Hagens forlatelse og Listhaugs tilgivelse

Da Carl I. Hagen entret stortinget i 1974, gikk velstands-Norge så bra at vi ikke lenger greidde å bemanne manuelle lavstatusjobber selv. I «skrubben» på den lokale restauranten der jeg jobbet på kveldstid, dukket det en dag opp to nye medarbeidere fra Pakistan.

Carl I. Hagen skulle for ettertiden bli landets mest fremtredende kritiker av innvandringspolitikk, innvandrere, fremmedkultur og islam, – en levende skyteskive for åndseliten, venstresiden, de borgerlige, kirken og en hver som følte at de representerte de gode verdiene.

Men Hagen sa bare det folk flest sa, uansett partitilknytning. Vi kunne høre Hagens ord over alt, blant nære og fjerne familiemedlemmer, kolleger, naboer og venner. Vi fordømte ikke dem fordi de omtalte innvandrere på samme måte som Hagen. Vi fordømte Hagen i stedet. Dette var ikke bare typisk for samfunnsdebatten, men også den politiske debatten. Mens Hagen tørket jakkekragen sin for rester av egg og råtne tomater, kunne ansvarlige politikere som Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch, Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg, Erna Solberg, Jonas Gahr Støre, Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide stå frem uten å måtte flagge sine innerste tanker om innvandringssakene.

Innerst inne tror jeg mange av de ansvarlige politikerne delte Hagens tanker.

Hva ville skjedd om Carl I. Hagen hadde latt være å utale seg om innvandringsspørsmål? Da måtte noen annen ta til orde og omtale elefanten i rommet. Hvem skulle gjøre det? Neppe en opportunistisk opposisjonspolitiker fra et lite parti.

Det måtte blitt en ansvarlig politiker.

Sylvi Listhaug ble født 3 år etter at Hagen inntok Stortingets talerstol for første gang. Som landets første innvandrings- og integreringsminister er hun forpliktet til å ta stilling til konkrete innvandringssaker, for eksempel det massive innrykket av asylsøkere ved Storskog i fjor høst. Det kreves at hun uttaler seg i media. Vi vil vite hva som skjedde? Hvilke mennesker var det som kom over? Hva slags bakgrunn hadde de? Hva skal skje med dem nå?

Folk snakker om det.

Om damen som reiste fra Dubai til Norge, trakk asylsøknaden tilbake og reiste hjem til Emiratene med en sjekk på 20 000 fra den norske stat fordi ingen hjalp henne å bære varene hennes fra butikken ut til bilen, som hun var vant til. Ved mottaket i Sjøvegan måtte hun bære alt selv hele veien hjem. Ikke fikk hun låne noen bil der, heller…

Om asylsøkere som står frem og klager på dårlig renhold ved mottaket, men som av kulturelle og sosiale hensyn ikke kan vaske selv. Menn som blir utstøtt av sine egne hvis de vasker, og kvinner som aldri behøvde å vaske selv i hjemlandet, og som føler det krenkende å gjøre det her.

Om nybakte asylsøkende mødre som klager høylytt over at måltidet de fikk like etter fødselen ikke var like bra som i deres hjemland, selv om de ansatte ved fødestua la ned mye omtanke for at de nybakte mødrene skulle få en ekstra fin opplevelse.

«En kan ikke bli båret på gullstol inn i Norge»

Sylvi Listhaugs utsagn kunne like gjerne kommet fra Carl I. Hagen, som nå er ute av den politiske arenaen. Er den nyopprettede ministerposten en erstatning for Carl I. Hagens Uriaspost for at ansvarlige, seriøse politikere skal slippe å få tilsølt jakkene sine med egg og råtne tomater? Er Sylvi Listhaug ofret av sine egne partifeller slik at de selv kan holde en seriøs, spiselig og stueren profil blant landets elite, mens Listhaug tar støyten på god gammel FrP-vis?

Innvandrings- og integreringsministeren er nemlig en del av Justis- og beredskapsdepartementet, – de som tidligere tok seg av innvandringsspørsmål – og som fortsatt tar seg av daglige innvandringssaker gjennom Innvandringsavdelingen, som har eksistert flere tiår før den nye ministerposten ble opprettet. Hvorfor kan ikke justisminister Anders Anundsen fronte innvandringssakene selv, slik som tidligere justisministre har gjort?

