Fem minutter med deg

Ute er det skumring og duskregn. Jeg sitter innendørs og hører på en vise av den populære franske sangeren Renaud. Sangen, som heter Mistral Gagnant, består av tre enkle, – nesten naivt enkle vers bundet sammen av en enkel pianomelodi. Jeg merker at det er noe ved sangen som rører meg. Jeg setter den på repeat.

Sangen handler om en fars kjærlighet til sin datter, – eller mer bokstavelig den tid han tilbrakte med sin datter da hun var liten. Hvert vers beskriver «fem minutter med deg…», om meningsløse og tøysete ting en far og datter kan gjøre, hennes latter og om snop som fantes da sangforfatteren selv var ung. Ett av disse ble kalt Mistral Gagnant.

Renaud er i dag 64 år gammel, og snakker om en type snop som han elsket, men som for lengst er borte fra butikkhyllene. Det er det som er poenget.

I siste vers ser de solen gå ned. Faren forteller sin datter at hun skal elske livet, og fortsette å elske det – og barnas latter – som Mistral Gagnant (snopet som altså ikke lenger finnes).

Jeg er pappa til en jente og en gutt. I dag er de voksne. Sangen får meg til å tenke på tiden jeg fikk ha med mine egne barn da de var små. Da vi tøyset – og vi tøyset mye – og snakket om ting som kun var barnslig fantasi – og barnelatteren.

Jeg husker mange stunder som om det var i går. Helt vanlige hverdagslige stunder, sånne som egentlig skulle ha gått i glemmeboken. Jeg skulle ønske jeg kunne minne dem om den tiden og alt vi gjorde sammen. Men barna mine var for unge til å kunne huske noe av dette i dag. Det er ikke deres minner. Det er mine.

Men tiden er en snikmorder. År blir til minutter. Jeg innser at tiden jeg tilbrakte med mine barn mens de var små, ikke bare var for barnas beste. De har vært mer verdifulle for meg enn jeg ante, og som jeg ikke ville ha vært foruten.

Om Mistral Gagnant har jeg Googlet meg frem til at det er små poser med syrlige sukkerkrystaller som sprakk når de havnet på tungen. Som en ekstra gimmick kunne du finne en lapp i enkelte poser hvor det sto «Gagnant!» (vinner) på. Da kunne du ta med lappen tilbake i butikken og få en ny pose.

Du får ingen ny barndomstid med barna dine.

🙂 Men du glemmer aldri dine barns latter og din egen barndoms snop.