Pensjonister i syden

Hva er det som lokker nordmenn til Syden? Er det bare bedre klima og billig alkohol? Eller er det noe mer? Jeg tror et aktivt sosialt liv er vel så viktig.

Jeg ble kjent med fenomenet en vinternatt for flere år siden da jeg fulgte mine gamle svigerforeldre til flyplassen. Mens folk flest ennå sov, var det nesten ikke til å komme frem inne i avgangshallen. De eldre myldret over alt og pratet lystig med venner som skulle samme vei. På flight-tavlen så jeg flere charterfly som var satt opp til å dra sydover i morgenmørket. Jeg forestilte meg at pensjonistene på Østlandet hadde inngått en hemmelig pakt om å flykte fra landet samtidig i nattens mulm og mørke.

I høst var jeg en av dem

Ferden gikk ned til vårt knøttlille gjeterhus ved foten av Pyreneene i Frankrike med kort vei til Spania. Jeg har aldri vært der i mer enn 14 dager i ett strekk. Nå har jeg vært der så lenge at jeg kan forestille meg hvordan en pensjonist-tilværelse i Syden kan fortone seg.

Jeg tilhører gruppen «vi over seksti»

Jeg er ikke gammel på ordentlig, altså. Men, tenker jeg godt etter, vil jeg nok si det samme etter at jeg har passert 80 også.

Det er bedre vær i Syden, billigere å spise ute og billigere alkohol. Men jeg tviler på at det er bare det som trekker pensjonister til Syden. Med tanke på hva det koster å leie/eie husvære og reise, kunne man vel like gjerne skru opp varmen hjemme et par hakk og ta noen ekstra turer til Strømstad?

Trolig det sosiale livet som lokker

I vår lille by befinner det seg som oftest minst 10-20 andre nordmenn – alle i gangavstand til hverandre med god tid til å være sosiale. Ikke koster det så mye å møtes heller. På en lokal restaurant serveres det tre retters lunsj for 11,50 euro. Man kan droppe desserten for et glass vin eller en kopp kaffe i stedet. Senere på dagen kan de som vil, møtes til et glass ved «norskebordet» på en bar i nærheten. Der finner man gjerne noen man kan spise middag sammen med. Ingen behøver å være alene.

Som nordmenn i Spania?

Du har sikkert hørt om dem. Isolerte grupper av nordmenn som ikke har lært seg spansk, som drikker for mye og holder seg for seg selv. Fenomenet er stigmatisert gjennom pressen, men i virkeligheten er det større mangfold blant nordmenn i Spania enn det mediene har gitt inntrykk av. Det tror jeg også er tilfelle i min by. Nordmenn er generelt godt likt.

Men jeg ser likevel en fare

Treffer du nordmenn i Syden, vil du oppleve at takhøyden er mye høyere enn hjemme. Jeg kjenner den norske gruppen i byen min godt. Den gir en sosial trygghet, men jeg tror alle trenger å finne en tilværelse utenfor den trygge «boblen». Jeg snakker fransk, men synes det er en utfordring å utvide bekjentskapskretsen, treffe lokale mennesker. Ikke bare de som jobber i handel- og serviceyrker – men vanlige mennesker med samme interesser og samme natur som meg. Det er ikke alltid like enkelt – verken i Syden eller hjemme – hvis man ikke er spesielt utadvendt av natur. Men utadvendte mennesker er jo ofte så overflatiske!

Hund som ice breaker

Vi hadde tatt med med oss husets lille strihårete dachs. Hund er en fin måte å komme i snakk med lokale. «Pablo» får fire turer hver dag – også i Syden. Ettersom vi vandret på samme veier og stier til nesten faste tider, traff jeg ofte samme mennesker langs rutene. Hunder har ingen sosiale barrierer, så mens de hilste på hverandre, passet det jo godt å slå av en prat for eierne også – om ikke annet om hundene våre. Av og til om andre ting – for eksempel villsvinjakt. Strihårete dachser er gode til å jage vilt. Jeg må nok innse at jeg aldri kommer til å bli bestevenner med særlig mange franskmenn. Det er jeg for reservert til. Men det er alltid hyggelig og spennende å veksle noen ord under nye himmelstrøk.

