Generasjon «E»

-Hva faen er’re du driver med?

Med hamrende hjerte river jeg opp døren på bilen som holdt på å meie meg ned på fortauet.

-Jeg SÅ deg ikke … unnskyld!

Jeg vet ikke hvor den unge damen hadde oppmerksomheten sin. Det må ha vært mye viktigere enn meg, – den levende personen som plutselig var rett foran bilen hennes idet hun svingte over fortauet. Jeg begynner å ane et mønster. Zombie-lignende mennesker som har oppmerksomheten sin andre steder enn der de fysisk befinner seg.

Ta for eksempel mannen i trettiårene som gikk sideveis ut i kjørebanen rett foran meg med mobilen sin foran ansiktet. Han måtte selvfølgelig gå sideveis, med ansiktet vendt fra kjøreretningen, for ellers ville jo sollyset falle på mobilskjermen. Akkurat da jeg kom syklende i dragsuget fra en bil. Kun et desperat primalskrik reddet zombie-skapningen fra å bli fraktet bort med nakkekrage.

Jeg skal ikke legge skjul på at det handler om uvettig mobilbruk. Mobilbruken reduserer effekten av de sosiale antennene. De blir mer opptatt av å velge korrekt «emoticon» i chatten, – enn å sense om personen de møter akkurat her og nå, ønsker å passere på høyre eller venstre side. Mobilbruken forandrer også virkelighetsinntrykkene. Hvilke prioriteringer gjorde den unge damen seg bak rattet, tro? Her hadde hun kanskje akkurat sett levende bilder av bedårende hunder og pusekatter bli reddet i nød, – i samme sekund som en middelaldrende, heseblesende idiot forteller henne at han holdt på å bli overkjørt. Herregud! Man må jo få tid til å fordøye inntrykkene!

Men er det bare uvettig mobilbruk?

Jeg vet at jeg står i fare for å utpeke meg selv som en sur gammel mann som fordømmer alle trettiåringer – våre nye voksne – over samme kam. Men det må være noe alvorlig galt med trettiåringer og fellesskapsfølelsen. Man kan ikke bare ignorere sosiale antenner, – de som jobber utrettelig i underbevisstheten vår for å kartlegge relasjoner til menneskene rundt oss, – på gata, i venterommet, på bussen, på flyet, i butikken og så videre. Antennene skaper kontakter vi ikke nødvendigvis er bevisste på. Hvis du befinner deg blant folk, vet underbevisstheten din hvem du føler sympati for, og hvem du bør passe deg for. De registrerer og anerkjenner personene i omgivelsene våre. Det fungerer som et slags smøremiddel i menneskemylderet. Uten sosiale antenner ville vi ikke vært noe annet en gjeng vandrende dauinger, – eller zombier som det kalles.

Skjedde det noe etter at «Hold-kjeft-og-spis-is»-foreldrene ble etterfulgt av de gode foreldrene som satte barna i høysetet? Som tilba sine barn som Guder? Som lot dem bli fulle av seg selv og sitt eget ego? Som skånet dem fra å utvikle egne sosiale antenner? Som lot dem føle at hver og en var verdens midtpunkt? Som ga dem mobiltelefoner til jul?

Jeg ser daglig trettiåringer i gata der kontoret mitt ligger, – mest hvite, norske menn, – elsket av sine mødre og fulle av seg selv. De ser hverken til høyre eller venstre der de vandrer nonchalant med mobilen foran ansiktet. De bryr seg ikke om de skjærer rett foran andre mennesker, – unge, gamle, svaksynte, barnevogner eller jekketraller. De bryr seg ikke. Og hvorfor skulle de bry seg om biler før de krysser gata akkurat hvor og når det passer dem? Gjerne sidelengs.

Det er kanskje ikke bare mobilen sin skyld.

Har vi fostret en generasjon egoister?