Innvandrere fra nord

Dårlig vær og høyt prisnivå i nord kan bli dårlige nyheter for de som bor i syd.

Jeg har akkurat kommet hjem fra ferieboligen vår i den franske byen Céret like ved grensen til Spania. Vi er der så ofte vi kan. Med bare 5 ukers ferie blir det dessverre alt for lite. Vi er utvilsomt en type beboere de fastboende ikke ønsker. I hvert fall ikke hvis det blir for mange av oss. På Mallorca og i Barcelona har innbyggere tatt til orde mot ukontrollert turistutvikling og de som kjøper leiligheter til feriebruk. De føler seg fortrengt av innvandrere fra nord. Jeg tygger litt på ordet «innvandrer». Det gir ingen positive assosiasjoner. Jeg forbinder det ikke bare med mennesker fra et annet land, med fremmed språk og etnisitet, – men også med noe som er under oss selv, – mindre verdig på en måte.

Det er i grunnen merkelig. En familie fra Pakistan blir «innvandrere» når de flytter hit, mens en familie fra USA «kommer fra USA». Selv om begge familiene de facto er innvandrere, bruker vi «innvandrer» kun om de vi føler er under oss selv.

Hvis du som nordmann ønsker å bosette deg i Frankrike, er du utvilsomt innvandrer, i den betydningen som jeg akkurat nevnte. Folk fra de nordiske landene er langt fra nederst på rangstigen, men de befinner seg under det franske, – og under sveitsere og belgiere. Her er selvfølgelig språket avgjørende. Vi må innse at vi blir innvandrere, sannsynligvis resten av livet.

Nordmenn ser ikke på seg selv som innvandrere.

Som turist er vi gjester, ikke innvandrere. Gjester gir klingende mynt i kassa. I Spania, for eksempel, har nordmenn nytt godt av spanjolenes gjestfrihet lenge. I turistnæringen spiller det ikke så stor rolle hvilken rang statsborgerskapet ditt har. «Be my guest» så lenge regningen betales. Men hvordan er det, egentlig? Oppfatter spanjoler innflyttede nordmenn som innvandrere på samme måte som franskmenn gjør? Ja, men først når vi går over fra å være gjest til å bli innvandrer. Det er når spanjolen finner navnet ditt på ringeklokken i boligen ved siden av. Det er når du har beveget deg ut av turiststedene og bruker samme servicetilbud som de lokale. Turiststeder er fine å ha når man er på ferie, men ingen vil leve der. Fastboende holder seg unna turistfellene – de overprisede restaurantene og forretningene.

Servicetilbud er viktig.

Syd-Europeere bruker lokale servicetilbud mer enn vi er vant til. Det er bakeren, grønnsakshandleren, frisøren, kaféen, restauranten, vaskeriet, skomakeren og sydamen, for å nevne noen. Nordmenn venner seg fort til å benytte lokale servicetilbud, men bare de ukene de bor der. Når en bydel får mange feriebeboere, endres kundegrunnlaget. Mange næringsdrivende går så vidt rundt og er sårbare for endringer. Forsvinner kundene om vinteren kan man se at åpningstidene bli endret slik at de bare holder åpent i turistsesongen – til turistpriser. Da vil strøket være ødelagt for de fastboende. På Mallorca er det foreslått å bygge egne områder for innvandrere. Men det vil neppe friste turister som søker byens etablerte servicetilbud, uvitende om at innvandringen nettopp bidrar til å ødelegge det autentiske miljøet de opprinnelige søkte.

Jeg tror ikke det er noen umiddelbar fare for at min franske by skal oppleve et rush av nordiske boligkjøpere. Til det er den for lite kjent, for lite snobbete, for fransk og for langt unna havet. Katalanske småbyer er foreløpig ikke på nordmenns favorittliste.

Det er kanskje like greit.

Saint Cyprien – fiskeutsalg på havna.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s