En gal mann på perrongen

I dag var det en gal mann på perrongen. Man kunne høre ham på lang vei. En mannsstemme i et totalt ubehersket toneleie. En voksen mann med normalt utseende, med vid åpne øyne og munn, sto og brølte mot en tjenestemann som om det var livet det gjaldt. Tjenestemannen fortalte rolig at han ikke kunne la ham være med på buss-for-tog. Den gale mannen brølte flere ganger: «Jeg er ikke muslim», – uten at det kastet noe lys over situasjonen.

Ingen ønsket å bli involvert. Alle prøvde å komme seg unna. Noen sjåfører sto bortenfor og gliste. De hadde sikkert sett det før. Noen himlet med øynene. Jeg merket at stegene mine var raskere enn de pleier.

Jeg tenkte. Når skjedde dette? Skjedde det mens han var på reise? En normal dag som bare kulminerte i et mentalt sammenbrudd av dimensjoner? Var det første gangen? Hva var det som utløste det? Kanskje han bare hadde glemt å ta tablettene sine denne dagen?

Er ikke dette en innebygget frykt i oss alle?

Å miste grepet? At bolten som holder fornuft og forstand sammen, bare fyker ut? At vi rett og slett tørner foran en bunch fremmede mennesker? Jeg tror mange, i likhet med meg, føler angst for ikke å kunne kontrollere seg selv. For noen er det bare en liten «reminder». Som et surt oppstøt dann og vann. For andre tar det fullstendig overhånd. Som en klam hånd som presser livsgørra ut av deg.

Det kan skje på perrongen, i trafikken, på bussen, på flyet, på kjøpesenteret, på jobben, på gaten. Hva skal egentlig til for at det rakner for oss? Er menneskesinnet som en maskin under konstant trykk, der en og annen komponent har produksjonsfeil? Det fungerer tilsynelatende bra i dagliglivet, men ved ekstra belastning, kan alt eksplodere.

Heldigvis er bolten som holder det hele sammen, mye sterkere enn vi tror. De aller færreste av oss kommer noensinne til å oppleve å havne som midtpunkt i en galmanns-situasjon. Likevel tror jeg det er sunt å vite hva angst er. Lære seg å forholde seg til den. Lære seg noen enkle teknikker for å mestre den. Lytte til seg selv. Mange gjør ikke det. De tror ikke noe kan gå galt.

Jeg innser at jeg kan mer om maskiner enn menneskesinn. Psykiske lidelser er en høyst menneskelig egenskap. Det handler om hvordan vi omgås hverandre. Om hvordan vi selv greier å takle våre egne problemer og hvordan vi greier å fange opp, og forholde oss til andres problemer. Ikke alle greier å sette ord på det. Ofte behøves ingen ord, heller.

Hvordan forholder du deg til andres angst?

For noen år siden var jeg på en konferanse. Mannen som satt ved siden av meg, utførte noen pusteøvelser. Han mumlet ordene «ångest … ångest … ångest» (det låter bedre på svensk). Jeg forsto at han ønsket å stille et faglig spørsmål til foredragsholderen. Jeg skottet på ham og nikket forståelsesfullt med hodet. Når han tok ordet i forsamlingen, hadde han en supporter ved sin side.

Dessverre tar mange fullstendig avstand fra alt som har med det psykiske å gjøre. Når de kommer over et tilfelle, forsøker de å ignorere det, bagatellisere det, vise det en kald skulder, – eller rett og slett utnytte situasjonen til å bekrefte sin overlegenhet, – som når to hannhunner møtes og avgjør rang. Den som viser tegn på angst har tapt. Han blir den underlegne.

Hvis en mann skulle få et psykisk sammenbrudd på perrongen, ville de fleste forsøke å komme deg unna. Hadde mannen derimot segnet sammen med pusteproblemer og smerter i brystet, ville det raskt bli arrangert en redningsoperasjon. Selv om mye har forandret seg i senere år, er det fremdeles langt mer verdighet knyttet til fysiske lidelser, enn til psykiske lidelser.

