Kunst og kunst, fru Blom

Et godt kunstverk skal ikke bare skape et godt førsteinntrykk, det skal også tåle tidens tann. Det er ikke alltid lett å se – eller høre – ved første møte.

Budstikka skrev i går om lydkunst-prosjektet «Lyden av Fornebu» som er satt opp i Nansenparken like ved det gamle flytårnet på Fornebu. I følge avisen var det kulturbyrået Mesén som engasjerte komponist Christian Eggen for cirka tre år siden. Han hadde tilgang til hele NRK-arkivet for å formidle den sitrende stemningen fra Fornebu Lufthavn. Se Youtube-klippet over, som jeg tok tidligere i dag. Det er faktisk ganske fornøyelig å høre på!

Som en av «gjengangerne» i Nansenparken, har jeg fått rikelig anledning til å stifte bekjentskap med «Lyden av Fornebu». I begynnelsen ble jeg stående å lytte. Fikk jeg noen assosiasjoner til den gamle flyplassen?

Ingen assosiasjoner til originalen

Jeg kjente Fornebu bedre enn de fleste – på godt og vondt, – mest godt faktisk. Som flittig bruker, og med daglig arbeid på andre flyplasser i verden, mener jeg meg godt kvalifisert til å fange flyplass-inntrykk. Det nærmeste jeg kan strekke meg, er akustikken, som minner om den gamle Østbanehallen i Oslo. Jeg antar at komponisten aldri rakk å fange egne inntrykk mens den gamle flyplassen var i drift.

-Samma det! Det er ikke vesentlig for det kunstneriske inntrykket.

Poenget er at dette kunstverket kan være ganske morsomt når du hører det første gang. Og ganske mange kommer hit for første gang. Enten som innflyttere, eller i bil for å gå tur (til fots). For en som hører lydkunsten ofte, forsvinner magien temmelig fort. For meg skjedde det et sted mellom gang nummer 50 og 100. Etter det, fremstår det hele som lydterror, – som den TV-reklamen du virkelig hater. Jeg vet, – «terror» er kraftig ord om et velmenende kunstverk, – men det er det ordet som dukker opp, når jeg står under høyttalerne i flere minutter mens hanndachsene mine skal gjøre seg ferdig med markeringene sine. For det er tydeligvis flere hundeeiere før meg som har stanset opp under broen.

Kunst som ikke tåler tidens tann, får terningkast 1 -en- av meg.

kong-big-hand-1Lydkunsten på Fornebu er et bestillingsverk. Kunstneren har laget noe som han tror bestilleren og publikum vil sette pris på, sannsynligvis ikke av egen kunstnertrang og engasjement. De som kjøper og installerer kunst i det offentlige rom, har et stort ansvar. Kunsten mottar ikke publikums dom før etter avdukingen. Hvem husker ikke billedhugger Knut Steens statue av Kong Olav V? Du vet den med den komisk overdimensjonerte høyrearmen og nedentil dekket med undersåtter? I likhet med kunstverket «Lyden av Fornebu» greidde ikke kunstneren å fange opp og formidle de trekkene folk forbinder med originalen. Og rent kunsterisk? – Ville Kong «Big hand» tålt tidens tann?

Jeg tror ikke det.

Selv om førsteinntrykket er viktig, bør man ikke feste seg alt for mye ved det. Hvis du kjøper billedkunst for å matche gardinene og veggfargen, er du på villspor. Offentlig kunst bør ikke sjokkere eller provosere noen, men den kan godt pirre litt. Den behøver ikke gjengi virkeligheten helt figurativt til minste detalj. Den kan gjerne være utfordrende, skape tankeprosesser og skjerpe sansene. Det er ofte slik gode kunstverk vokser etter hver som tiden går.

🙂 For en ting er sikkert: God kunst får aldri være kjedelig.

Spydkasteren på Fornebu: Et vellykket kunstprosjekt som kommer til å tåle tidens tann godt.

Spydkasteren på Fornebu: Et vellykket kunstprosjekt som kommer til å tåle tidens tann godt.

Budstikka.no (21.11.2014): Flykunst skaper støy på Fornebu

Advertisements

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s