Hundemennesker

I helgen var vi på hundeutstilling. Jeg liker å gå på hundeutstilling. Heldigvis er jeg bare ledsager. Min oppgave er å ta med meg den eldste hunden og holde oss ute av syne når oppdretter Lars tar den minste hunden ut i ringen. Hvis «lillegutt» hadde fått øye på oss, ville han mistet fokus. I ringen er han på jobb sammen med Lars og ingen andre.

Mens jeg står i bakgrunnen av showet med kaffe og vaffel med jordbærsyltetøy, kikker jeg på de andre menneskene. De er hundemennesker. Mange har satt opp små telt mot sol, regn og vind. Der kan de sitte tålmodig hele dagen. Mange kjenner hverandre fra før, og terskelen for å slå av en prat er lav. Jeg liker det. Du møter ingen kald skulder selv om du ikke er regelmessig innom utstillingene. Trenger du en hundepose, eller en hundegodbit i en fei, får du låne av sidemannen. Man forteller om erfaringer. Mange av hundene er søsken, fettere og kusiner.

«Du har ikke kontakt med hunden din!»

Jeg husker de ordene godt. Det var i fjor, mens vi trente på å gå i ringen med hundene våre, at en annen hundeeier, – en godt voksen kar, – satte meg strengt på plass. Alt hadde gått riktig fint mellom hunden min og meg, men så hadde jeg mistet konsentrasjonen noen sekunder. Jeg hadde fått øye på noe opp ved lysarmaturet i taket. Det fikk hunden min straks til å miste fokus, noe den andre hundeeieren oppfattet.

Han var et hundemenneske.

Jeg observerer hundemenneskene, mens jeg funderer på om jeg er litt hundemenneske selv. Når jeg vandrer rundt i utstillingsområdet med hund, oppdager jeg nemlig at hundemenneskene gjør de samme tingene som meg. De kommuniserer med hundene sine. De snakker, lagers lyder, gjør bevegelser som hundene oppfatter og handler etter. Jeg vet at for å kommunisere med en hund, må du knekke en slags kode. Siden den ikke forstår norsk, må du bruke et forenklet språk. Først må du få den til å høre på deg, dernest forstå deg, og til slutt respektere deg. Har du lært deg å kommunisere med én hund, lærer du fort å kommunisere med en hund til.

Det er sånt hundemennesker er flinke til.

Jeg bor i en av Oslo-områdets nye bydeler, der alle boligene er nye og alle menneskene er nyinnflyttede. Jeg tror hundetettheten her er ganske stor. Siden boligene ligger i et naturområde, har flere i nabolaget benyttet anledningen til å skaffe seg hund og blitt nybakte hundeeiere.

Jeg synes det er kleint å møte noen fra nabolaget mitt som åpenbart ikke har kontroll på hunden sin. Mens jeg kommanderer hundene mine inn til min side, og går forbi med bestemte skritt, står den andre hundeieren fortvilet og tviholder sin utagerende og aggressive hund med hele rullebåndet ute. Fra mine hunder kommer det ikke en lyd, fordi jeg har jobbet med dem fra de var valper.

«Uff, det blir bare bråk når hundene våre møtes».

«Det er så dårlig kjemi mellom hundene våre».

Jeg vet ikke hva jeg skal svare.

De er ikke hundemennesker. De har ikke greidd å knekke koden for å kommunisere med hunden sin. De bruker pedagogiske og omsorgsfulle ord i et toneleie som hunden ikke forstår. Kanskje noen har fortalt dem at hunder finner seg til rette i livet på egen hånd?

Hunden er menneskets beste venn, sies det. De er avlet opp for å jobbe, – som å samle inn sauer, spore opp skadede dyr, hente nedskutte villfugler, eller jage frem kaniner og grevlinger fra jordgangene sine. De hundene som gjennom årtider er avlet frem for sådanne formål – og som representerer dagens hunderaser – vil ikke greie seg særlig godt uten å jobbe sammen med mennesker.

Hunder som ikke for noen utfordringer eller noen å kommunisere med, må derfor føle seg forvirret, alene og ignorert. Ikke rart at de blir utagerende og aggressive. Jeg tenker på mine egne hunder, hvor viktig det er for dem å føle tilhørighet og anerkjennelse i flokken.

«Du har ikke kontakt med hunden din!»

🙂 Jeg skulle ønske jeg kunne si det med et hundemenneskes tyngde.

PS: «Minstegutten» oppførte seg pent og fikk det sertifikatet som gjenstår for å kunne bli champion. Det eneste som gjenstår er sporprøve 2. Flink gutt!

Hundeshowet gikk av stabelen ved det idylliske Reidvintunet på Hillestad i Vestfold, fullspekket med historie fra forrige århundre. Jeg har tatt med noen bilder fra denne flotte sommerdagen.

RIngside med hundene.

Ringside med hundene.

Minstegutt fikk sitt sertifikat.

Minstegutt fikk sitt sertifikat.

Reidvintunet er et bygdetun med historiske bygninger.

Reidvintunet er et bygdetun med historiske bygninger.

Den gamle skolestua.

Den gamle skolestua.

Slik det så ut for hundre år siden.

Slik det så ut for hundre år siden.

Gamle gjenstander i skolestua.

Gamle gjenstander i skolestua.

Den gamle Eidsfossbanen og Hvittingfossbanen krysset her.

Den gamle Eidsfossbanen og Hvittingfossbanen krysset her.

Ramnes stasjon var en liten varmestue langs Eidsfossbanen.

Ramnes stasjon var en liten varmestue langs Eidsfossbanen.

Dikter og forfatter Kåre Holt utenfor sin dikterstue.

Dikter og forfatter Kåre Holt utenfor sin dikterstue.

Mølledammen - en gang lå det en vassdrevet sag her.

Mølledammen – en gang lå det en vassdrevet sag her.

Storegutt så showet sammen med meg fra låvebrua.

Storegutt så showet sammen med meg fra låvebrua.

Et riktig flott arrangement.

Et riktig flott arrangement. Takk til VestBusk Dachshundklubb!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s