Dikemark / Kilde: Google.maps (klikk for å se deg rundt med Google.maps)

Dikemark / Kilde: Google.maps (klikk for å se deg rundt med Google.maps)

Mystikk, tabu og forundring

Det hersker fremdeles mye mystikk rundt det man i gamle dager kalte galskap. De gale ble sendt på galehuset, eller asylet. Flere av anleggene eksisterer ennå. Jeg er hyppig turgjenger rundt Blakstad sykehus og Dikemark sykehus. Blakstad er fremdeles i drift, mens Dikemark er bare delvis i drift som en del av Ullevål Universitetssykehus. Flere av de gamle bygningene står tomme i avvente på å bli disponert til noe annet. Alle som har gått gjennom skogen ved Dikemark en høstkveld, har kjent uhyggen. Det er som om noen puster deg i nakken. Det sies at det spøker der.

Lier Mentalsykehus har vært nedlagt siden midten av åttitallet og står nå og forfaller på rot. Mange har tatt seg ulovlig inn i de avsperrede bygningene for å fotografere og publisere bilder. Mangel på belysning, flassende maling og forlatte hjelpemidler bidrar til å styrke uhyggefølelsen, – en følelse som dessverre bidrar til å mystifisere psykiske lidelser.

I kjelleren på Lier ble det utført lobotomering. Det var i tiden før man fikk gode nervemedisiner. Sterke, avhengighetsskapende vidundermedisiner hvor mennesker med psykiske lidelser lett havnet i et rus-helvete med pille-cocktails og sprit. Jeg er blitt fortalt at noen leger var «snillere» enn andre med hensyn til å skrive ut resepter for piller. For noen år siden kunne psykiatrien rett og slett være helsefarlig.

Høl i gjerdet på Lier

Jeg har to bilder i hodet. Det ene er en sen høstdag hvor alle barna i klassen løp rundt i ring og sang «Det er høl i gjerdet på Lier» av full hals, helt til de ble så svimle at de ikke greidde å holde seg på beina. En av guttene sang lavere enn de andre. Han visste nemlig at det ikke var noe høl i gjerdet på Lier, men det holdt han for seg selv.

Det neste bildet er av meg selv som guttunge foran en mosegrønn bygning. Jeg fikk aldri lov til å være med inn. Jeg måtte sitte alene ute i bilen. Jeg så et høyt nettinggjerde rundt en luftegård. Innenfor skimtet jeg personer med raske, rastløse skritt og uttrykksløse ansikter. Jeg kunne ikke se noen høl i gjerdet.

Moren min var innenfor – frivillig innlagt på Lier i åpen avdeling. Det hadde vært interessant å vite hvilken diagnose hun hadde. I ettertid ble det funnet en mengde pasientjournaler over kvinnelige pasienter henslengt inne i en av de forlatte bygningene.

😐 Kanskje en av journalene var hennes?

vg.no (21.07.2011): Fant sensitiv pasientinfo på nedlagt psykiatrisk sykehus

dt.no (20.07.2011) Pasientlister lå slengt

Lier sykehus / Foto: ScanStockPhoto

Lier sykehus / Foto: ScanStockPhoto

Advertisements

4 kommentarer

  1. Knalltekst!
    Min mormor hadde hytte i en kolonihage like ved Gaustad i Oslo, og der var det også huller i gjerdet. Vi pleide å gjemme oss bak trær og stubber mens vi så etter gærningene, av og til så vi noen mennesker i hvite frakker og det var dødsspennende …

    Jeg kom for øvrig til å tenke på «Falling Down» her om dagen, filmen med Michael Douglas som har en slitsom dag, for å si det sånn. Jeg har møtt mennesker som har klikket, og det er som du skriver i teksten din ikke så mange som gjør noe selv om det egentlig ikke er så mye annet å gjøre enn å stå ved siden av mens en annen kan ringe etter hjelp.
    Vise at man er der og bryr seg.
    Vi har jo konstruert et samfunn som tilrettelegger for at det kan klikke for noen og enhver 😉

    God helg!

    Lik

  2. Psyken og dertilhørende er skremmende, for de aller fleste.
    Sinnsykdom eller psykiske sykdommer har vært brukt som skremsel og det har virket.
    Dessuten liker vi konformitet.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s