Barndomshjem til salgs

Jeg tror alle har et spesielt forhold til barndomshjemmet sitt, selv om de ikke hadde noen rosenrød barndom. Det får meg til å tenke over fenomenet «røtter». Her om dagen fikk jeg se at barndomshjemmet mitt var til salgs.

childhoodHome5

I helgen dumpet jeg over barndomshjemmet mitt på Finn.no. Det så ut akkurat som det gjorde i min barndom da jeg var med faren min på tomta. Han bygde huset egenhendig uten å være i snekkerfaget. Han var 23 år. Jeg var 4. Jeg husker godt lukten av leire, tjærepapp, nytt treverk og våt sement.

Å se huset i dag vekker blandede følelser. Min barndoms familie fant aldri lykken i det lille huset ved skogkanten. Jeg føler derfor en blanding av vemod, sorg og glede over å studere salgsbilder av et hus med tidsriktige møbler og hvitmalte overflater. Jeg skulle ønske jeg kunne si til meg selv: «Det er bare et hus, Terje!» Men det greier jeg ikke. Det er barndomshjemmet mitt!

Barndomshjemmet som innbytteobjekt

Jeg tenker på mine egne voksne barn og deres barndomshjem. Om få år vil det ikke lenger være i familiens eie. Moren og faren deres har så vidt begynt å sondere boligmarkedet etter et heis-peis-og-garasje-prosjekt med tøffelavstand til dagligvarebutikk og pol. I det siste har barna gitt uttrykk for at de liker huset de bor i. De elsker barndomshjemmet sitt, og jeg skjønner at de kunne tenke seg å tilbringe voksenlivet sitt der også. Derfor føles det en tanke umoralsk å legge planer for å selge det. Det blir som å redusere barnas røtter til et simpelt innbytteobjekt, – som en rusten Toyota.

Jeg tenker litt over situasjonen. I Norge er det tradisjon å la gård og grunn følge samme familie i flere generasjoner. Det far, farfar og farfars far har bygget, slitt og kjempet for, går videre til neste ledd. På den måten får man dype røtter.

Hvor er røttene våre, egentlig?

Barnas røtter er ikke der jeg har mine røtter. Når jeg tenker etter, har jeg heller ingen følte røtter dit faren min hadde sine røtter. Jeg vet nemlig at han beholdt sine røtter hele livet, – ikke til stedet han bygde for sin familie, men et helt annet sted, – der furukronene suser i vinden, et stenkast unna åa som renner fra Värmlands läns dype skoger. Det var der han valgte sin siste hvile.

Hvor er mine røtter?  I det lille 60-tallsinspirerte Husbank-huset i skogkanten langs den støvete landeveien? Hvis jeg ble tvunget til å gi et svar, ville jeg nok innrømmet at det ikke er så langt unna sannheten. Det er de røttene jeg faktisk fornemmer. Som en laks som vender tilbake til elven han ble født i.

Hadde jeg derimot blitt spurt av VG hvor mine røtter lå, ville jeg ha tørket støv av historier om gamle småbruk som har gått i arv i generasjoner. Mine offisielle røtter er selvsagt langt mer spennende enn de jeg fornemmer.

Jeg vet ikke hvor dypt mine barns røtter stikker, men tror de er dypere enn vi foreldre aner. Jeg håper at salget av barndomshjemmet deres skal gjøre det mulig å bidra med et tilskudd til deres egne startboliger. Så håper jeg de aldri kommer til å føle seg rotløse.

Har du tenkt over hvor dine røtter er?

Ikke de offisielle røttene, men de du fornemmer  😉

doorknob1

 

Advertisements

4 kommentarer

  1. Dette er ei tekst som berørte meg sterkt. Røtter.
    Mine barns far og meg vart skilt for nokre år sidan. Få år deretter vart deira barndomsheim solgt. Røttene deira vart skaka opp to gongar på få år.Unge vaksne barn, men dog…
    Eigne heimar. Nye heimar, der foreldre kvar for seg skapar ei base, for nye minner, nye røter.

    Min barndomsheim. Mor bur der enno.Eg har absolutt ingen draum om å kjøpe den. Eg har blanda kjensler eg også, til den.Det vil bli rart,-og vanskelig,-å sjå den ligge ute på finn.no.

    Mine vaksne barn. Innerst inne bær vi alle nokre einsame tankar.

    Marieklem

    Lik

  2. Endelig kom jeg over en blogg som gir mening. Det finnes nesten bare rosablogger der ute, og komme over en sånn type blogg, er et funn.

    Jeg leste dette innlegget, og det fikk fram sterke følelser hos meg akkurat nå. Jeg har flyttet en del med mine barn, og har dårlig samvittighet for å ikke ha gitt dem så sterke røtter til en plass, som de egentlig fortjener. Meget sterkt innlegg.

    Denne bloggen kommer til jeg å følge.

    Lik

    1. Det er vel ingen som riktig vet hvilke røtter barna våre danner seg. Det kan jo være barndomshjemmet, men det kan jo også være ei hytte, huset til besteforeldrene osv. Mange vil kanskje si at røttene ikke knyttes til hus, men til personer. Men det er jo noe vi kanskje ikke kan styre selv?

      Takk for linken til din blogg! Jeg har satt bokmerke … sånne blogger liker jeg å lese 🙂

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s