Mitt eget nummer

Arbeidslivet er som et sirkus. Du liker å tro du har alt under kontroll mens du fremfører dine «greier». Men sirkusets ledelse kan når som helst ta deg av plakaten. Likevel insisterer jeg på å tro at jeg har herredømme over mitt eget nummer i manesjen.

Foto: ScanStockPhoto.com
Foto: ScanStockPhoto.com

 
Jeg havnet i en diskusjon her om dagen, rundt et bord mens vi nippet til det som var igjen av rødvin etter en middag. Det handlet om min egen arbeidssituasjon. Jeg uttrykte bekymring for at jeg ikke skulle greie å levere mine «greier» som planlagt. Da kunne hele grunnlaget for jobben min forsvinne. En slags «levér-eller-dø» situasjon. Man dør selvfølgelig ikke bokstavelig talt. Man får heller ikke sparken. Men man kan få endret arbeidsoppgavene sine. Kanskje tilpasset en ny markedssituasjon. Et sted man kan gjøre nytte for seg til man går av med pensjon – eller kreperer.

Arbeidslivet er som et sirkus. Man leverer ikke hele forestillingen alene. Bare ett av flere numre, kanskje bare en del av et nummer, for eksempel som medlem av en dansegruppe. Hvis du av en eller annen grunn ikke er i stand til å opptre en kveld, fylles tiden bare med litt ekstra gjøgling fra klovnene. Det er ikke noe problem. Men hvis dine «greier» ikke fungerer lenger og publikum ikke jubler, risikerer du å bli tatt av plakaten. Selv om du er tatt av plakaten, får du sikkert være med sirkuset videre, men du får ikke fortsette å gjøre dine «greier». Det du kan best.

Jeg er ansatt i et stort selskap. Ett eller annet sted eksisterer det sikkert en kalkyle som forteller hva jeg – og de som sitter rundt meg – bidrar til av inntekter til selskapet, og hva vi koster. Jeg innbiller meg at regnestykket går i pluss og at kundene jubler, – så jeg kan fortsette å gjøre mine «greier».

De andre gjestene ved bordet delte ikke min oppfatning.

-Du bestemmer ikke over din egen arbeidssituasjon!
-Du gjør deg til en viktigere person enn du ER!
-Du er ikke uunnværlig!
-Hvis ikke DU kan levere, finner de bare noen ANDRE som kan.
-Det er ikke DIN oppgave å bekymre deg for om jobben din går med gevinst!
-Hvis de ikke synes du gjør en god jobb, finner de bare noe annet du kan gjøre.
-I din alder må du tviholde på jobben til du blir pensjonist!

Deretter dreide samtalen inn på folk vi kjenner, som har passert den ene stillingen etter den andre på vei nedover rangstigen. De har svelget den ene kamelen etter den andre, men tviholder klokelig på det som er igjen av arbeidsplassen sin.

Jeg vet at de andre har rett. Det slik det er, men det er ikke slik jeg ønsker å betrakte min arbeidssituasjon, uansett hva jeg måtte jobbe med. Jeg liker å tro at jeg har herredømme, at jeg er litt «in charge». Hadde jeg vært arbeidsgiver, ville jeg gitt mine ansatte samme følelse. Selv om det kanskje ikke er den fulle sannhet.

Jeg vet at mitt bilde kun er et lite utsnitt av den store virkeligheten. Av og til kan det faktisk gi en økonomisk gevinst å la et innbringende produkt dø – og en dyktig medarbeider råtne – for å kunne promotere andre produktlinjer med flottere kalkyler, og bedre fortjenestepotensial.

Husker du bilmerket Seat? Det ble solgt gjennom et forhandlernett der samme eier også importerte og solgte andre, lignende bilmerker som Volkswagen, Audi og Skoda. Alle bilene delte samme teknikk, og hadde kun kosmetiske forskjeller. En dag spurte strategene på hovedkontoret seg selv om det virkelig var nødvendig å føre så mange merker som faktisk konkurrerte med seg selv? Hvor ville Seat-kundene gå, hvis de ikke lenger fikk kjøpe Seat? Svaret var åpenbart. Til ett av de andre merkene med samme teknikk og samme pris, for eksempel Skoda. Man behøver ikke være romforsker for å forstå at Seat-forhandlerne av den grunn ikke hadde livets rett, selv om kundene var fornøyde, produktene var gode og kalkylene var lovende.

Vi har sett lignende i banker og forsikringsselskaper. Slår du sammen to organisasjoner, blir det alltid noen mennesker til overs. Noen finner steder de kan dyttes inn i. Så fortsetter livet som normalt.

-Hva ville du gjort hvis det var deg?

Hvis det ble tatt en top-down beslutning om å ta meg av plakaten, er det i grunnen en grei sak. Et sirkus kan ikke ha to sverdslukere. Jeg har imidlertid ingen tro på at noe slikt skjer. Det er nemlig det som er så fint med sirkus: Når en gammel sirkushest lukter sagmugg yter han litt ekstra i manesjen.

🙂 Ha en fin helg!

Advertisements

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s