Hvor reell er ytrings- og trykkefriheten?

I vår del av verden kan vi trykke hva vi vil uten å bli drept. I en annen del av verden, ikke langt unna, sitter det noen som er villige til å drepe oss for de samme ordene. Vi har loven i ryggen, men de har krigsmateriell. Det er ingen hyggelig tanke, men det er sannsynligvis noe vi må leve med.

Her ved nr 10 holder Charlie Hebdo til. Kilde: Google Maps (august 2014). Klikk på bildet for tilgang til Google.

Her ved nr 10 holder Charlie Hebdo til. Kilde: Google Maps (august 2014). Klikk på bildet for tilgang til Google.

Sammen med en gruppe venner møter jeg hver uke på et sted i Oslo sentrum for å snakke fransk. Fransk konversasjon. Så også i går kveld. Hendelsene i Paris ble et naturlig samtaleemne. Jeg følte at alt kom nærmere inn på oss fordi vi brukte fransk, verdens vakreste språk.

Jeg har inntrykk av at franskmennene er veldig stolte. De er stolte av språket, historien, grunnloven, de franske verdiene Frihet, Likhet og Brorskap – og ikke minst kulturen, som de trykker til sitt bryst. Få land i verden er derfor villige til å gå så langt som Frankrike for å beholde full ytringsfrihet og trykkefrihet. Det konstante vaktholdet rundt Charlie Hebdo er et eksempel på hvor seriøst de tar dette, selv om det ulykkeligvis endte i blodbad. Vaktholdet har selvfølgelig vært gjenstand for kritikk i franske medier. Men skulle man beskyttet ofrene bedre, måtte de nok tvinges til å leve «under jorden» som Salman Rushdie i sin tid gjorde. Men da ville de også bli tvunget til taushet.

Det hadde ikke vært noen seier for ytringsfriheten.

I 2006 valgte Vebjørn Selbekk her hjemme å trykke Kurt Westergaards Muhammed-karikaturer i Magazinet, – en, for meg ukjent, kristen ukeavis som han var redaktør i. Dette vakte sterke reaksjoner i UD. Selbekk ble kritisert for å ha trykket bildene, og norske myndigheter ga klare signaler til pressen om at trykking av Muhammed-karikaturene ikke kunne forsvares, selv om innholdet ikke stred mot norsk lov. Ikke hadde Romerike Politidistrikt kapasitet, heller, til å sikre redaktør Selbekk mot angrep i egen bolig.

En avis som Charlie Hebdo kunne derfor aldri bli utgitt i Norge.

Men norske myndigheter hadde likevel et poeng.

«Det hjelper ikke å hevde at du hadde retten på din side når du ligger seks fot under torva!»

Jeg bruker et eksempel fra trafikkopplæringen. Å ferdes i trafikken inneholder ikke bare lov og rett, men også virkelighetens rå, fysiske overmakt. En Mini har ingen sjanse mot et fullastet vogntog i fart. Ubevæpnede skribenter har ikke nubbesjanse mot trente krigere med Kalashnikov’er og granatkastere. Av og til må man vike selv om man har retten på sin side.

På et eller annet punkt vil altså trykkefriheten bli hindret eller stanset av den rå, fysiske overmakten utøvd av terrorister. Det er ingen hyggelig tanke, men det er sannsynligvis noe vi må leve med. Det alle frykter, er at styrkeforholdet mellom trykkefrihet og terrorisme vil forskyve seg etter 7. januar. Om jeg får spekulere, kommer Frankrike til å sette alle kluter til for å forsvare sin ytringsfrihet og trykkefrihet. Jeg tror franske medier vil følge akkurat samme linje som før angrepet, med full støtte hos myndighetene. Men ytringsfrihet kan bli en frihet for de fryktløse.

Jeg er mer bekymret for ytringsfriheten i Norge. For selv om terrorisme er en reell trussel over hele verden, tror jeg at vi er mer sårbare enn Frankrike, rett og slett fordi det er enklere å utføre terrorhandlinger i Norge, og at Norge ikke har like stor innflytelse og kan innføre like effektive straffetiltak som større stater kan. Jeg frykter at det som har skjedd i Paris, kan få norske myndigheter til å bli ekstra vaktsomme. Kanskje får skribenter og satiretegnere en pekefinger opp i ansiktet fra myndighetene lenge før eventuelle terrorister kommer?

Begrenset frihet

Gatebildet fra Google Maps i Paris er tatt for 5 måneder siden. Som vi ser, bevoktes inngangen av to politimenn, samt en livvakt som befinner seg innenfor. Etter tidligere attentatsforsøk var det ingen tvil om at redaksjonen var et prioritert mål for muslimske ekstremister. Jeg har tidligere sett et TV-innslag der sjefsredaktør Stéphane Charbonnier i et intervju nevner risikoen ved sitt arbeid.

charb-1Hadde han noen forutanelse om angrepet?

NOUS SOMMES TOUS CHARLIE

Advertisements

2 kommentarer

  1. Jeg er ikke Charlie, men Je suis Charlie i solidaritet med tegnere og skribenter.
    Jeg er ikke Charlie, men jeg misunner dem som er, motet og utholdenheten.
    Jeg er ikke Charlie, men jeg ville gjerne vært.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s