Kilde: Forskning.no: Harrymyten om nordmenn i Spania er overdrevet. Les her>>

Meg og «Pablo» på tur

Les Cascades

Pittoreske hus i Collioure

Fine dining

Un repas sans vin est un jour sans soleil 🙂

Reklame

Tanker om kjøtt

Er den tradisjonelle julematen i fare?

Hvis du ferdes langs motorveien forbi Sjølyst 15.00 på en hverdag, kan du få øye på en gråhåret mann som titter på trafikken gjennom panoramavinduer i et kontorbygg. Det er jeg som tar en time-off på en barkrakk med brødskive og nøtter, – nødvendig for å høyne blodsukkeret. Jeg trenger noen minutter alene for å rense tankene fra jobboppgaver. I stedet funderer jeg over det jeg får øye på i trafikken. Folk og fe på farten. For akkurat i disse dager transporteres nemlig mange dyr til de store slakteriene hvor produksjonen går på høygir.

Jeg er nokså sikker når jeg påstår: Det blir nok ribbe til alle sammen i år!

Jeg får øye på en bil fra Fatland på vei innover. Skapet har lufteglugger og jeg kan skimte lys der inne. Jeg forestiller meg dyr på siste reis. Hva føler de, tro? Har de noen formening om hva som kommer til å skje de nærmeste timene?

Jeg leste om en dyrlege som var forferdet over hundeeiere som ikke orket å være til stede når kjæledyret deres skulle avlives. Han ser hundens fortvilelse når den forgjeves søker etter kjente ansikter i rommet de siste minuttene den har igjen å leve. Jeg kjenner prosessen. For noen dager siden slapp jeg en av mine hunder løs på «de evige jaktmarker». Jeg er nøye med at den siste dagen skal forløpe som normalt. Ingen ekstra biffer eller overdreven kos. De vanlige turene, de vanlige godbitene, de vanlige godordene. Også da vi var på dyrlegekontoret, som vi var for to uker siden. Det var da vi fikk beskjeden. Etter hvert sitter jeg på gulvet med hunden min i fanget, mens jeg stryker ham rolig over hodet og i nakken. Så gir dyrlegen ham en sprøyte. Ikke den dødelige, men en sprøyte for å sove. Etter noen minutter får han sprøyten som får hjertet hans til å stanse.

Først da slipper jeg ham.

Mens tårene trillet, følte jeg skam. Jeg hadde forrådt en venn som «alltid» var ved min side – kroppsnært, og som kjente meg bedre enn de fleste. Jeg forestiller meg at hvis det finnes en tilværelse i det hinsidige, vil han komme logrende bort til meg når det er min tur til å vandre.

– Det kristne menneskesynet er under angrep fra miljøbevegelsen. Deler av den mener mennesket ikke er noe annet enn et litt intelligent dyr.

Utsagnet kommer fra Kjell Ingolf Ropstad. Krf-lederens angrep på miljøbevegelsen tegner et mørkt og dystert bilde av kristendommen. Fra min egen barnetro minnes jeg illustrasjoner hvor Jesus Kristus står med et lam på armen, omgitt av en flokk med sauer. Saueflokken er et symbol på mennesker som følger Jesus blindt – fromme som dyr ofte er – når de følger sin leder. Jeg mener man kan sammenligne mennesker med dyr, ikke for å gjøre menneskene mindre guddommelige eller sjeleløse. Tvert i mot. Jeg utelukker ikke at dyr kan ha sjel, de også, uansett hva den kirkelige lære måtte hevde.

Det er sånt som kan lede til kjøttskam.

Ingen stryker griser og storfe over hodet når de skal slaktes. Skal man spise kjøtt, kan man ikke unngå at dyr opplever slakteprosessen i redsel. Dyrene jeg så på vei mot slakteriet, har kanskje vært stuet sammen inne i skapbilen i flere timer før de skal stilles opp i kø for avliving. Dette er én av årsakene til at mange avstår fra å spise kjøtt. Miljøbevegelsen peker på at kjøttproduksjon bidrar til økt forurensing av atmosfæren. Sett i et verdensøkologisk perspektiv, er det uheldig at soya og korn går til kjøttproduksjon, i stedet for å mette mennesker.

