Menn i uniform

paulmccartney-1

(kilde: Youtube.com) Klikk hvis du vil høre hvordan Paul McCartney høres ut på konsert.

translate -De ser jo helt like ut, alle sammen! Si meg, går de i uniform, eller…?

Utbruddet kommer fra huset herre og far til ung mann på 18 ½ år. Poloskjorte, lyse bomullsbukser, Converse stoffsko, ankelsokker og caps bak-frem. Noen har også skulderveske. Ekte vestkantgutter.

-Hvor er personligheten?

Noen dager senere kommer følgende uttalelse fra husets unge dame i begynnelsen av tyveårene som kikker ut over parkeringsplassen der vi bor:

-Har du sett hvordan middelaldrende menn kler seg? De går jo i de samme klærne jo!

Mørkeblå piquetskjorte, jeans, joggesko, og grå hårmanke gredd til siden, for de som har.

-Uniform? Vi? Nei, vet du hva!

På sykkel utover Fornebu samme dag som Paul McCartney skulle holde konsert på Fornebu Arena, fikk jeg bekreftet min datters observasjon. Hvis du har et forhold til Paul McCartney, er du sannsynligvis født en gang på 50-tallet. Da kunne du oppleve å bli forelsket, kjøre moped, røyke og drikke øl til tonene av psykedeliske Beatles-plater og tekkelige Wings-album.

Det var mye grått hår å se da middelaldrende par fylte gangstiene på vandring fra Lysaker utover mot Fornebu. I det jeg snittet den ene «gæmlisen» etter den andre med sykkel på vei utover, så jeg hvor korrekt min datters observasjon var. I anledning av konserten var imidlertid piquetskjorten byttet med dresskjorter i forskjellige blåtoner. Men det var likevel innenfor.

Jeg er selv født på 50-tallet, – og ganske riktig, under sykkeljakken og hjelmen hadde jeg på meg de samme klærne som Paul McCartney-gjengen. Jeg har ikke falt for fristelsen til å iføre meg sykkelshorts med «bleie» og sykkelsko. Jeg tror det er min svigerinnes uttalelse som sitter prentet inne i hodet mitt, da hun en gang høylytt uttalte at kontorister i lycra var det minst sexy hun kunne tenke seg. For selv om man er født på 50-tallet, vil man gjerne være attraktiv på sjekkemarkedet.

Hjelm og jakke, og sykkelhansker når det ikke er midtsommer. Da føler jeg meg uniformert som en seriøs syklist. Jeg hører ikke til de som sitter hjulbent og vingler med sykkelen min opp på fortauet. Jeg er en av de som sykler for å komme frem så radig som mulig innenfor rammene av antrekket.

For hvis du sykler i vanlige klær, signaliserer du til andre syklister at du er nødt til å ta det litt rolig. Dermed kan de med proffe sykkeldrakter legge seg foran i lyskryss og andre steder det går an å komme forbi. Men sykler du i proff sykkeldrakt, er du forpliktet til å holde et visst tempo. Det er kleint å sitte i full lycra med rallende pust i bakkene på laveste krabbegir.

Like bra uten uniform?

Uniform er ikke bare stoff, lær og blank messing. Det er like mye genseren du har på deg når du er med å arrangere loppemarked, eller refleksvesten du har når du går natteravn, eller nattevakt i båthavna, for å nevne noe. Det er et symbol på at du inngår i et fellesskap, et opplegg, et arrangement, en funksjon. Med skolekorpsgenser på et loppemarked er jeg ikke lenger Terje, men «en av de som arrangerer loppemarked», – og jeg må faktisk innrømme at det gir meg en meget god følelse.

En god følelse av hva?

Tilhørighet, den gode teamfølelsen. Det å gjøre noe sammen, være i samme båt og ha felles mål. I ytterste konsekvens en slags mening med livet.

