Jakten på nettverket

På onsdag kveld ble jeg kontaktet av en utenbys venn og tidligere kollega. Han er pensjonist og har oppholdt seg ganske mye i utlandet. Det var mer enn ti år siden vi snakket sammen.

– Jeg kjører rundt og leter etter huset ditt nå.

I følge SMS’en var han like i nærheten. Men jeg var ikke hjemme. Jeg var på jobb fremdeles. Som programvareutvikler får jeg ideer til å spille sammen i det vi kaller «skyen». Problemet var at ingen ting spilte. Ikke sammen. Ikke ennå. Morgenen etter ville jeg være på vei til London. Tiden var i ferd med å renne ut for meg. Hvis ting tar for lang tid, kan prosjektet bli stanset. Da kommer noen til å be meg gjøre noe annet. Kanskje noe kjedeligere.

Om tre og et halvt år blir jeg pensjonist.

Jeg jobber i et hypermoderne glassbygg. I bygget på andre siden av gaten ser jeg at mange fremdeles er i full sving. Menn og kvinner i sin beste alder, i hvite skjorter og pene bluser sitter de på kontorene og skriver på PC’ene sine. Selv om de ikke jobber med det samme som meg, antar jeg at de drives av samme iver og frykt.

Jeg sa det ikke passet.

Når jeg tenker etter, består nettverket mitt nesten utelukkende av folk fra yrkeslivet mitt. Om tre og et halvt år – når jeg er pensjonert, – hvilket nett har jeg da?

Samme tid dagen etter. Det er torsdag. Jeg befinner meg i London sentrum, bare noen hundre meter unna lysene som er tent for ofrene etter gårsdagens grusomme attakk. Jeg skal møte datteren min som jobber i nærheten. Vi har ikke sett hverandre siden jul. Jeg håper alt er bra med henne.

Jeg rakk å få øye på henne før hun så meg. Det tok meg bare ett sekund å se at hun hadde det fint. Jeg er så stolt av henne. Hun er en av de velkledde kontoristene som commuter til sentrum hver dag. Hun går med målrettede, raske skritt og sier «sorry» og «-scuse me» når hun dulter borti vasete turister.

Vi gikk på pub.

Avsperrede gater, oppbud av væpnet politi, blålys og sirener. En gærning på min egen alder tørnet fullstendig og drepte tilfeldige mennesker, sånne som de som befinner seg her i puben. Sånne som datteren min. Å jobbe i London er ingen dans på roser. Det er lange dager. Mange har lange reiseveier. Mange tjener godt, men de fleste har ganske ordinære lønninger. Nybegynnerlønningene står ikke i stil til prisnivået. Du må vise at du kan prestere noe før du får høyere lønn.

Jeg tror ikke pengene er drivkraften. Jeg så et TV-program om folk på «benefits». En ung polakk hadde slått seg sammen med et tannløst, britisk kvinnfolk med whiskystemme. Etter to måneder begynte pengene å strømme inn. Han hadde ingen planer om å tilføre noe tilbake til samfunnet. Han hadde det fint i sofaen sammen med det tannløse kvinnfolket. Men han får ikke ta del av det jobbnettverket folkene her inne i puben har.

Datteren min forteller at mange går på pub hver dag etter jobben. På fredager samles hele kontoret hennes på puben etter lunsj. Sjefen spanderer på hele kontoret. Hvis det ikke skjer noe veldig viktig, blir man gjerne på puben ut over ettermiddagen. Jeg regner litt på det. Man slutter på jobb halv seks. Så er man på puben én og en halv time. Deretter tar man toget hjem. Det er mange triste, overprisede steder i Greater London. Steder som ikke innbyr til annet enn å sove.

Da blir jobbnettverket viktig.

🙂 Om tre og et halvt år er det kanskje jeg som kjører rundt for å gjenskape nettverket mitt.

Klikk her hvis filmen ikke kan avspilles hos deg.

Advertisements

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s