Flere byer i Belgia!

Inspektør Hercule Poirot – En typisk franskmann?

Denne uken nyter jeg friheten. Frihet fra fransktimer! Ingen lekser heller. Jeg følger nemlig franskutdannelsen på Institut Française i Oslo. Nå har vi en uke fri mellom to kvartalskurs.

Vi er en flott gjeng som går der. Det hjelper å være flere sjeler i samme båt, men det er slitsomt og stille inn hjernen på fransk når man er kommet i femtiårene. Egentlig burde hjernen fått fransk trim hver dag. Har du lullet deg inn i søt norsk og angloamerikansk kultur en hel uke, får du det tøft når du skal tvinge hodet inn på fransk igjen!

Til sommerferien er jeg halvveis i en treårs læreplan mot uanstrengt fransk tale (pigs might fly …) Om seks år iverksettes neste plan – halvårsemigrering til en liten fransk landsby med kone og to dachser. Jeg er sta. Jeg vil lære å snakke fransk! Jeg orker ikke å bo noe sted hvor jeg ikke mestrer språket. Jeg misunner de som greier seg i fremmede land med bare et titalls ord og en håndfull fraser. Ja, i tillegg bruker de øyne, ører, armer og bein, da, – og masse smil og latter! Jeg, derimot? Jeg ser inn i veggen i dyp konsentrasjon, med en rynke i pannen, – for å bøye irregulære verb i riktig tid og riktig kjønn. Når jeg kommuniserer live, kommer alt ut på gal måte allikevel …

Heldigvis er folk overbærende.

Jeg har jobbet i et firma som drev med såkalt «in-sourcing». Det vil si å hente utenlandske medarbeidere for å jobbe i Norge. Man så et mønster i at de som ikke orket å lære norsk, dessverre dro hjem etter alt for kort stund.

Mens jeg gikk på gymnaset tidlig på syttitallet, arbeidet jeg kvelds- og helgeskift på Jarlsberg Vertshus langs gamle E18 ved Sem. Vi hadde to pakistanske fremmedarbeidere. Den ene lærte seg språket fort, kledte seg som oss i slengbukser og platåsko, og fanget vår måte å være på. Jeg syntes han var cool. Den andre gikk i eksotiske, flagrende pakistanske gevanter og sandaler. I løpet av det året han var ved vertshuset hadde han bare lært seg ett eneste norsk ord – som han gjentok til kjedsommelighet, mens vi jobbet skulder til skulder med våre trivielle kjøkkenoppgaver:

 «haregot … haregot … haregot»

Det tok meg et par uker før jeg skjønte at han hadde lært seg å si «Oh My Lord» på norsk: Herre Gud! Han var helt OK og lærte meg mye om sin kultur som han på ingen måte ville gi slipp på. Det han fortalte, har jeg hatt stor glede av senere i livet. Men det er vel ikke så vanskelig å forestille seg hvem som greidde seg best på jobbmarkedet?

Jeg kjenner en hyggelig kar i landsbyen vår. Han er født i Sverige, men bodd flere tiår i Frankrike, og er i dag fransk statsborger med fransk pensjon. Han ser fransk ut, har franske fakter, franske barn og snakker fransk bedre enn morsmålet sitt. Han forteller at når han snakker fransk, tar det bare to setninger før mottakeren forstår at han er utlending. Det betyr at uansett hvor mye fransk jeg måtte lære, vil jeg aldri kunne fremstå som fransk. I beste fall en utlending som det er mulig å forstå med litt velvilje.

Overfor svensker har jeg samme strategi. Jeg har hatt flere jobber i Sverige og bodd der. Hvis du skal jobbe i Sverige, – kanskje besøke kunder og sånt – , nytter det ikke å snakke norsk. Du må snakke svensk, eller svorske. Svorske er å bruke svenske ord og uttale de på norsk. Det fungerer fint. Jeg er en nordmann som alle svensker forstår, men som har tapt all verdighet i andre nordmenns øyne. Mange synes nemlig svorsking er det mest patetiske som finnes, på høyde med å kle seg i dameklær. Men når mine svenske venner møter en nordmann som ikke svorsker, tror de at de har møtt noen fra et avsidesliggende dalføre, selv om nordmannen snakker riksmål som selveste Kåre Willoch! Men hvem vil vel egentlig være svensk?

 Ville jeg egentlig ønsket å fremstå som en franskmann?

Inspektør Hercule Poirot er ikke mitt ideal, selv om jeg av og til skulle ønske at jeg ikke så så forbasket blond ut! Tro meg når jeg sier at det ikke er noe galt å være fra Norge og snakke gebrokkent, bare man har funnet samværskodene som gjelder der du er. Slikt lærer du ikke på skolen. Mine forbilder er norske sjøfolk som jeg har truffet rundt omkring i verden. Selv om de snakker Holmestrand-engelsk, greier de å fange og formidle alle koder som kreves, slik at den utenlandske samtalepartneren føler seg vel. Sånt blir det hyggelig prat av. Jeg elsker den gode praten! Det er derfor jeg vil lære fransk!

Til uken er det på’n igjen 🙄

Reklame