Fangstlykke

(Foto: Madelaine Bjørnstad)

-Et øyeblikk…

Straks maten er kommet på bordet tar noen frem mobilen. «Knips – tapp – tapp», så ligger snapshot’et på Facebook, eller et annet sosialt medium.

-Så mange flotte matretter dere har spist i ferien, da!

Vår eldste niese (30) hadde tydeligvis fått med seg den ene retten etter den andre på Facebook. Min datter (21) liker nemlig å dele lekre, gastronomiske kreasjoner med sine venner. En delikat rett – vakkert dandert på en tallerken – kan fortone seg som et kunstverk. Den unge damen, med et kreativt, fotografisk øye og spesiell sans for «fondants au chocolat», formidler dette på en måte som gjør at noen og en hver får vann i munnen.

Selv er jeg (56) dessverre avskåret fra å se hvordan bildene ble formidlet på Facebook, fordi jeg ikke er venn med min datter – på Facebook, altså. Mine egne, ytterst få gråhårede Facebook-venner kunne sannsynligvis ikke brydd seg mindre de få gangene de er innom.

Jeg elsker å ta bilder. Når jeg har fanget inn et godt motiv, får jeg en lykkefølelse som er ganske lik den jeg får når jeg nettopp har fanget en pen ørret. Derfor antar jeg at denne lykkefølelsen sitter forhåndsprogrammert inne i våre gener (menneskenes BIOS), som en urtanke: «ugh – voksen mann – må fange mat».

Men jeg innser at det ligger en annen side ved fangstlykken, nemlig den sosiale aksepten ved å dele. Tenk å kunne dele en selvfanget, hjemmelaget, ovnsbakt ørret med venner og familie. Jeg tenker på de få gangene jeg har vært på sjøen og virkelig hatt fiskelykke. Så mye at jeg måtte slutte å fiske fordi fiskebaljen var full av fersk pir, eller stor, fin sei og torsk. Da må jeg begi meg på vandring i nabolaget for å dele. Fangsten blir mer verdt når den kan deles og «likes».

Så også med bilder.

(Foto: Madelaine Bjørnstad)

Men ikke alle bilder lar seg fange og dele. For eksempel den magiske stemningen som av og til oppstår rundt et restaurantbord eller andre steder. Det er ikke bare upassende å fiske opp et elektronisk apparat for å ta bilde, det er teknisk umulig å fange slik magi.

Som hobbyfotograf er jeg hele tiden på utkikk etter sol, måner, blåstikk, skyformasjoner, skygger og underlige vinkler, eller små detaljer rundt omkring, – ting jeg ikke ville brydd meg om hvis jeg ikke fotograferte. For jeg fotograferer ikke alltid.

På restaurant deler jeg gjerne en smak av min «carpaccio de cabillaud» mot en bit av min datters «tartare de saumon». Jeg gjør en tydelig «like» bevegelse med hånden, uten å dele på Facebook. Jeg registrerer med glede når min datter er enig, og noen på kjøkkenet oppfatter «like’n» og kvitterer med et bredt smil.

🙂 Positiv interaksjon kan aldri bli galt.

 

Hvitveisene lukker seg for kvelden.

Mærradalen i april.

Koksabukta, Fornebu.

Hagenisser er ut – hagehund er siste mote.

Perpignan i vårskrud

Fruktblomstring under Canigou-fjellene.

En syklists hvilested

Blått tar seg fint ut i skygge.