Trygghet og beskyttelse. Ingen ved sine fulle fem forulemper en mann i uniform. Da får du med de andre i samme uniform å gjøre. Selv om uniformens makt kan lokke frem det onde i enkelte sjeler, så vil jeg konsentrere meg om den gode følelsen. For samme følelse får jeg nemlig også av og til i dagligdagse situasjoner – helt uten uniform. Da er jeg ikke lenger Terje, men:

– en av de som sitter i samme vogn på toget til Ski.
– en av de som sykler i en klynge langs Bestumkilen.
– en av de som er foreldre til avgangselevene.
– en av de som fisker i båt ved skjæret.

En liten presisjon

Følte jeg noen sinne tilhørighet til de middelaldrende karene på vei til Paul McCartney-konsert? Svaret er «nei» til tross for at de hadde samme antrekk som meg, var født på 50-tallet som meg, og sikkert var mer eller mindre preget av Paul McCartney, som meg. Problemet var at jeg forsøkte å ta meg hjemover på sykkel, mens de gråhårete utenbysboende menneskene ikke hadde forståelse for at man er nødt til å avgi en liten stripe vei til syklistene.

Den ettermiddagen følte jeg meg mer som «en av de galningene som prøvde å ta seg hjem like før Paul McCartney gikk på scenen». Dermed følte jeg meg i samme uniform som to stakkars rulleskiløperne i full mundur som slet enda mer enn meg, med å ta seg frem. Også jeg, som aldri har stått på rulleski!

🙂 Felles fiende felles trøst.

Advertisements

4 kommentarer

  1. Slik er det vel? Og jeg vet ikke om det har blitt verre eller bedre med uniformeringen.
    For en god stund siden var det ikke «in» å være uniformert iarbeidslivet og enkelte steder (som i forretninger ) var det vanskelig å vite om den ved siden av deg var ansatt eller kunde. Det ga seg.

    At vi blir så likt kledd har noen med mangel på skreddere og nisjebutikker å gjøre. Import av klær skjer på containervis, Siden det stadig blir flere som «setter bort» fabrikasjon av klær (selv de som tilhører «topplauget» gjør det), så blir idéer kopiert og dermed har vi det gående med lite reellt valg av klær.
    Kjekt å kunne sy selv, syntes jeg, men nå er den tiden over også, nesten 🙂
    Hjemmelaget klem på lørdag 🙂

    Likt av 1 person

  2. Eksemplene er mange, jenter som velter ut av ekle treningssentre eller sånne som løper GW-løpet, teamfølelsen gjør noe med mennesker, fotballsupportere og menn i dress på Aker Brygge.
    Det går ut på det samme.
    Du berører også et viktig poeng som handler om hvordan fabrikkantene vet å utnyttet massesuggesjon, visste du for øvrig at Hugo Boss bygget opp virksomheten sin med å sy uniformer til nazistene?
    Jeg har for øvrig ikke så mye til overs for motebransjen eller til sånne som tror at de har et mandat til å bestemme hva andre skal ha på seg eller hvordan det skal se ut på kjøkkenet deres, alt som handler om emballasje og som sakte med sikkert kveler oss 😦

    Likt av 1 person

  3. Du fikk meg til å smile, igjen! Og tankene om min ungdoms aldrende mennesker, slik som jeg er nå. Har det blitt bedre eller verre? Jeg synes vel å merke en bedring, eller en utjevning. Nevner hatt og frakk og nevner også at jeg i går kjørte vårt eldste barnebarn til toget i går kveld. Hun iført hatt. Jeg synes det var et svært så tøft antrekk, og vi hadde forresten en litt hyggelig mimring rundt dette. 🙂

    Aldrende mennesker var vel alle som hadde passert 30 eller der omkring. Mange hevder at mennesker var eldre tidligere, jeg også, selvfølgelig. Det tror jeg nettopp ligger i uniformen som brukes i dag. Jeg kan ikke forestille meg å se en sekstiåring i det vi den gang kalte «Olabukse», langt mindre en 65 åring. Det måtte i så fall være stedets maler eller rørlegger. Men så er jeg jo også omtrent jevngammel med metusalem…:) Med litt slingringsmonn.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s