Det er da jeg stiller følgende spørsmål:

Må vi spise kjøtt til alle måltider? Må vi spise kjøtt hver dag? Kan vi ikke kutte ned på kjøttmengden i kjøttbaserte retter? Selv spiser jeg mindre kjøtt enn tidligere uten å føle noe savn.

Det kan jeg gjøre uten å ha kjøttskam.

Min tur

Rambo, den eldste av hundene mine, lider av en kronisk betennelsessykdom. I følge dyrlegen er han allergisk mot sine egne bakterier. Betennelsen sitter blant annet der rovdyrtennene er festet i kjevebeinet. Selv om jeg behandler ham med bakteriedrepende midler flere ganger om dagen, når det ikke inn til roten. Det er klart at han lider!

Han krever tid – og koster mye penger. Hadde han vært en bruktbil, ville jeg levert den til skroting. De andre i familien ønsket å ta livet av Rambo allerede i høst, men jeg fikk overtalt dem til å vente. Dyrlegen satte ham på en ny antibiotikakur. Den fikk ham til å blomstre opp. Det var ikke hans tur ennå.

Den lille strihårete dachsen koser seg med maten sin og turene. Han ligger lojalt ved føttene mine og sover, eller ser bedende på meg for å få meg til å kaste en fillete tennisball eller et loslitt kosedyr bortover gulvet. Men nå har bakteriene begynt å komme tilbake.

Forrige helg trodde jeg det var min tur.

Smerter i underlivet og feber gjorde at jeg kontaktet fastlegen min. Hastig innleggelse på sykehuset. Kroppen jobbet med en betennelse i tarmsystemet. Var det blindtarmen, kunne den sprekke i løpet av noen timer. Men det kunne jo være noe mye verre enn det. Smertene hadde jeg jo kjent lenge. Var de ikke ufarlige, likevel?

Det kan ta tid å få resultatene av CT-bildene. De må analyseres av en kirurg. Jeg er 60 år, aldri vært på sykehus. Redd. Jeg så for meg bilder med tarmer perforert av blomkål-lignende tekstur. På stolen ved siden av sykesengen lå tøyet min pakket inn i hvite poser med merkelapper. Ytterjakken var brettet sammen. Refleksen hang mot radiatoren. Jeg tenkte på de daglige turene med hundene mine. Kanskje det var min tur nå, – ikke Rambo sin?

Jeg leste om en dame som hadde fått beskjed om at legene ikke kunne gjøre mer for henne. Legen hadde sagt:

-Gå hjem å gjør det du har lyst til å gjøre i livet.

Sykepleieren hadde sett meg, sånn som sykepleiere kan se pasientene sine. Hun tok seg tid til å prate. Jeg fortalte hva som plaget meg. Hun lovte å se om det fantes noen oppdateringer av resultatene mine.

Det er ikke sykepleierne sin oppgave å orientere pasienten om resultatene av undersøkelser. Det er legen, i mitt tilfelle kirurgen. Men kirurger ved sykehusets akuttmottak må ofte stå og operere eller gjøre andre livreddende oppgaver – sent og tidlig. Da må pasientbesøkene selvfølgelig utsettes. Sykepleieren kunne likevel hviske noe som gjorde meg lettere til sinns. Det var ikke min tur, likevel.

Men jeg kunne ikke fri meg fra tanken om hva jeg ville hatt lyst til å gjøre i livet – hvis det hadde vært min tur.

Én aktivitet var nemlig nær forestående. Nærmere enn jeg ønsket. Om bare få timer hadde jeg billetter til et julepyntet London for å besøke datteren min. Men jeg lå jo på sykehus, og etter at nattevakten hadde gått på skift, svant håpet om å gjennomføre denne turen. Jeg vet ikke om det er vanlig at kirurger utfører pasientbesøk over midnatt, særlig når resultatene ikke et livskritiske. Men det skjedde. Jeg kunne dra hjem sånn at jeg rakk flyet.

Takk til alle på sykehuset som gjorde at jeg fikk ta den turen jeg egentlig ønsket å ta!