Sharialov og verdighet

«Why have you shaved?» Stemmen til mannen i immigrasjonsskranken ljomer i lokalet. Han holder opp et pass med bilde av en ung mann med reglementert helskjegg. Et skjegg man kan knytte en neve i. Alle i køen kan se at mannen som eier passet, nå vitterlig er uten skjegg. Et tegn på at han kan ha begått en grusom forbrytelse. Er han en frafallen muslim? I Saudi-Arabia medfører det uvilkårlig dødsdom ved halshugging!

Det fikk den unge saudi-arabiske kvinnen erfare. Hun studerte på college i USA, forelsket seg i en kristen amerikaner, giftet seg og fikk to barn, før hun oppdaget at hun behøvde å fornye passet sitt. På vei gjennom immigrasjonen til hennes hjemland med hendene fulle av gaver til familien, ble «forbrytelsen» oppdaget. Hun ble umiddelbart ført i fengsel og senere steinet til døde.

Sharialoven.

Etter å ha forklart ydmykt hvem jeg er og hensikten med mitt besøk, ble jeg heldigvis ikke halshugget, selv om skjegget for lengst var raket av. I Saudi-Arabia sitter de strenge straffene dypt plantet i folk. Landets rikssymbol består av to sverd satt opp i kryss. Rettferdighetens sverd. Min gamle dokumentmappe, – en kjær gave fra mitt vertskap, det saudiarabiske luftfartsverket – bærer påskriften «Bare gjennom sverd kan rettferdighet opprettholdes».

Saudi-Arabia er et fredelig og lovlydig land. Det er ingen problemer å leve et langt liv i dette rike landet, selv om man er kristen, hindu eller buddhist. Mange gjør det. Et samfunn av gode, rettskafne borgere vil gjøre alt for å innrette seg etter lovene på beste måte. Det er måten lovene forvaltes på. Hvis du er et godt menneske og vil vel, skal tvilen komme deg til gode. Hensikten er ikke å drepe så mange som mulig. Det handler om å leve gode liv i fred med venner, familie og – ikke minst – Vår Herre. Jeg mener det faktisk går an å leve etter muslimske lover, men vil ikke forherlige sharialoven. I Saudi-Arabia henrettes det tross alt så mange som cirka 100 mennesker hvert år.

Å leve flere år i et land, der man brått kan bli dømt til dødsstraff, var likevel tankevekkende. Jeg fikk følgende klare beskjed fra første dag av folk som kjente landet bedre enn meg:

Hvis du skulle være uheldig å kjøre ned og skade en mann langs de livsfarlige veiene med firehjulstrekkeren, er det bare en ting å gjøre. Ikke stopp! Gi full gass til flyplassen og prøv å komme deg på første fly ut av landet!

Jeg bar derfor alltid med meg en åpen flybillett, pass og kredittkort mens jeg bodde der.

Sharialoven praktiserer nemlig det urgamle prinsippet øye-for-øye tann-for-tann. Trafikken er intet unntak. Skader du en mann i trafikken slik at han blir lam i beina, kan du selv dømmes til å miste begge beina. Hvis mannen dør, kan du selv dømmes til døden. Å stoppe og hjelpe en døende mann kan derfor bli skjebnesvangert. Jeg tenkte mye hva jeg skulle ha gjort i en slik situasjon. Jeg vet fremdeles ikke hva jeg ville ha gjort.

Ære og verdighet.

Du kan greie å stikke av tilbake til Norge og leve resten av livet uten ære og verdighet. Du kan også bli innhentet av politiet eller privatpersoner og dømt til å dø som en hund, absolutt uten noen som helst ære og verdighet. Du kan bli ved skadestedet, men da kan du bli funnet skyldig og dømt etter sharialoven. Da kan du se ut over tilskuerne på retterplassen etter første morgenbønn, – mens du venter på å bli straffet. Du har din verdighet i behold, men greier du å vise den mens du dirrer av dødsskrekk? De færreste av oss ville greie det.

Jeg har tenkt mye på å stå med en bøddel ved min side.

Som «Frequent Flyer» i Midtøsten på åttitallet, var det vanskelig ikke å tenke på flykapringer. Jeg har flere bilder på netthinnen av menn som føres ut til døren for å henrettes av kaprere. I 1984 havnet nordmannen Jan Magne Bjerk i et kaprerdrama som endte i Teheran. Bjerk ble plukket ut som kaprernes første offer, men kaprerne overga seg før den planlagte henrettelsen. Min første tanke er det meningsløse i å dø for en sak som ikke vedkommer meg. Min neste tanke er frykten for å dø foran åpent kamera.

Det bringer tankene til dagens nyhetsbilde av reporteren James Foley sekunder før han ble halshugget med en dolk. En større heroisk verdighet enn det han viser i sitt ansiktsuttrykk, er vanskelig å finne. En mann som har arbeidet i konfliktsoner må ha tenkt i gjennom denne situasjonen – det å stå ved siden av en bøddel foran åpent kamera. Når terroristene i disse dager sprer videoen, er det ikke bare for å skremme den vestlige verden, – det er like mye for å skremme sine egne, – de mange unge som strømmer til fra hele verden. De skal nemlig vite at sharialoven følges til punkt og prikke. Den som forlater terrorregimet skal lide samme skjebne.

Det er dette som er mitt poeng. Sharialoven i hendene på terrorister og politiske ekstremister er et terrorredskap som legitimerer massedrap og vold. Det er ikke islam og sharialoven vi skal bekjempe, men de som håndhever loven etter verst tenkelig mulige måte. I hendene på slike mennesker ville også vår egen Bibel vært et terrorredskap.

Vestlige nyhetsstasjoner har erklært at de ikke vil publisere henrettelsen av James Foley. Det bildet vi alle har av ham skal få stå som et symbol på hans verdighet og vårt syn på terror. Dessverre er jeg redd for at vi står overfor en serie av nye feige kidnappinger. Den vil ikke bare ramme pressefolk, men også andre uskyldige mennesker som reiser i regionen på en eller annen jobbreise.

😐 Terroristene ønsker at videoer av slike henrettelser spres på nettet. La det aldri skje!

PS

Jeg fortalte at jeg fryktet å bli tatt til gissel i en flykapring. Det skjedde heldigvis aldri. Var min frykt ubegrunnet? En vårdag i 1985 ble en av «mine» flight’er kapret dagen etter at jeg hadde fløyet samme flight. Saudia-maskinen havnet i Teheran hvor alle passasjerer med vestlige pass ble tatt som gisler, men frigitt en dag senere etter forhandlinger med saudiarabiske myndigheter. Jeg så dem på TV. En håndfull forskremte menn i hvite og lyseblå skjorter, – akkurat som jeg ville ha vært.

CNN (21.08.2014): James Foley beheading video: Would you watch it?