Et lys for de døde

Første søndag i november er allehelgensdag. Søndagen stammer fra den katolske kirke hvor man minnes alle helgener. I den norske kirken tenner vi et lys på graven for å minnes våre døde.

Illustrasjonsfoto

Det er en veldig spesiell stemning der vi rusler på gravlunden – min kone og jeg. Det har begynt å mørkne. Sprikende bladløse grener gir et spøkelsesaktig og uhyggelig preg. Her på Steinsskogen gravlund i Bærum er vi ikke alene. Det er folk over alt. Alle er lavmælte. De er i samme ærend som oss. Pusle litt på graven og tenne et lys for å minnes sine døde. Det funkler i alle lysene.

Det er en vakker skikk.

Men innerst inne liker jeg ikke gravlunder. For meg er en gravlund et rent praktisk anlegg for å oppbevare døde kropper i verdighet til de er blitt til jord. Det er en nødvendig del av sivilisasjonen, som veier, vannforsyning og renseanlegg. Når jeg står ved gravstedet til våre døde, tenker jeg på dem. Jeg tenker på øyeblikkene vi hadde sammen de siste årene de levde. Hvordan de så ut, og hvordan de var. Ting de brukte å si. Gode ord. Morsomme øyeblikk. De gangene vi lo, og som vi fortsatt smiler over. Det er fine minner, men ingen av dem er knyttet til gravlunden. Vi hadde jo ingen ting felles der.

Vi pynter graven og tenner lyset. Ett lys for dem begge.

Jeg tenker på historier om de som har mistet sin livsledsager, og som besøker graven hver dag. De som prater stille med sin avdøde partner om hva som har skjedd i løpet av dagen. Sånn de pleide å gjøre. De steller graven, – et symbol på pleie av den avdøde. For dem blir gravlunden et sted for egenterapi, – og det fortjener respekt.

Men hvor er den døde egentlig?

Hvis det er et skille mellom kropp og sjel, så behøver ikke den dødes sjel være der kroppen er? Sjelen ville vel da være å finne i nærheten av godstolen hjemme, tenker jeg. Og vil sjelen virkelig leve videre etter døden? Hvis det ikke finnes noen sjel, finnes det jo ingen å «kommunisere med». Uansett kan minnestedet være hvor som helst, – i kirken, en stein i skogen, eller der man selv er til en hver tid?

Jeg tror vel at de fleste som tenner et lys for sine døde har en tro – eller et håp – om at sjelen er atskilt fra kroppen og fortsetter å eksistere etter døden, enten i det hinsidige eller i det bevisste. Som fast seer av TV-programmet «Åndenes makt» har jeg dannet meg et inntrykk av at bevisste sjeler er i stand til å interferere med folks dagligliv, mens sjelene som er ført inn i lyset – det hinsidige – eksisterer i en slags dvaletilstand. Ingen vet noe om dette, men det er interessant at de første greske filosofene allerede 400 år før Kristus hadde teorier om at kropp og sjel var to adskilte ting. At sjelen er adskilt, betyr imidlertid ikke at det eksisterer noe evig liv. Men det gir et håp om det.

Jeg har vært inne på dette tidligere. Hvor interessant er det å leve som sjel uten kropp, uansett hvor skrøpelig den måtte være? For det må vel være en forbindelse mellom kropp og sjel? Det heter jo «en sunn sjel i et sunt legeme». Når kroppen skranter, vil vel sjelen også skrante? Eller vil den gradvis løsrive seg fra den sviktende kroppen? Har mennesker med skrøpelig kjød, en mer uavhengig sjel enn andre?

Det er tanken som teller

I den norske kirken er det vanlig å tenne lys på graven allehelgensdag, julaften og 1. påskedag. I katolske kirker er det en skikk å tenne et lys for sine døde inne i selve kirken, noe man gjerne gjør hver gang man besøker den. I mitt tilfelle skjer det alt for sjeldent, dessverre. Derfor trøster meg med at det er tanken som teller. Lyset skal bare hjelpe tankene dine til å minnes den døde.

🙂 Det går like bra uten lys.

Reklame