jeg elsker slagordet til en forretningskjede som har spesialisert seg på restepartier. «When its gone, its gone». I mitt hode var bestemorhuset «gone» – «gone» til noen andre enn meg. Kanskje følte jeg meg for gammel til å gå med øks og motorsag, slå med ljå, ordne med ved til vinteren, snekre på husene, drive garnfiske etter sik, dorge etter storaure i høstmørket og kanskje få øye på Huldra?

Nå gleder jeg meg til å være i huset. Tenk en gang å få grave etter meitemark sammen med en helt ny, oppvoksende generasjon! Jeg stusser over drømmen. Mens jeg befant meg andre steder, kan hjertet mitt hele tiden ha vært i det gamle huset. Da kan jeg ikke se bort fra at når jeg selv en gang er «gone», så befinner sjelen min seg ved kjøkkenvinduet og skuer utover vannet.

 

Reklame

What You See…

For noen år siden snakket datafolk om WYSIWYG – What You See Is What You Get. I dag tar vi det for gitt at det du ser på skjermen, er det samme som kommer ut på skriveren, eller postes i et blogginnlegg.

«What you see» kan også brukes i reklame. Det du ser i reklamen, skal være det samme produktet du får i hånden. Alle vet jo at det ikke stemmer. Burgerne fra Mækker’n ligner ikke særlig mye på bildene.

Jeg har akkurat solgt familiens gammelbil, – en liten bil i god teknisk stand, men med mange skrammer og bulker. Den har vært brukt etter prinsippet om at en bulk til eller fra ikke spiller noen rolle, så lenge bilen fungerer. Jeg forestilte meg at potensielle kjøpere ville tenke like dann.

Det tenkte jeg ikke på da jeg tok bilder av bilen.

Etter å ha tatt med bilen rundt på photo-shoot, kunne jeg legge ut bilder på Finn.no, – bilder som strålte av livsstil, bilglede og luksus. Jeg fulgte opp med en fin tekst, – om bilen som hadde blitt med et flyttelass til Norge og om alt det fine den hadde opplevd her.

Holdt de meg for narr?

Henvendelsene fra potensielle kjøpere røpet at de slettes ikke var ute etter noen bil som kunne gå fra A til B. De var ute etter en stilig bil som kunne virkeliggjøre unge menneskers drømmer om fart, eleganse og komfort, – akkurat som bildene og teksten formidlet. Da skjønte jeg at jeg hadde laget en brilliant annonse, – men ikke for dem jeg ønsket å selge til. I min iver etter å ta flotte bilder og skrive god tekst, glemte jeg hensikten og formålet. Jeg nådde ikke målgruppen min. De jeg egentlig søkte, var ikke interessert i skrytebilder og luftige tekster.

Godt det ikke var en kontaktannonse jeg hadde lagt ut.

Et ufrivillig farvel med USA

I vårt hus er det to eiendeler som begge er laget i USA. Det er ærlige, robuste kvalitetsprodukter som har holdt dobbelt så lenge som forventet. Problemet er at de ikke lever evig, og «Made in U.S.A» kan ikke lenger oppdrives!

På kjøkkenet står et gedigent, gammelt amerikansk kjøleskap som har overlevd to kjøkkenoppussinger. Det har levert isbiter og krøsjet is til tusenvis av vannglass. Det sørger for at grønnsakene holdes ventilerte og krispe langt over normal holdbarhetstid. Melkeprodukter kan drøyes lenge etter holdbarhetsdatoen i dette kjøleskapet. Colaen holdes iskald og lager dugg på glasset.

Kjøleskapet har alltid levd sitt eget liv. Det durer, skrangler og promper i tide og utide. Av og til har det tisset en liten dam på gulvet i løpet av natten. Når vi ser på TV-serier som skildrer alminnelige, amerikanske familier, så nikker vi til hverandre og sier: «Se, de har samme kjøleskap som oss»!

Nå må det byttes ut. Gaudaen er myk, colaen er lunken og vi merker at det brer seg en søtlig lukt av fordervet organisk materiale når vi åpner døren.

I stuen står det en amerikansk lenestol som alle vil sitte i. Det er en «recliner» som – når du presser ryggen bakover – skyves en fotskammel frem. Transformasjonen skjer etter enkle og solide  mekaniske prinsipper. Stolen hadde selvfølgelig ikke overlevd tyve år med daglig bruk uten å bli mekket på. Når mekanikken krever justering, henter far verktøykassen i garasjen, legger stolen forsiktig over på siden og strammer nødvendige bolter. Det hele er som å justere tomgangen på en Harley Davidson. Jeg liker produkter som kan repareres, og innser at det er uvanlig nå som alt annet er «bruk-og-kast».

Mens far bærer verktøykassen tilbake i garasjen, har førstemann allerede rukket å innta husets mest komfortable og særdeles vakre møbel for å nyte et TV-program, en god bok, løse en Suduko eller ta en middagslur.

Men nå begynner «leamikken», putene og stoffet å bli utslitt. Det er bare en ting vi angrer på. Hvorfor kjøpte vi ikke to stoler i stedet for bare én? Og problemet er: Hvor kan man få kjøpt maken – eller tilsvarende?

Ingen kan lage kjøleskap og reclinere som amerikanerne!

Det produseres fremdeles nye kjøleskap og «reclinere» i USA, men ingen av de store kjedene er villige til å importere dem hit. Om de hadde, ville det da vært tilstrekkelig antall kjøpere som hadde villet betalt noen kroner ekstra for et ærlig, robust og vakkert produkt?

Nå har jeg akkurat hentet meg et glass med vann og isbiter. Kanskje det siste fra min venn General Electric, før transportfolkene kommer for å bytte ham ut med et Korea-kjøleskap. «Recliner’n» lever på lånt tid. Det er ikke sikkert det overlever neste reparasjon. Vi søker desperat på «ebay» etter en maken stol. Kanskje vi kunne maile produsenten?

Det som er sørgelig, er at nordmenn aldri får vite at de beste kjøleskap og «reclinere» i verden fortsatt lages i USA – et land som trenger å styrke handelsbalansen sin.