En rolig fyr

I det siste har jeg tilbrakt en del tid på flyplasser. Ingen ønsker å bli værende på en flyplass. Det er på en måte et ikke-sted, – et nødvendig onde på vei fra A til B. Jeg liker å være tidlig ute når jeg skal fly, i tilfelle toget skulle bli innstilt eller bilen skulle punktere. Når jeg er tidlig ute, blir jeg tvunget til å tilbringe minst en time lenger i avgangshallen enn mine mer coole venner som ankommer heseblesende i siste minutt.

Mye av livet på flyplassen er faktisk ganske heseblesende. Det er naturlig at man køler på litt hvis man risikerer å kommer for sent til gaten slik at flyet blir holdt tilbake. Men når jeg tilbringer tid i avgangshallen, merker jeg at mange mennesker stresser uten at de har noen som helst grunn til det. Alle går med oppjagede skritt, også de som skal med samme fly som meg. Jeg merker hvor lett man selv kan bli oppjaget.

Det er egentlig det jeg liker med flyplasser. Jeg vet at jeg er tidlig ute. Jeg har kontroll med tiden. Jeg har kaffe. Jeg finner et sted å sitte. Jeg merker at jeg kommer i en slags meditativ stemning, og kjenner at pusten min blir tung, – men jeg sovner ikke. Jeg fanger opp spredte inntrykk rundt meg. Det er utrolig skjønt å kunne slappe av, når menneskene rundt meg stresser.

-«Han er rolig»

Det var ordene min sønn på 19 år brukte, da han omtalte en av fedrene i kontaktnettet sitt. I 19-åringens øyne er «staying calm» en manns viktigste egenskap. En rolig mann lar seg ikke fare opp, han plaprer ikke når han snakker. Han gestikulerer ikke med armer og bein. Han flakker ikke rundt med øynene. Hvis du snakker til ham, ser han granskende på deg i noen pinlige sekunder, før han uttaler seg kort, gjerne i et kritisk tonefall. Hvis du vet hvem Morgan Kane er, skjønner du hva jeg mener.

Jeg er ikke rolig.

Jeg blir helt fra meg hvis tingene ikke forløper som det skal. Når serverne er nede når de skulle være oppe, når det er kø på steder der trafikken skulle flyte, når oppgavene står i kø. Jeg setter himmel og hav i bevegelse. Ofte til ingen nytte. Jeg forestiller meg at det er derfor jeg fortsatt får arbeidsoppgaver og er i jobb. Til tross for at jeg befinner meg i seniorenes rekker, er jeg en utøvende brikke i samfunnsmaskineriet. Det er meg som faktisk gjør jobben hands on. Jeg har ingen under meg. De andre fedrene er, for hva jeg vet, toppsjefer i næringslivet, rentenister på gamle familiepenger, eller nyrike oppkomlinger. De befinner seg kanskje i et stadium der de kan tillate seg å være rolige.

Innerst inne skulle jeg ønske at jeg var rolig. En som kunne sitte bakoverlent i livet med søvntung pust mens menneskene rundt meg løp omkring i et oppjaget tempo. Innerst inne vet jeg at tiden min har løpt ut. Jeg kan aldri komme opp på det nivået. Samtidig er jeg bekymret over min egen sønn, og andre unge menn som tror at alle kommer til å løpe rundt og behage dem, bare de selv beholder roen.

Kun mammaene deres gjør det.

Poenget mitt er at ingen, selv ikke de roligste fedrene i min sønns nettverk, kunne ha begynt sin voksenkarriere med å være rolige. En eller annen gang må de ha løpt omkring og vært «Fido», de også, for å behage andre mennesker og sagt ting som «Er det noe mer jeg kan gjøre nå, sjef?», «Slapp’a jeg fikser dette», «Kan jeg hjelpe deg med noe?», eller «Skal det være noe mer før vi stenger?».

Jeg har nettopp tilbrakt en lang-weekend i England på besøk hos min datter. Jeg liker å observere livet i England. Er man på jobb i et serviceyrke, har man på seg uniform, som kan være alt fra refleksvest til hvit skjorte med glorete slips. Som kunde kan du forvente at personen i uniform yter service i tråd med hva arbeidsgiveren krever. På den andre siden beholder arbeidstakerne sin egen integritet. Alle vet at deres oppførsel på jobb ikke behøver å være sammenfallende med deres private indre. Så er du egentlig en rolig fyr, kan du bare hive på deg uniformen og løpe rundt å behage andre mennesker, for det er ikke deg, – det er din jobbrolle.

Som kunde, derimot, kan jeg, som egentlig stresser omkring, være en rolig fyr.

🙂 Et herlig rollespill.

Jeg legger ved bilder fra turen til Colchester første helg i mars.

Fra Castle Park, Colchester.

Fra Castle Park, Colchester.

Hjemme var det snø og sludd - her blomstrer påskeliljene.

Hjemme var det snø og sludd – her blomstrer påskeliljene.

Litt luksus på rommet.

Litt luksus på rommet.

Fra Colchester.

Fra Colchester.

Hotellet er fra 1600-tallet. Colchester er Englands eldste by.

Hotellet er fra 1600-tallet. Colchester er Englands eldste by.

Do not disturb...

Do not disturb…

Advertisements

3 kommentarer

  1. Knalltekst med høy gjenkjennelsesfaktor 🙂
    Når jeg var liten, mye mindre enn det jeg er nå, så pleide faren min og jeg og dra til Fornebu for å se på flyene og kjøpe soft-is.
    Jeg likte bedre å se på menneskene, alle de som stresset og var på vei fra noe til noe annet og alle de som sørget for at de som stresset og var på vei fra noe til noe annet hadde det bra. Serviceyrker har alltid fasinert meg, vel og merke de som vet hvorfor de er på jobb.

    Flyplasser er en flott arena for mine sosialantropoligiske selvstudier i likhet med t-banestasjoner og steder som de fleste ser på som en tidskveler.
    Jeg tror samtidig at jeg ikke nøler med å se egne likhetstrekk med å fremstå som «en rolig fyr» 🙂

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s