Drømmer er merkelige ting. Uansett hvor fantastiske de er, så er de borte få sekunder etter at man har våknet. Når den er borte, er den borte. Samme drøm oppleves sjelden flere ganger.
Jeg har en sånn drøm.
Jeg befinner meg i et hus, skuer ut over vannet, oppover dalen mot Rondane i det fjerne. Så blir jeg plutselig fylt av angst. «Vi kan ikke være her», sier jeg med hamrende hjerte. «Joda», hvisker kona mi. «Det går fint. Ingen kommer til å merke noe».
Så våkner jeg.
Det sies at «hjemme er der hvor hjertet er». Gjennom livet har jeg solgt flere flotte boliger som har fungert som våre hjem. Når de er solgt, er de solgt. Borte for godt. Men for åtte år siden leide jeg ut et hus til en annen familie – som hytte. Det er det huset jeg har besøkt i drømmene mine, natt etter natt.
Det var huset til farmoren min.
I helgen var kona mi og jeg der. Leieforholdet er sagt opp. Atter er det vi som disponerer det. Nå er det flere år siden drømmen har hjemsøkt meg. I høst hadde jeg stilt meg åpen for å selge bestemorhuset for Tesla-penger, men de voksne barna mine ønsket å beholde det. De har minner fra barndommen sin som ikke kan kjøpes tilbake for penger.
Jeg elsker slagordet til en forretningskjede som har spesialisert seg på restepartier. «When its gone, its gone». I mitt hode var bestemorhuset «gone» – «gone» til noen andre enn meg. Kanskje følte jeg meg for gammel til å gå med øks og motorsag, slå med ljå, ordne med ved til vinteren, snekre på husene, drive garnfiske etter sik, dorge etter storaure i høstmørket og kanskje få øye på Huldra?
Nå gleder jeg meg til å være i huset. Tenk en gang å få grave etter meitemark sammen med en helt ny, oppvoksende generasjon! Jeg stusser over drømmen. Mens jeg befant meg andre steder, kan hjertet mitt hele tiden ha vært i det gamle huset. Da kan jeg ikke se bort fra at når jeg selv en gang er «gone», så befinner sjelen min seg ved kjøkkenvinduet og skuer utover vannet.
La det være sagt! 