Andedammen

En andedam er sjøfuglenes realityshow, og ikke helt ulik vår egen bosituasjon.

Jeg har flyttet inn i nytt husvære. Det ligger kloss inntil en andedam på Fornebu. Jeg har ennå ikke rukket å få med meg alt som skjer der, men i løpet av sommeren regner jeg med å ha full oversikt. For meg er livet i andedammen festligere enn reality på TV.

Når jeg tenker på steder jeg har bodd tidligere, kan de jammen minne litt om en andedam, de også. Bor du i en blokk, et borettslag, ei husklynge, gatestump eller grend, så vet du hva jeg snakker om. I «min» andedam bor det nå en liten svartand-mamma med barn. De overnatter i sivet og svømmer rundt på dagtid. Av og til dukker de ned for å finne en godbit i mudderet. For noen dager siden svømte barna på rad og rekke etter andemamma, men i det siste er ungdommene ute på egenhånd. I kveld så jeg ikke noe til mammaen. Jeg antar at hun enten dupper av litt inne i sivet, eller er ute et ærend. Andepappaen har jeg aldri sett.

Er de skilt tro?

Foruten svartanda svømmer noen terner rundt med nebbet hovent i været. Det virker ikke som de er så interesserte i å blande seg med de andre.

Hvem tror de at de er?

Selv er jeg innflytter. Jeg har hilst på mine nærmeste naboer, – én og en, – men går målbevisst forbi når jeg ser grupper av fremmede. Det finnes mennesker som elsker å «gjøre en entrée» på fransk manér. De ville gått rett mot gruppen av potensielle naboer med hevet hode og håndflatene hevet i skulderhøyde, og spurt med teateralsk stemme:

-Halloooo? Bor dere heeer?

Så ville vedkommende kjørt en presentasjon om seg selv.

Jeg er ikke sånn. Som ny i andedammen forestiller jeg meg at jeg bør fare diskrét frem. Ikke la noen oppfatte meg som en bråkete tjallabais-type som tar ordet og lager bølger på neste styremøte. Ingen skal føle at jeg prøver å sikre meg en maktposisjon i andedammen. Det kan nemlig gi meg uvenner.

For uansett hvilken andedam du bosetter deg i, så blir du en del av livet der. Du kan ikke regne med at noen vil tilpasse seg deg. – Men like mye som det eksisterer grender, veistubber, husklynger, borettslag og blokker, så finnes det alltid – uten unntak – én person som lager bølger og kvalm for alle andre i dammen. Én person som vil at andre skal innordne seg deres regime.

Kona mi vokste opp i en etterkrigsblokk i en av Oslos forsteder. Hun er fremdeles lettere traumatisert av Fru Mesell (la oss kalle henne det). Fru Mesell i andre etasje terroriserte nemlig alle andre til å gå på tå hev. Den minste lyd fra omgivelsene fikk henne til å kjefte og smelle uten kryss og b. Barn skal ses, men ikke høres. Mødrene gikk rundt inne i sine egne leiligheter og hvisket bekymringsfullt til barna sine:

-Hysj, vær stille barn! Tenk om fru Mesell hører dere.

Og fru Mesell lot ingen ting gå upåaktet hen. Hadde noen hatt besøk en sen aften for bridge og pjolter, sto hun strengt i døren og fulgte gjestene ut med øynene.

Uten tvil gatas skrekk (eller dama fra Helvete)

For, som sagt, så finnes det alltid noen som er gatas skrekk. Når den ene forsvinner, rykker noen annen opp.

Hvem er gatas skrekk i din andedam?

Husk at det ikke finnes noen unntak. Hvis du hårdnakket hevder at det ikke finnes noen «gatas skrekk» der du bor, så ber jeg deg gå inn i deg selv å tenke nøye gjennom saken. For hvis ikke du kan peke ut noen … er det kanskje du som er «gatas skrekk» 😀

🙄 Håper jeg snart treffer gatas skrekk i mitt nye bosted.

Svartandas unger ute på egen hånd.

Med slik idyll skal jeg nok trives i mitt nye bosted.