Kongolandsbyen

I forbindelse med feiringen av grunnloven for 100 år siden var en av hovedattraksjonen den såkalte «Kongolandsbyen». Her kunne man komme innenfor å se hvordan afrikanere så ut og hvordan de levde. Besøkstallene var svimlende høye! Bli med inn i Kongolandsbyen anno 2014!

«Det ser jo akkurat ut som Kardemomme by, jo!», hører jeg en barnestemme rope. Mange småbarnsfamilier har lagt turen sin til Frognerparken i Oslo på denne fine søndagen. Grillosen forteller om folk som koser seg. Japanske turister guides over broen der «sinnataggen» står. Men ingen av de utenlandske turistene tar svingen innom Kongolandsbyen. En litt merkelig portal av finérplater er reist foran en gruppe stråhytter. Det flagges med norske og belgiske flagg. Kongo var som kjent en belgisk koloni for 100 år siden. Jeg tror den belgiske ambassaden har protestert mot at deres flagg brukes her, men jeg har vanskelig for å tro at de ikke var delaktige i prosjektet for 100 år siden.

Skamfulle minner?

Det var nemlig akkurat for 100 år siden at det akkurat her, – i forbindelse med 100-års markeringen av grunnloven, – ble etablert en afrikansk landsby. En zoo med levende mennesker. Utstillingen ble besøkt av hele 1,4 millioner mennesker på en tid da Norges totale befolkning var på 2 millioner! Og jeg, som har levd i mer enn et halv hundreår, har aldri hørt om dette! For utstillingen må jo ha vært en suksess av dimensjoner! – i hvert fall sett fra arrangørenes side.

I følge dagens arrangører, KORO – Kunst i Offentlige Rom – er formålet med utstillingen at vi ikke skal glemme det som skjedde for 100 år siden, – og for å skape en debatt om hvordan vi betrakter og behandler utlendinger i dag.

Jeg merker at folk er stille, litt høytidelige når de er inne i anlegget. Jeg tror kunstnerne har lykkes i å frembringe skamfulle minner i oss.

Ingen hjemme? 

Dagens inngangsportal er utformet for å se eksakt lik den som var reist for 100 år siden. Men jeg antar at hele anlegget da var gjerdet inn, slik at kun betalende gjester fikk se innbyggerne og hvordan de levde. I dag er det ingen beboere i landsbyen, bare gjester. Jeg lurer på om det opprinnelig var planlagt at noen skulle bo her? Det ville skapt en mer bisarr stemning. Uansett ville det ikke være så enkelt å få til av praktiske grunner.

Jeg tar en «selfie» ved inngangen til en av hyttene. Tenk om jeg satte opp sykkelen min mot hytteveggen, tok med en termos med kaffe og hvetekringle og satte meg i døråpningen som en beboer?

Hvordan gikk det med beboerne i 1914?

Jeg vet ikke om kunstnerne noen sinne kommer til å lykkes med å dra i gang en stor diskusjon. Jeg har tittet litt i nettavisene og ser at prosjektet er omdiskutert. Min første tanke er at det jammen har skjedd mye på 100 år. Det vil man sikkert si om nye hundre år. Jeg tenker litt på hvordan det gikk med beboerne her etter at utstillingen var ferdig. Verden var jo i krig. Kom de seg trygt hjem? Fikk noen oppholdstillatelse i Norge? Finnes det gjenlevende som kan fortelle om en oldemor eller oldefar som var med på dette?

🙂 Vi er alle små mennesker

Inngangsportalen. Det er lagt ned arbeid i å gjenskape det samme inntrykket man hadde for 100 år siden.

Anlegget fra baksiden med forsamlingshytten i midten.

Staselig hytte med oppforet tregulv. Høvdingens hytte?

Treplugg og hesjetråd er festemidler som kunne vært brukt for 100 år siden, og som duger fint i dag også.

Kunstneriske detaljer på portalen.

En selfie i solveggen. Kanskje en fremtidig beboer?

KORO – Kunst i Offentlige Rom. Prosjektets hjemmeside