Man kan kanskje si at Listhaug kunne ha gjort det enklere for seg selv. Tilbakeføringen av asylsøkere til Murmansk og innføring av strengere regler for opphold av asylsøkere og godkjennelse av asylsøknader er omstridt, men har allerede gitt klare signaler ut i den store verden. I dag tror jeg alle, som vurderer å søke asyl i Norge, bruker Google for å søke opp Norge som destinasjon. Da vil de få opp bilder av en buss på vei til et frostfullt Murmansk og en dame med klassiske nordiske trekk med et klinkende klart budskap: Hvis du ikke er nødlidende eller drevet på flukt, – ikke vil tilpasse deg norsk kultur og verdigrunnlag, og ikke yte noe til fellesskapet, – så har du ingen fremtid i Norge.

Hvis budskapet virker, er det kanskje grunn til å tilgi Listhaug for enkelte av hennes utsagn, og omstridte tiltak. Hvis ikke, står vi på første rad med egg og råtne tomater. Men mest av alt, lurer jeg på hvem som ville blitt sendt ut på planken som innvandrings- og integreringsminister i en rødgrønn regjering?

🙂 Trond Giske, Audun Lysbakken eller Ola Borten Moe … ?

I går var jeg på snarvisitt i Sylvi Listhaugs hjemfylke, Møre og Romsdal, på et møte lagt til samme hotell som FrP Møre og Romsdal holdt sitt fylkesårsmøte. Jeg besøkte kommunene Hareid, Ulstein og Herøy, – velstandskommuner hvor FrP og Høyre har klart flertall. Velstanden trues i dag av tilbakegangen innen olje og offshore, men jeg har tro på at de oppfinnsomme, kunnskapsrike og arbeidsomme sunnmøringene greier å holde seg på bena. Noen av de som bygde opp denne landsdelen, startet med to tomme hender – akkurat som noen av de som kommer inn til landet i dag.

Her er noen bilder fra reisen.

Fra innseilingen til Fosnavåg sentrum.

Fra innseilingen til Fosnavåg sentrum.

Fiskebåt ved en slipp på Leinøya med utsyn ut over fjorden.

Fiskebåt ved en slipp på Leinøya med utsyn ut over fjorden.

Jeg liker navnet på denne lekteren.

Jeg liker navnet på denne lekteren.

Snøggbåten er et viktig bindeledd for travle forretningsmenn.

Snøggbåten er et viktig bindeledd for travle forretningsmenn.

Advertisements

3 kommentarer

  1. Har ikke tenkt på Listhaug som den nye Hagen, men det er ikke utenkelig. Kona mi jobbet forøvrig som frivillig for mange år siden i en amerikansk organisasjon som heter Acorn. Den hjelper fattige amerikanere i saker som dreier seg om bl.a. helse og bolig. Hun nevnte en gang en mann som var en del av et forhandlingsteam for det lokale Acorn. Hans oppgave var å si noe som var så urimelig at noe litt mildere ble godtatt.

    Det er interessant at de andre partiene har en tendens til å følge etter. Jeg husker også at Rune Gerhardsen lanserte ordet snillisme. Når det gjelder flyktningekrisen har den utviklet seg siden 2011, og det er litt rart at ingen er opptatt av hva den forrige regjeringe ikke gjorde, eller det faktum at dette i alle fall delvis er et resultat av den hjelpen vi ga til bl.a. Libya.

    Likt av 1 person

    1. Snillisme-utspillet fra Rune Gerhardsen var et utmerket eksempel. Jeg tror mange politikere innerst inne støttet tiltaket, men aldri ville våget å sette sin egen karriere på spill ved å støtte det offisielt.

      Man kan forsåvidt kalle det feighet.

      Apropos feighet. Jeg tror heller ingen politiker vil ønske å gå inn i en mediedebatt om hvordan Norges bombing i Libya bidro til å skape dagens flyktningesituasjon.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s